MUSIKKTERAPI OG MUSIKK OG HELSE

Even Ruud. Musikkterapi og Musikk og helse. Norges musikkhøgskole og CREMAH, 2025. 465 sider

Boken er gratis tilgjengelig på nett, open access.

https://hdl.handle.net/11250/5345243

Innbundet utgave kan også bestilles fra alle bokhandlere.

Her er forordet:

Forord

Jeg har med denne boka ønsket å gi en kunnskapsbeskrivelse av faget musikkterapi. Teksten er tenkt som en innføringsbok for nye studenter i faget, eller for alle som er interessert i sammenhenger mellom musikk, helse og terapi. Samtidig vil alle med kjennskap til musikkterapien få en utvidet forståelse av faget, bli kjent med ny forskning og måter å argumentere for faget på. Boka vil også utfordre vår måte å beskrive faget på, ved å foreslå å skrive musikkterapien inn i kritiske, posthumanistiske og postmoderne teorier.

Musikkterapien har fått fotfeste i Norge i løpet av de siste femti årene og musikkterapeutene er stadig å finne på nye praksisområder. Musikkterapeutene arbeider blant annet med barn og unge med behov for ulike spesialpedagogiske tiltak, innenfor barnevernet, eller i eldreomsorgen med mennesker med hukommelsesutfordringer. De arbeider på somatiske sykehus, innenfor det psykiske helsefeltet, i kriminalomsorgen, samt innenfor behandling og rehabilitering av mennesker med rusutfordringer.

Musikkterapi er etablert både som et fag og en forskningsdisiplin som er opptatt av forholdet mellom musikk og helse. Innen forskningen studeres hvordan musikken påvirker våre følelser og vår selvoppfatning, virker inn på hjerne og kropp, eller hvordan musikk er med på å skape fellesskap og tilhørighet. Som fag er musikkterapien opptatt av å vise at musikk er viktig som helseforebyggende og -fremmende tiltak, både i terapi og omsorgsarbeid for individer, grupper og samfunn – og som et folkehelsetiltak.

Vi har hatt musikkterapi Norge siden nittenfemti-sekstitallet, og utdanning for musikkterapeuter siden slutten av nittensyttitallet. Man kan ta mastergrad og doktorgrad i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole og ved Griegakademiet ved Universitetet i Bergen. Det finnes bachelorutdanning i musikk og helse ved Ansgar Høgskole i Kristiansand, foruten en rekke kurs og kortere utdanninger innen feltet musikk og helse ved flere andre læresteder.

Med denne boka vil jeg gi en kunnskapsoversikt over de muligheter vi har til å bruke musikk for å øke helse og trivsel og gi bedre livskvalitet for mennesker som av ulike årsaker har behov for støtte til å mestre helseutfordringer. Samtidig ønsker jeg å vise hvordan lytting til musikk, spill på instrumenter og deltakelse i musikklivet kan øke opplevelsen av helse og velvære. Med denne framstillingen er vekten lagt på å gi et bredt overblikk over feltet og peke på litteratur som kan gi mer detaljert informasjon og anvisninger for videre studier og arbeid.

Tilnærmingen er forankret i en humanistisk og fortolkende forskningstradisjon. Dette innebærer en avklaring av begreper, utvikling av teorier basert på kunnskapssynteser og kritisk refleksjon. Boka tar utgangspunkt i en gjennomgang av aktuell forskning, studier av norsk profesjonspraksis, refleksjon over arbeidsformer og metoder, i tillegg til en oversikt over praksisområder og terapeutiske modeller. Musikk- og helsebegrepet er gitt en særlig oppmerksomhet i forsøket på å skape et rasjonelt grunnlag som binder disiplinen musikkterapi sammen, med tanke på å unngå en oppsplitting og fragmentering.

Jeg har forsøkt å gi en begrunnelse for hvorfor musikk kan anvendes som terapi, samt ha helsefremmende og forebyggende verdi. Samtidig har jeg ønsket å utvide virksomhetsområdet til musikkterapien til å omfatte folkehelsearbeidet.

Jeg har lagt vekt på å beskrive en norsk tradisjon innenfor musikkterapien. I løpet av de femti årene vi har hatt en organisert musikkterapi her til lands, har det utviklet seg praksiser, profesjonsroller og en teoretisk tradisjon som setter et særpreg på norsk musikkterapi. Det er utviklet en bred praksis og musikkterapeutene opererer på en rekke arenaer innenfor skoler og barnehager, kulturskoler, barneavdelinger på somatiske sykehus, distriktspsykiatriske sentre, fengselsvesenet og på institusjoner som ivaretar eldrehelse.

Norsk musikkterapi er preget av humanistiske tradisjoner, med vekt på å gi mennesker omsorg og mestringsopplevelser, bruke deres ressurser og styrke motstandskraft. Vi har videre utviklet en rettighetsbasert og samfunnsorientert musikkterapi som har hatt fått internasjonal oppmerksomhet og som har påvirket utviklingen av musikkterapien i mange land verden over.

De sentrale momentene i en slik teoretisk syntese handler om å kombinere et økologisk og et relasjonelt musikkbegrep. I dette musikksynet anses musikk som en grunnleggende uttrykksform som har til hensikt å skape relasjoner mellom mennesker. Dette musikksynet er utviklet av musikkterapeuter og ledende musikkforskere. Jeg har satt et slikt musikksyn i sammenheng med et helsebegrep som dekker ulike sider ved helse, fra det biologiske til det eksistensielle. For å utvikle dette helsebegrepet knytter jeg det opp til sosiologen Hartmut Rosas teori om resonans som jeg lar inngå i et begrep om eksistensiell helse. Med denne sosiologiske vendingen ønsker jeg også å bidra til en mer sosiologisk og kritisk orientert musikkterapi. Samtidig finner jeg her et grunnlag for å utvikle min teori om musikk som et «kulturelt immunogen», basert på de fire musikalske «antigener»: vitalitet, handlekraft, tilhørighet og mening. Basert på en slik forståelse og begrunnelse for musikkterapien argumenterer jeg for at musikken har et potensial til å bidra i et folkehelsearbeid.

Det innledende kapitlet gir en kort og generell oversikt og beskrivelse av musikkterapiens arbeidsområder, målsettinger og arbeidsformer, foruten å gi en skisse av historien om musikk og helse i Vestlig kultur. Kapitlet om musikk og folkehelse viser hvordan musikk og musikkaktiviteter, hva vi nå kaller «musikkering» (‘musicking’), kan bidra i et folkehelsearbeid, gjennom helsefremmende og forebyggende tiltak. Dette kapitlet går langt i å beskrive musikkering som et «kulturelt immunogen». Dette innebærer å engasjere seg i musikk for å fremme sitt forsvar overfor uhelse og søke de muligheter musikken gir til økt livskvalitet.

I tredje kapittel beskrives i større detalj hvilke brukergrupper, elever, pasienter eller klienter musikkterapeutene møter. Her gis en oversikt over hvilke behov den enkelte bruker kan ha, hvilke målsettinger musikkterapeutene setter og kort om hvilke aktiviteter og arbeidsformer musikkterapeuter og musikk- og helsearbeidere har til rådighet. Dette kapitlet følges opp med en beskrivelse av hovedretninger, terapeutiske teorier og modeller i musikkterapien.

Hva som kjennetegner musikkforståelsen i musikkterapien er tema for det femte kapitlet. Her pekes det på musikksynet i musikkterapifaget og hvordan vi må ta hensyn til musikksmak, sjanger og den musikalske identiteten brukerne bringer med seg i møte med musikkterapeuten. Dette blir fulgt opp i et kapittel hvor vi får en gjennomgang av de sentrale arbeidsformene, den musikalske verktøykassa musikkterapeuter og musikk- og helsearbeidere bringer med seg. Dette omfatter i hovedsak improvisasjon, framføring av musikk, komposisjon, sangskriving og musikkproduksjon, foruten lytting til musikk.

Et kapittel om profesjonskunnskap vil vise hvordan musikkterapien har utviklet seg som profesjon med de mange profesjonsroller musikkterapeutene kan fylle. Musikkterapeutene kan gå inn i rollen som musikere og pedagoger, de er terapeuter og omsorgsgivere, prosjektledere, veiledere og samarbeidspartnere. Her beskrives musikkterapeutens unike kompetanse og hva som kan være felles kompetanse og ferdigheter med musikere, pedagoger og helsearbeidere. Hvordan musikkterapeuter kan samarbeide med andre musikk- og helsearbeidere er også et tema.

I det siste kapitlet handler det om musikkterapifaget, om kunnskapsutvikling og forskning. Jeg beskriver hva som preger en norsk musikkterapitradisjon med vekt på humanistiske verdier, med forståelse for betydningen av kultur og samfunn som grunnlag for å utøve yrket. Her pekes det på hvilke utfordringer faget står overfor gjennom å skape et kunnskapsgrunnlag ut av det store flerfaglige spennet musikkterapien står i. Dette innebærer å bygge på kunnskap fra nevropsykologi og hjerneforskning, spesialpedagogikk og klinisk psykologi, disipliner fra musikkvitenskapen og filosofiske emner knyttet til etikk, vitenskapsteori og bestemmelser av sentrale begreper som helse og musikk.

I et avsluttende etterord vil jeg oppsummere ved å vise til hvordan musikk kan være en kilde til eksistensiell helse og motivere oss til å bevare helsen. Musikk bidrar til å moderere kroppslige og sykdomsskapende prosesser gjennom å senke stressnivået i kroppen. Her diskuterer jeg hvordan musikken kan få en rolle som et kulturelt immunogen, ved at den med en sensitiv tilnærming tilbyr emosjonell regulering, deltakelse og fellesskap, samt mestrings- og meningsopplevelser.

Samtidig peker jeg på måter å beskrive faget på som kan motvirke fragmentering, og bidra til å utvikle musikkterapien som en disiplin som kan utvikle seg videre med all sitt mangfold. Det vil her handle om å utvikle et fagspråk preget av postmoderne filosofier.

For lesere som ønsker å fordype seg videre i enkelte temaer, har jeg gitt en rekke forslag til videre lesning i en appendiks. Forskningslitteraturen i musikkterapien er i dag så omfattende at det er mulig å finne belegg og evidens for en rekke musikkterapeutiske tiltak. Denne forskningen oppdateres daglig. Jeg har derfor valgt å vise til kilder for denne kunnskapen, hvordan og hvor man skal søke. Samtidig gis en oversikt over nettsider og portaler som gir oppdaterte kunnskapsoversikter på de enkelte arbeidsområdene.

Jeg har opp gjennom årene skrevet en rekke artikler og bøker om musikkterapi, både på norsk og engelsk. I denne boka har jeg tillatt meg å gjenbruke noe av dette stoffet, selvsagt med nødvendig redigering. Den som søker etter tekstlikheter når det gjelder mine tidligere tekster, vil helt sikkert gjøre gode funn. Der hvor jeg har hentet mest, har jeg gjort oppmerksom på dette i fotnoter. Ellers har jeg tilstrebet å gi referanser til andre kilder via fotnoter og i litteraturlista.

Noen ord om terminologi må omtales. Vi så at leseren vil støte på nyordet «musikkering», som er en norsk omskriving av det engelske «musicking». Likedan vil jeg bruke «helsemusikkering» når det er snakk om musikkbruk som kan fremme helse. Når det gjelder betegnelser på de mennesker musikkterapeutene møter, har jeg variert mellom bruker, klient, pasient eller elev, alt etter kontekst. Jeg har også vekslet mellom betegnelser som «funksjonshemmet» og «mennesker med funksjonsnedsettelse» når det er snakk om mennesker med ulike funksjonsvariasjoner.

Jeg har lagt vekt på å bruke litteratur og henvisninger som er belagt med forskning. Imidlertid har jeg et bredt syn på forskning og kunnskapsutvikling. Dette innebærer at jeg bruker kunnskap utviklet gjennom kvalitative studier, så vel som kvantitative undersøkelser, metastudier eller andre empiriske framgangsmåter. I tillegg legger jeg vekt på den erfaringskunnskap som musikkterapeuter selv har opparbeidet seg gjennom praksis.

I en tid hvor bruk av kunstig intelligens åpner mange muligheter for å finne informasjon og kunnskap, er det viktig å søke seg til faglige framstillinger som setter kunnskap i sammenheng, i historisk perspektiv og med refleksjoner, kritikk og veiledning når det gjelder overføring av kunnskap til praksis. Det er mitt håp at denne innføringen og oversikten over et mangeartet fag- og praksisfelt kan bidra til en helhetlig framstilling og motvirke fragmentering av kunnskap.

Å lage en samlet framstilling av musikkterapifaget er en omfattende prosess med mange muligheter for å trå feil i beskrivelser av fakta og omstendigheter i et skiftende tverrfaglig landskap. Jeg vil derfor rette en særlig takk til Brynjulf Stige, som tok seg tid til en grundig gjennomgang av manus og ga en rekke innspill og vennlige kritiske og konstruktive kommentarer til teksten. Samme takk går til Gro Trondalen som med sin gjennomlesning kom med viktige tilføyelser og språklige presiseringer.

En spesiell takk går til forskningsleder i CREMAH, Karette Stensæth, som har bidratt med viktige redaksjonelle grep, gitt detaljerte innspill til tekst og innhold, fulgt opp prosjektet, foruten å finne økonomiske midler til publisering. Takk også til Norges musikkhøgskole og Anders Eggen for god gjennomføring og støtte til publisering av boka.

Even Ruud