top of page

Skeiv og trans musikkterapi


Colin Lee (red.) 2024. The Oxford Handbook of Queer and Trans Music Therapy. Oxford University Press.

 

Det er rystende å høre beretninger om hvordan skeive og transer, eller hva personer som hører

hjemme under betegnelsen LGBTQIA+ blir utsatt for. Dette gjelder ikke bare i Russland, i mange afrikanske land, eller i andre MAGA-dominerte stater hvor skeive og transpersoner blir utsatt for forfølgelse. Også i Norge finnes det grupperinger av konservative kristne som har vansker med å tilpasse seg en virkelighet med kjønnsmangfold og andre måter å skape samliv på enn den heteronormative normen. I skrivende stund (8.11.) åpner jeg VG på nett og leser: «Hjelpetelefonene ringes ned etter Trump-seieren: En angstboost. Donald Trumps seier i presidentvalget har skapt frykt blant kvinner, ungdom og LGBTQ-miljøet – også i Norge. Krisetelefonen til Kirkens SOS opplever nå en økende pågang.» Og når jeg åpner Aftenposten i dag (9.11) handler forsiden om hvordan skeive forfølges systematisk i Russland – verdens farligste land for skeive.

 

Kjønnsmangfoldet er heller ikke godt ivaretatt i musikkterapien, noe som er anliggende for denne antologien. Kjønnsmangfold har ikke vært noe tema i forskning, praksis og utdanning før de aller seneste år. Nå utfordres musikkterapien gjennom denne omfangsrike antologien. Gjennom 42 kapitler, hele 750 sider, møter vi musikkterapeuter fra hele verden som har mye å fortelle, mye de ønsker å rette opp, og med gode innspill til hvordan musikkterapeuter kan ivareta denne utsatte gruppen både gjennom praksis, utdanning og forskning.

 

En omfattende framstilling

Boka består av seks deler. Første del handler om den historiske konteksten og viser til de første musikkterapisesjonene med individer som levde med HIV/AIDS på nitten åtti- og nitti-tallet. Del to handler om praksis og evaluerer den gryende praksisen med skeiv og trans musikkterapi (queer and transe music therapy= QTMT) som er i ferd med å blomstre opp.

Pedagogikk og supervisjon er tema for tredje del, mens del fire omhandler teori, filosofi og musikkvitenskap. Forskning er tema for femte del i boka, mens del seks handler om identitet og aktivisme.

 

Terminologi

Nå er det nok flere enn meg som kan ha problemer med å beherske den terminologien som nødvendigvis hører med. For det første, «queer» (som har mange betydninger) oversettes greit til norsk med «skeiv».  «Queering» har en noe bredere betydning og handler om å stille spørsmål ved, kritisere, avmontere og destablilisere oppfatninger, normative diskurser og andre dominerende oppfatninger om kjønn og kjønnsmangfold. LGBTQIA+er forkortelser for en rekke kjønnsidentiteter som Lesbiske, mannlige homofile (Gay), Biseksuelle, Transkjønnet, Queer, Intersex (personer som er født med både mannlige og kvinnelige kromosomer og kjønnskarakteristika), Aseksuelle og et pluss (+).

 

Dette plusstegnet viser til alle som ikke omfattes av de foregående bokstaver. Dette kan være såkalte «two-spirit» individer, ikke-binære, panseksuelle, demiseksuelle, aromantiske, individer med flytende kjønnsidentitet, akjønnede, med flere.  Les mer på


 

Et historisk tilbakeblikk

Den britiske musikkterapeuten, pianisten og forfatteren Colin Lee, som nå i mange år har arbeidet som professor i Kanada, har tidligere bemerket seg gjennom sine publikasjoner. Først med boka Music at the Edge (Lee, 1996/2016), som inneholdt et kasus med usedvanlige detaljerte transkripsjoner av improvisasjoner med en mann med AIDS. Sin musikksentrerte teori publiserte han under tittelen The Architecture of Aesthetic Music Therapy (Lee, 2003). Nå er han tilbake som redaktør og har bidratt i flere av artiklene.

 

Colin Lee har selv tatt ansvaret for å gi en historisk oversikt i det innledende preludiet: Creating Queer and Trans Therapy Spaces. Vi finner sporene til skeiv og trans musikkterapi tilbake til utbruddet av HIV/AIDS-pandemien på slutten av 1980- og tidlig 1990-tallet. Eksempler er Lees egen bok fra 1996 og Ken Bruscias arbeid med GIM for personer med HIV/AIDS. Lee har rikelig med henvisninger til andre pionerer på feltet, blant annet til de første musikkterapeutene som sto åpent fram som skeive, for eksempel han selv og Michelle Forinash, en annen framtredende amerikansk musikkterapeut.

 

Også aktører innenfor musikkterapiutdanninga begynte å anerkjenne behovet for mer kunnskap på feltet. Vi fikk retningslinjer for «best practice» i arbeidet med skeive og transer, ikke minst gjennom en artikkel i Music Therapy Perspectives (Whitehead-Pleaux et. al., 2012). Det ble forsket på hva det innebærer å stå fram og fortelle om sin identitet og hvilken rolle musikken har i denne prosessen. Sue Baines inkluderte dette kjønnsperspektivet i sin ‘anti-oppressive’ terapi og man begynte å tegne et bilde av en musikkterapeutisk tilnærming hvor skeiv og trans identitet ble ivaretatt gjennom musikk og tekstanalyser, selvbiografiske framstillinger og framføringer av sangparodier. I 2019 fikk vi den viktige forskningen til Gumble, som handlet om kjønnsbekreftende stemmearbeid. I Norge er dette nylig fulgt opp av musikkterapeut Ruth Eckhoff, noe som har resultert i en norsk veileder i kursarrangering og ledelse i en tverrfaglig tilnærming med musikkterapi og logopedi (Eckhoff og Stensæth, 2024). Her må også nevnes at tidsskriftet Voices i 2019 viet et nummer til trans og skeiv musikkterapi.

 

Queering

Lee skriver dette nye perspektivet inn i andre kritiske musikkterapitradisjoner, som «Black and Trans Music Therapy» og anti-kolonial musikkterapi. Han stiller også spørsmålet om hva en slik måte å nærme seg musikkterapien på betyr, altså queering, hva som på norsk har fått det noe merkelige tilnamnet «tilskeiving», ifølge Store Norske Leksikon. Spørsmålet er om en slik tilskeiving, en kritisk og destabililserende teoretisk undersøkelse fører til en mer mangfoldig, inkluderende, likhetsskapende praksis, hvor kulturell ydmykhet, respekt, sosial rettferdighet og en generell ‘anti-oppressiv’ holdning finner sin plass?

 

Skeiv og trans musikk

Lee ser at dette nye rommet som åpner seg gir håp om en utvikling av musikkterapien med nye verdier og måter å musikkere på, samt et nytt rom for forskning og utdanning. Som en profilert musikksentrert musikkterapeut, ser han det kreative potensialet i å inkorporere skeive og transe stemmer og klanger, anerkjenne skeive og transe komponisters liv og musikalske historier, foruten det tverr-kulturelt skeive i musikkterapien som står sentralt i en slik musikkfilosofi.

 

Lyd, video og skeiv musikksmak

Boka inneholder en rekke lyd- og videoeksempler, også hentet fra musikkterapeutisk praksis. Det er selvsagt slik at når folk fra LGBTQIA+ kommer til musikkterapi, bringer de med seg sin egen musikalske identitet, formet av erfaringer, musikksmak og verdier. Ofte har den musikken musikkterapeutene støtter seg til vært preget av heteronormative valg, om det være seg fra populærmusikk, jazz eller klassiske tradisjoner. Nå finnes det en rekke artister innen eksempelvis populærmusikken som gir kjønnsbekreftende musikalske svar for transer og skeive. Her finnes musikk og tekster som danner et godt utgangspunkt for å utforske egen identitet, samtidig som tekster gir inspirasjon til egen sangskriving basert på selvbiografisk materiale.

 

Som musiker og komponist har Colin Lee en rekke eksempler på hvordan vi kan tilnærme oss komponister, opera og musikaler, skeiv jazz, country and western, gospel osv. Selv viser han til sin egen ungdoms deltakelse på dansegulvet til musikk av Bronski Beat og Pet Shop Boys. I dag er scenen utvidet med artister fra elektronisk dansemusikk og acid-house musikere. Ikke minst har vi fått en «queer musicology» og en ny forskningsinnsats på dette segmentet av musikklivet.  I mange av artiklene blir nettopp slik tendenser og eksempler belyst og utbrodert.

 

En transkjønnet musikkterapeut møter seg selv

Det vil føre for langt her å gjennomgå alle artikler i antologien, alt er heller ikke lest bortsett fra mange av de kortere oppsummeringer som innleder kapitlene. Noen eksempel fra de ulike delene av boka skal gis. Først ut er en transkjønnet mann, Nordoff-Robbins utdannet og her i improvisatorisk musikkterapi med en syv år gammel autistisk gutt som også har problemer med å organisere sanseinntrykk (Kap. 7).

 

I beskrivelsen av improvisasjonen legges det til et psykodynamisk perspektiv som preger tolkningen. Improvisasjonen frambringer musikalske motoverføringer, heter det, ubekvemme følelser som svar på overføringer fra pasienten. Slik musikalske motoverføringer er beskrevet av den danske og New York-baserte musikkterapeuten Benedikte Scheiby, som med sin analytiske musikkterapi ble påvirket av Mary Priestley.

 

Det som er interessant i denne kasusframstillingen er hvordan improvisasjonen trigger kjønnsdysforiske følelser hos terapeuten. Dette handler om de fortrengte og innestengte følelsene han opplevde som barn, hos den lille jenta som den gang opplevde det forbudt å framtre som gutt – «the buried boy» som han nå omtaler slik opplevelser. Det musikalske samspillet med den autistiske gutten, som forøvrig ser ut til å bli møtt på en god måte gjennom sin musikk, ser ut til å skape det nødvendige musikalske frirom for terapeuten selv til å utvikle sitt musikalske språk. Musikkterapien blir et middel til personlig refleksjon og utvikling for terapeuten, som nå kan skape en musikk som samsvarer bedre med sin identitetsopplevelse.

 

Nå vil noen sikkert hevde at denne terapeutiske egenerfaringen kunne ha vært utført i utdanninga, gjennom såkalt «intertherapy», slik det praktiseres i musikkterapiutdanninga ved Aalborg Universitet. Her gis studentene anledning til å bli kjent med seg selv gjennom det samme musikalske formatet som de senere skal ut å praktisere, slik Mary Priestley også foreskrev i sin tid.

 

Transmusikalske prosesser

Hvordan valg av instrumenter og musikalske uttrykk skal gå i hop med kjønnsidentitet er også tema for samarbeidet mellom jazzmusiker og musikkterapeut Patricia Zarate de Perez og Wenjun Wu, en transkjønnet mannlig bassist av kinesisk herkomst (Kap. 29). I denne fortellingen står instrumentene og valget av jazzimprovisasjonen sentralt. Wu, som er født pike, men ønsket og oppdratt som gutt fram til puberteten, hvor han blir tvunget ut i pikeklær, klarer transformasjonen til mann ved hjelp av musikk. Først som el-bassist i et heavy metal band, noe som gir mulighet for protest og en fasade. Deretter, i møte med jazzen (Coltrane, Wayne Shorter) blir den akustiske kontrabasssen med på veien videre mot frijazzen og en personlig komposisjonsform. Hvordan kontrabassene oppfyller behovet for et varmere og mer kroppslig uttrykk er godt skildret. I sitt eksamensprosjekt skaper Wenjun et sammensatt musikalsk verk som avspeiler hans nyvunnet frihet i uttrykk. Hør på YouTube:

 

 

Global musikkterapi (GbMT)

I møte med musikkterapeut de Perez, som følger Wenjuns transformasjon gjennom flere år, som veileder og forsker, utvikles begrepet «transmusical». Her støtter de Perez seg til Colin Lees «estetiske musikkterapi», en variant av den musikksentrerte musikkterapien som legger vekt på komposisjon, musikalsk form og struktur, foruten samarbeidene improvisasjoner. Transformasjoner skjer altså gjennom musikken, og i den musikksentrerte musikkterapien vises det ikke til noen terapeutiske teorier, det være seg psykodynamiske eller humanistiske rammeverk.

 

de Perez benytter anledning til å fremme sin globale musikkterapi, noe hun gir varemerket «Global Music Therapy (GbMT). Dette handler om å ta verdensmusikken på alvor og åpne opp improvisasjonene for musikk fra alle verdens sjangere. Særlig får jazzen en sentral plass, og det er første gang jeg ser et så godt forsvar for å gi jazzimprovisasjonen en mer sentral plass i musikkterapien.

 

Skeiv lytting?

Et norsk bidrag kommer fra Jill Halstead og Thomas Hilder, som skriver om den amerikanske komponisten Pauline Oliveros (1932-2016) og hennes konsept «dyp lytting» (Kap. 25). Oliveros, leser vi, var opptatt av å gi lytteren kontroll over lyden og skapte musikk med humanitære og helbredende hensikter. Hun er karakterisert med en ‘lesbisk musikalitet’ som representerer en marginalisert sensibilitet og som bygger bro mellom LGBTQIA+ og musikkterapien.

 

Oliveros har utformet en rekke spørsmål lytteren kan stille seg under denne dype lyttingen. For eksempel: «Hva er dine første minner om lyd? Hva føler du om dette nå?» «Hvordan kan du la være å lytte når du aldri kan lukke ørene?» «Er du sikker på at du hører alt som er å høre?» «Hvilken mening har lyden for deg?» «Hva hører du akkurat nå? Hvordan forandrer det seg?»

 

Slike lytteprosesser er også kjent fra intermodal ekspressiv kunstterapi. Selv husker jeg en sesjon med gestaltterapeuten Isabelle Frohne på et seminar i integrativ terapi i Tyskland på nittitallet.  Her lyttet vi til et lydcollage, assosierte fritt bakover i livet, kom fram med stikkord som vi skrev dikt til. Slike bevisstgjøringsprosesser med utgangspunkt i lyd graver dypt i psyken og må gjerne karakteriseres som «dyp lytting».

 

Ambient og syklisk lytting

Michael Viega leverer stadig sterke bidrag til musikkterapien på feltene musikkteknologi, hip hop, antikolonialisme og nå også som alliert med LGBTQIA+ bevegelsen. I sitt bidrag til antologien forteller han om et arbeid med en transperson og analyserer to komprovisasjoner (altså en blanding mellom komposisjon og improvisasjon) som de samarbeider om over Zoom.

 

Før vi blir kjent med hvordan denne musikalske eller musikksentrerte musikkterapien utfolder seg, gir Viega en innføring i noen kritiske tankestrømmer som berører musikksynet dette arbeidet hviler på. Først skisserer han noe måter å lytte til musikk på som han kaller «ambient» og «syklisk».  Så langt jeg kan forstå handler den ambiente lyttingen om å bringe fram i lyset de kulturelle narrativene som overføres gjennom lytting, og her særlig anvendt på elektronisk dansemusikk. Siden mange av disse fortellingen forsvinner under den produktfokuserte produksjonen, handler det om å lytte slik at man finner tilbake til opprinnelige meninger. Den sykliske lyttingen skal sikre at terapeuten legger fra seg noen forutinntatte sosiopolitiske og kulturelle holdninger for å sikre en empatisk forståelse og den relasjonelle dynamikken mellom terapeuten og personene man arbeider med.  Med tilnavnet «skeiv lytting», jfr. Oliveros dype lytting ovenfor, handler det om å skape en biopolitisk motstand som betyr en helseorientert ressurs for minoriteter og undertrykte grupper.

 

Posthuman digital «queering»

Viega ser musikkteknologien som en spesielt viktig ressurs i å skape en alternativ musikk som er identitesskapende for LGBTQIA+ -personer. Sampling gir muligheter for «digital queering», noe remix-kulturen gir rikelig med eksempler på.  Cyberpønken framheves med muligheter for å utforske og skape en «post-gender identity» for å bryte sirkelen med patriarkalsk dominans i musikken. Det vises til Robin James sin cyberfeminisme om hvordan kjønnet biopolitikk blir overført via lyd, en teori som har inspirert den nye «post-Internett generasjonen» av skeive elektroniske musikere til å utforske mangfoldet i kjønnsidentiteter ved å fusjonere med digitale medier.

 

Vi snakker virkelig om for mitt øre radikale musikalske og kjønnede identitetsutkast. Hør bar på den venezualianske artisten Arca, en transkvinne som på albumet Xen framstiller et kjønnsløst vesen besående av en blanding av kropper. Se videoen Nonbinary på YouTube:

 

 

Et sonisk episteme

Filosof Robin James har i boka The Sonic Episteme: Acoustic Resonance, Neoliberalism, and Biopolitics og gjennom flere artikler formulert ideen om et «sonisk episteme». Episteme er et filosofisk begrep som handler om en form for kunnskap og forståelse som anerkjennes som gyldig på et bestemt tidspunkt innenfor en bestemt historisk og kulturell kontekst.. Den franske filosofen Michel Foucault har brukt begrepet til å beskrive de underliggende strukturer av tankemåter og diskurser som former og definerer hvordan denne kunnskapen er forstått i ulike historiske epoker. Slike epistemer har sine egne regler for hva som anses som sannhet og hva slags kunnskap som er gyldig. Kunnskap er ikke bare en akkumulering av fakta, men også er dypt forankret i de sosiale, kulturelle og historiske kontekstene den oppstår fra.


Forestillingen om et sonisk episteme handler om at musikk og lyd gjenskaper sosiale praksiser som opprettholder en hegemonisk neoliberal biopolitisk agenda. Forestillingen om et sonisk episteme er avledet av svart feminisme, musikkvitenskap, skeive lydstudier og filosofi.  Teorien skal hjelpe musikkterapeuter til å øke sin refleksivitet omkring hvordan soniske strukturer i musikkterapien kan gjenskape rigide systemer av hvit, patriarkalsk hetero/cisnormativitet, selv om de hevder å stå for mangfold og likhet. Som motvekt mot det dominerende soniske epistemet er foreslå begrepet «fonografi», som innebærer et annerledes musikalsk utrykk.

 

Nå er det nok slik at mesteparten av musikkterapien hviler på et tradisjonelt Vest-europeisk klassisk sonisk episteme, noen vi vanskelig kommer ut av. Viega viser med sin kasuspresentasjon hvordan et nytt musikalsk uttrykk kan oppstå via hans virtuose musikkteknologiske veiledning. Med en slik musikksentrert tilnærming blir musikkterapien virkelig en god støtte for den skeive personen. Men Viega ser at vi ikke kan kvitte oss med det dominerende soniske epistemet vi lever under og bruker til daglig. Poenget er at ikke alle våre bruker finner seg til rette under dette epistemet og at det finnes alternative uttrykksformer, ikke minst ved hjelp av musikkteknologien.  

 

Det pedagogiske ansvaret

Det er flere artikler som berører undervisningen i musikkterapi og ansvaret for studier, faget og ikke minst skeive og trans studenter. Jane Edwards og Sue Baines (kap 14) tilskeiver pedagogikken ut fra anti-oppressive praksis. Her handler det om å avkle kapitalismen, patriarkiet og eurosentrismen, forkaste alle rasistiske, binære og nedsettende betegnelser. De vil ha bort all diskriminering overfor fargede, skeive, transer eller mennesker med annerledes evner og forutsetninger. De vil støtte forskning som viser hvordan transfobiske holdninger skaper minoritetsstress blant LGBTQIA+. De viser til forskning som viser hvordan ekskludering og marginalisering fører til trauma og vil ha en pedagogikk bygget på sosial rettferdighet.

 

Vi møter også tre skeive og trans kanadiske musikkterapeuter som forteller om egne erfaringer i møte med studier og praksis (Kap. 16). Vi får lære om hvordan de har navigert sin skeive identitet i møte med studier og ikke minst ved praksisutplassering. Stresset som medfører når man må skjule sin identitet i møte med fordommer er noe de fleste i denne gruppen er kjent med. Hvor mye av seg selv og til hvem man skal avsløre sin identitet blir et tilbakevendende tema. Det de ønsker seg er først og fremst trygghet, autentisitet, å unngå skam og isolasjon, oppleve stolthet og styrke og det å bli plassert i gruppen «andre» («othering»).

 

Kritisk pedagogikk og binære kategorier

En gruppe musikkterapeuter fra masterprogrammet i musikkterapi ved Slippery Rock University i USA har samskrevet sin artikkel om musikkterapiutdanning med Susan Hadley. Hadley leder denne utdanninga og er kjent som redaktør for Voices og har en framtredende stemme i den ‘antioppressive’ musikkterapien (Kap. 15). Utgangspunktet for en skeiv musikkterapididaktikk er den kritiske pedagogikken til den brasilianske pedagogen og filosofen Paulo Freire, foruten Franz Fanons antikoloniale budskap. Generelt vil den kritiske pedagogikken skape bevissthet om ulikhet, kritisere kapitalisme og kolonialisme, økonomisk ulikhet og avsløre skjulte maktstrukturer som påvirker folks hverdag. Den skeive pedagogikken vil gå videre og stille spørsmål ved de fastlåste identitetskategoriene. Det stilles spørsmål ved om ikke det å arbeide mot større sosial rettferdighet i seg selv er en måte å bekrefte systemet på. Dette er et synspunkt vi også møter i en artikkel fra Elly Scrine (Kap 33) som i sin kritikk av neoliberalismen viser til at nesten hva enn vi gjør, så er vi med på å opprettholde systemet.

 

Kritikken handler mer konkret om at vi må ut av den binære tenkningen og binære kategorier. Slike binære kategorier, som mann/kvinne, hvit/Svart, lærer/student, terapeut/klient, hankjønn/hunkjønn, streit/skeiv, frisk/syk, normal/unormal osv. bærer med seg et maktforhold. Slike binære forhold må tilskeives, kritisk undersøkes og dekonstrueres.  Det vises igjen til Foucault som påviser sammenhengen mellom kunnskap og makt. Fenomenet «rhizom» fra de franske filosofene Deleuze og Guattary, trekkes også inn som eksempler på en ikke-hierarkisk tenkemåte og kunnskapsproduksjon.

 

‘Queering’ av norsk musikkterapiutdanning

Når kritikken blir mer konkret, dukker det alltid opp noen ubehagelige følelser i meg. Har jeg vært med på å bygge opp og vedlikeholde en undertrykkende norsk musikkterapitradisjon? I en god ‘tilskeivende’ tradisjon blir vi nødt til å stille oss slike spørsmål. Denne kritikken fra de amerikanske studentene retter seg både mot undertrykkende samfunnsstrukturer, mot den makt som ligger i den amerikanske musikkterapiorganisasjonen som lager sertifiseringsregler og bestemmer hva en utdanning i musikkterapi skal inneholde. Kritikken retter seg også mot de lokale universiteter og særlig kriterier for opptak av nye studenter, opptakskriterier som går på musikalsk bakgrunn og mangfold i kjønn, kulturell bakgrunn, funksjonsvariasjon og etnisitet. I tillegg går kritikken mot monologiske undervisningsformer med et tydelig hierarkisk skille mellom lærere og studenter.

 

Nå skal ikke jeg svare for alt vi har gjort og gjør her til lands. Men det er tydelig at store kulturelle og sosiale forskjeller mellom USA og Norge her spiller inn og påvirker lovverk, velferd og holdninger. De amerikanske studentene er kritiske til at det kreves en vestlig klassisk musikalsk bakgrunn som opptak til musikkterapistudiet. Her hjemme vil vi derimot gjerne ha studenter med bakgrunn i populærmusikk, rock, folkemusikk, jazz, country and western og selvsagt klassisk – all den stund den musikalske kvaliteten er på plass. Opptaksprøver er ikke underlagt noen generelle opptakskrav fra utdanningsinstitusjonene, men er tilpasset formålet med musikkterapistudiet. Da vi startet musikkterapistudiet i 1978 fikk vi selv bestemme hva slags musikalitet og hvilke ferdigheter vi skulle kreve. Jeg vil også hevde at opptaksprøven ikke siler ut personer med annen seksuell legning, etnisitet eller funksjonsevne. Vi har utdannet både skeive, blinde og autistiske musikkterapeuter. Jeg vet ikke engang om det er ønskelig eller nødvendig med en slik debatt her til lands?

 

Når kritikken rettes mot at undervisningen domineres av etnisk hvite menn, noe som sikkert kan være riktig mange steder, savner jeg påpekningen av at fire-fem av de mest profilerte mannlige musikkterapeuter i verden jeg kjenner eller har kjent, både personlig og kollegialt, er skeive ­– ­ noe som selvsagt ikke har vært noe tema for meg eller dem. Men det er altså skeive musikkterapeuter som har hevet nivået på musikkterapien, både med hensyn til praksis og metodeutvikling, teori og forskning. Det kunne ha vært interessant om dette også ble diskutert. Jeg får lese videre og se om dette er et tema? Et blir kanskje en Del 2 etter hvert.

 

 

Henvisninger

Eckhoff, R. og Stensæth, K. (2024). Kjønnsinkongruens – stemme, kommunikasjon og uttrykk. En norsk veileder i kursarrangering og ledelse i en tverrfaglig tilnærming med musikkterapi og logopedi.  NMH-publikasjoner 2024:6.  CREMAH og Norges musikkhøgskole.

 

Lee, C. (1996/2016). Music at the Edge: The music therapy experience of a musician with AIDS. Routledge.

 

Lee, C. (2003). The Architecture of Aesthetic Music Therapy.  Gilsum: Barcelona Publishers.

 

Whitehead-Pleaux et. al., (2012). Lesbian, gay, bisexual, transgender and questioning: Best practices in music therapy. Music Therapy Perspectives 30(2), 158-166.

Comments


bottom of page