Musikkterapi på barnets premisser

Viggo Krüger og Kathleen M. Murphy 2025. Child-Centred Music Therapy. Integrating Best Interest of the Child into Theory, Research, and Practice. Palgrave macmillan. Forord: Andeline dos Santos. Open access: https://link.springer.com/book/10.1007/978-3-031-85724-9

Viggo Krüger, professor i musikkterapi ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen og Kathleen M. Murphy, associate professor i musikkterapi ved The State University of New York har skrevet bok om musikkterapi og Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon. Med bidrag fra Maren Metell (kapittel 5), postdoktor ved Griegakademiet og med et forord fra Andeline dos Santos,  får vi virkelig slått fast betydningen av barnets rettigheter – og da ikke minst hvilke konsekvenser dette har for musikkterapeutene. Nå skal det finnes om lag 12 000 musikkterapeuter rundt om i verden, og rundt en tredjedel av disse arbeider med barn og unge under 18 år, kan vi lese i forfatternes forord. Så dette fortjener selvsagt å være et universelt viktig tema i musikkterapien.

Tre former for urettferdighet

For å starte med forordet til Andeline dos Santos, så slår hun fast at barn alt for ofte ikke blir anerkjent som «knowers» – altså som kunnskapsbærere. De blir betraktet som upålitelige formidlere når de framfører sine vitnesbyrd  (testimonial injustice). Barns vitnesbyrd blir ikke i tilstrekkelig grad inkludert i vår kunnskapsbase – hva dos Santos refererer til som «hermeneutisk urettferdighet».

I tillegg finnes det en form for «epistemisk urettferdighet» som bunner i et problem med å gjenkjennelse eller anerkjennelse (recognition).  Hva som mangler her, handler om at terapeuter må forbedre sin egen forståelse og sine ferdigheter slik at de blir bedre i stad til å verdsette barnets uttrykk. Det handler om å gi barn et større handlingsrom balansert opp mot støtte fra den voksne. Barn skal ikke bare være mottakere for terapeutiske intervensjoner, men i samspill med terapeuten betraktes som skapere av den kunnskapen som bidrar til å utforme den terapeutiske prosessen.

Best interests

Krüger og Murphy slår innledningsvis fast at det er artikkel 3 i barnekonvensjonen som skal danne rammeverket for barns rettigheter til å motta musikkterapi, når det er i deres beste interesse. Formuleringen «the best interest of the child» diskuteres ofte i de kommende kapitler. Det gjelder både i forhold til planlegging, implementering og evaluering. Men hva som er den «beste interesse» for barnet er komplisert. Det er et dynamisk begrep som kan forstås på flere måter, ut fra ulike perspektiv. Det kan handle om økonomiske interesser og politiske mål, individuelle omstendigheter, kulturelle forhold, sosial støtt med mere.. Tar vi derimot utgangspunkt i barnet behov og argumenterer for en barnesentrert tilnærming til beslutningsprosesser, vil barnets interesse være styrende for alle handlinger og intervensjoner. Å skape en balanse mellom behov og interesser er en utfordring boka tar opp til diskusjon.

Artikkel 3

Vi får vite mer om artikkel 3, hvor prinsippet om  «barnets beste» er et kjerneprinsipp i alle forhold som berører barn, både på individuelt nivå og på samfunns- og institusjonsnivå – innenfor familielivet, skolen, velferdssystemet og helsevesenet – ikke minst i alle praksiser og forskning som gjelder barn.  Dette prinsippet handler om å anerkjenne barn som aktive agenter med rett til å påvirke retningslinjer og prosedyrer (policies) som påvirker dem. Dette som hjelp til å skape et rettferdig og demokratisk samfunn grunnlagt på menneskerettsverdier.

Vi får vite mer om den historiske bakgrunnen for barnekonvensjonen, fra de første formuleringer om barns rettigheter på midten av attenhundretallet, via Eglantyne Jebbs (1876-1928) formulering av «best interest of the child»,  til formaliseringen av FN i 1959 i ti prinsipper, og så til barnekonvensjonen fra 1989.

10 prinsipper

Det kan være grunn til å gjenta disse prinsippene:

·     

• Likhet: Retten til likhet, uten forskjellsbehandling på grunnlag av rase, religion eller nasjonal opprinnelse.

• Særlig beskyttelse: Retten til særskilt beskyttelse for barnets fysiske, mentale og sosiale utvikling.

• Identitet: Retten til et navn og en nasjonalitet.

• Grunnleggende behov: Retten til tilstrekkelig ernæring, bolig og medisinske tjenester.

• Spesiell opplæring og behandling: Retten til særskilt opplæring og behandling når et barn er fysisk eller mentalt funksjonshemmet.

• Kjærlighet og forståelse: Retten til å bli møtt med forståelse og kjærlighet fra foreldre og samfunn.

• Fritid og utdanning: Retten til fritidsaktiviteter og gratis utdanning.

• Prioritet ved hjelp: Retten til å være blant de første som mottar hjelp i alle situasjoner.

• Beskyttelse mot skade: Retten til beskyttelse mot alle former for forsømmelse, grusomhet og utnytting.

• Brorskap og forståelse: Retten til å bli oppdratt i en ånd av forståelse, toleranse, vennskap mellom folk og universelt brorskap.

• 
  

Musikkterapeutene melder seg på

De første musikkterapeutiske innspill finner vi i 2012, med boka Invitation to Community Music Therapy av Stige og Aarø, samt i prosjektet «The Childrens Right to Music Project av Sandi Curtis og Guylaine Vaillancourt. I årene som følger finner vi en rekke eksempler på prosjekter som peker på denne forankringen av barnets rettigheter i FN-konvensjonen, ikke minst av norsk musikkterapeuter.

Krüger og Murphy tar også opp til drøfting betydningen av terapeuten dømmekraft knyttet til etiske refleksjoner med hensyn til hva som er til barnets beste når dette skal avgjøres. Vi blir også kjent med kritikken av den noe upresise formuleringen av hva som ligger i uttrykket «barnets beste». Det advares mot hvordan forståelsen av barnets beste kan manipuleres av politikere og autoriteter som med egne interesser. Det å bare å vise til barnets beste kan blir en gest og en talemåte som ikke når fram til beslutningstakere.  Viktig i denne sammenheng er at det å ta hensyn til barnets rettigheter blir en integrert del av det språket og den praksis som råder og som musikkterapeutene er med på å forvalte.

Hvordan forvalte barnets rettigheter?

Boka omhandler nettopp hvordan musikkterapeuter kan være en støtte i vurderingen av hva som til barnets beste. Her skisseres og fordypes en rekke momenter som skal tas hensyn til. Først hva som kjennetegner barnets synspunkt og hvordan musikkterapeutene gjennom sin praksis nettopp kan få barn og unge i tale, til å uttrykke hva de mener og ønsker om sin egen situasjon. Musikkterapien skaper et rom, et trygt sted for at de unge kan uttrykke seg og bli lyttet til og slik sett påvirke beslutninger som angår dem. Vi får utdypet nødvendigheten av å ta hensyn til barnets identitet og gitt eksempler på musikkterapeutiske teorier og prosjekter. Kulturell sensitivitet og ydmykhet er et nøkkelord, og det understrekes viktigheten av å ta hensyn til de unges idiosynkratiske musikalske identitet, deres kjønnsidentitet, etnisitet, kulturelle verdier etc.

Egne avsnitt er viet temaer som kulturell sensitivitet, familie og relasjon, betydningen av omsorg, beskyttelse og trygghet, helse og utdanning. Under alle disse punktene refereres det til aktuelle musikkterapeutiske erfaringer, noen som tydelig viser at musikkterapi generelt innebærer en barnesentrert og relevant praksis med tanke påvirke barnets rettigheter. Den viktige diskusjonen om hvordan man skal ivareta «barnets beste i potensielt konfliktfylte situasjoner, følges også opp ved å vise til konstruerte kasus som illustrerer motstridende interesser.

Sosiokulturelle og relasjonelle perspektiver

Leseren introduseres til aktuelle musikkterapeutiske teoritradisjoner som ressursorientert og kultursentrert musikkterapi, samfunnsmusikkterapi og traumeinformerte tilnærminger. Under framstillingen av musikkterapien i arbeid med barn og psykisk helse, er referansene knyttet til analytiske og kliniske tilnærminger. I tillegg møter vi relevante eksempler på familiesentrert musikkterapi. I alle kapitler vises det til forskning og praksis fra musikkterapien som har klare og relevant referanser til barnets rettigheter. Bildet suppleres med momenter fra såkalte kritiske barndomsstudier og påvirkning fra posthumanistisk tenkning.

En rekke praksisarenaer

Boka gir eksempler fra en rekke praksisarenaer hvor barnekonvensjonens forpliktelser godt ivaretas av musikkterapien. Det kan handle om musikkterapi i ulike familiekonstellasjoner, som foruten tradisjonelle familier også omfatter alternative omsorgstilbud som fosterfamilier, adopsjon eller barn som er plassert på institusjoner. Musikkterapeut Maren Metell er invitert til å skrive om musikkterapien i pedagogiske og kulturelle sammenhenger. Her trekker hun også på Rettighetskonvensjonen for barn med funksjonsnedsettelser fra 2007 som gir denne gruppen av barn ytterligere et vern og en rettighet til å motta de samme tilbud som andre barn. Metell peker i denne anledning på et kritisk punkt vedrørende barns med funksjonsnedsettelser rett til et musikktilbud og en opplæring som har et musikksentrerte mål, og ikke nødvendigvis terapeutiske.

Andre praksisområder som trekkes inn er psykisk helse og velvære, musikkterapi i pediatrisk omsorg for barn, ungdom og deres familier. Igjen viser det til praksiserfaringer og forskning som støtter verdien av musikalske tiltak, eller på områder hvor det er behov for mer forskning. Et kapittel er viet etiske aspekter vedrørende forskning knyttet til «barnets beste interesse».

Oppsummerende tiltak

Forfatterne oppsummerer denne barnesentrerte musikkterapien i en rekke punkter. Utgangspunktet er hvordan musikkterapien, både ut fra historiske tradisjoner og sin omfattende praksis spiller en viktig rolle med hensyn til å fremme barns rettigheter og handle i overensstemmelse med de interesseres som til de beste for barn. En slik musikkterapi medfører en kritisk refleksjon over roller og praksiser som utfordrer en paternalistisk holdning som lett overskygger og fortier barns stemmer og ressurser. En barnesentrert praksis krever vår evne til å lytte til barns behov og ta opp kampen for systemiske endringer som kan støtte barns rettigheter. Forfatterne understrekker viktigheten av å involvere barn i situasjoner hvor barn evalueres og kartlegges, ikke minst la barnets perspektiv komme fram gjennom deltakende aksjonsforskning.

Til slutt, i en appendiks, er samlet en rekke retningslinjer for å implementere en musikkterapi som er basert på barnets interesser – the Best Interest Determination Procecss (BID). Her vises til hvilke bidrag musikkterapien kan utgjøre, foruten forslag til en rekke tiltak for å fremme dette arbeidet.