McFerran, Katrina S. og Grocke, D. (2022). Receptive Music Therapy Techniques,
Clinical Applications and New Perspectives. Jessica Kingsley Publishers, 208 sider.
Katrina McFerran og Denise Grocke har utgitt en oppdatert utgave av denne boka om reseptiv musikkterapi. Boka ble først utgitt i 2007 og hvor Grocke og Tony Wigram sto som forfattere. Mye har skjedd på disse snart tjue årene, både når det gjelder utvikling av musikkteknologien og med tilfanget av nye former for reseptiv musikkterapi. Ikke minst har musikksynet endret seg i retning av større aksept for bruk ulike sjangere. Da jeg selv tok utdanning i BMGIM for rundt tjue år siden, var det nesten utelukkende musikk fra den klassiske sjangeren som ble anvendt i spillelistene. Også brukerne har nå fått større innflytelse på musikkvalget, der hvor dette er hensiktsmessig.
Forfatterne minner oss om at «reseptiv» ikke betyr «passiv», men at dette er en form for lytting som er fokusert, intensjonal, aktiv og som åpner opp for assosiasjoner, bilder og tanker, og som viser at vi er villige til å være mottakelig for ideer. Lyttingen skal nettopp fremme vår evne til mottakelighet, vekke affekter, bilder og fantasier, utforske ideer og tanker, fasilitere minner, skape avspenning og stimulere til høydepunktopplevelser og spirituelle opplevelser.
Boka har åtte kapitler og innledningsvis gis en oversikt over ulike tilnærminger med reseptiv musikkterapi og hvilke ferdigheter, kvalifikasjoner og utdanning som kreves. Her skilles mellom aktiv og reseptiv musikkterapi, ulike former for GIM (Guided Imagery and Music) og The Bonny Method of Guided Music and Imagery (BMGIM), hvorav sistnevnte krever etter/videreutdanning og akkreditering. Kapittel en skisserer noen grunnleggende ferdigheter som kreves når vi arbeider reseptivt. Dette handler om å velge om vi skal bruke en aktiv/ekspressive tilnærming eller den reseptive. Gjennom bruk av vignetter blir valg illustrert med eksempler fra klinisk praksis, og det er rikelig med helt konkrete forslag til hvordan vi kan reflektere over valg og stille spørsmål til brukere.
Det vil i mange situasjoner være behov for å vurdere hvem som skal bestemme musikkvalget, terapeuten eller brukerne. Kapittel to gir en innføring i hvilke vurderinger musikkterapeuten må gjøre når musikk skal velges. Det handler om repertoarkunnskap og en musikalsk forståelse for elementene i musikken og hvordan de bidrar til å skape stemninger, emosjoner og assosiasjoner. Forfatterne lister opp elementer i musikken (f.eks, rytme, tempo, melodi, harmonikk m.m.), og hvordan disse kan påvirke nivået av «arousal», forutsigbarhet og stemning. En slik forståelse er igjen nødvendig for å kartlegge kompleksiteten i musikken. Dette igjen gjør oss i stand til å velge musikk som er støttende, blandet støttende eller utfordrende og intens, slik Margaretha Wärja og Lars Ole Bonde har foreslått å kategorisere musikkvalget.
Det gis en oversikt og begrunnelse for verdien av ulike sjangere, alt fra filmmusikk/ambient musikk, klassisk musikk og minimalisme, verdensmusikk og samtidens populærmusikk. Igjen gis praktiske tips om hvordan vi kan manøvrere musikkvalget i en gruppe.
Kapittel tre beskriver hva en fokusert lytting til musikk innebærer og hvordan vi skal forstå og ta hensyn til brukernes forhold til musikk. Her er en viktig påpekning av hvordan enkelte har et problematisk forhold til musikk og musikklytting. Det vil si at for noen vil musikken utløse ubehagelige tanker og følelser som de ikke klarer å gi slipp på, og som musikken kan forsterke. Musikken utløser en form for grubling (rumination), det vil si at de repeterer de negative tankene og forsterker stress, angst eller depressive tendenser. Vi får her mye viktig stoff om emosjonell regulering og hvordan vi kan støtte klienter til å finne et mytt fotfeste i musikken, skifte spillelister og velge musikk som fører til andre, mer positive tankespiraler. Her er igjen mye praktisk kunnskap som er viktig for en musikkterapeut som ønsker å hjelpe klienter med å endre sine lytte(u)vaner.
Vi blir også minnet om at reseptiv musikkterapi kan bevege seg på ulike nivåer. Lyttingen kan være støttende og ressursorientert, med gjentatte og trygghetsskapende musikk som er enkel og med liten strukturell utvikling. Eller tilnærmingen kan være såkalt «re-edukativ». Det vil si at den er rettet mot et personlig tema, med musikk som matcher dette temaet, musikk som fortsatt er enkel og repeterende, men som har noe spenning og mer strukturell utvikling. Den re-konstruktive tilnærmingen er orientert mot endring og fordrer mer kompleks musikk som vekker følelser og bilder, og som gjennomgår en betydelig strukturell utvikling.
Kapittel fire gir en god innføring i hvordan vi skal konstruere spillelister. Vi får en oversikt over musikkterapeutisk forskning og praksis med spillelister og apper. Den bruk av begrepet «spilleliste» som anvendes her, skriver forfatterne, handler om et «sett av sanger som velges ut og sekvenseres med en bestemt hensikt, og som skaper mening for et enkeltindivid eller en gruppe når listen brukes med tanke på å oppnå en terapeutisk målsetting».
Vi lærer om hvordan man bør ha et tydelig siktemål når man konstruerer en spilleliste og at listen er basert på kartlegging av mottakerne. Dette handler om målsettinger som eksempelvis å håndtere en bestemt stemning, prosessere emosjoner, fange opp et livsforløp, fremme søvn, motvirke distraksjon og skape fokus, bevirke avspenning, redusere agitasjon, arbeide med identitet, styrke relasjoner eller støtte en aktivitet. Når det kommer til sekvensering, altså rekkefølgen på låtene eller musikkstykkene, kan denne ta utgangspunkt i det såkalte iso-prinsippet. Dette innebærer å ta utgangspunkt i den stemningen eller emosjonen brukeren befinner seg i og velge musikk som matcher denne. Deretter introduserer man gradvis musikk som endrer følelser og stemning i den retning man ønsker.
Det er også mye å lære fra kapittel fem som handler om hvordan diskusjon av sanger og analyse av tekst kan være et viktig element i musikkterapien. Lytting til musikk er et godt utgangspunkt for å dele musikkopplevelser med andre, formidle tanker og følelser som vekkes når man lytter. Dette kan foregå enten i enetimer med terapeuten eller i en gruppe. Sanger og sangtekster kan vekke viktige minner om mennesker som har betydd mye for oss, gi oss assosiasjoner til verdier og opplevelser som har vært med på å forme oss. Vi kan identifisere oss med innholdet i sangtekster og artisten som formidler låta. Musikken blir både et «minnenes speil» og en projeksjonstavle hvor vi kan overføre ubevisste tanker og holdninger vi ikke alltid kommuniserer godt med oss selv. Sanger kan gi anledning til å gjøre et emosjonelt arbeid, de kan være et viktig middel til å fortelle om oss selv, bli en inngang til å knytte kontakt med andre.
Et sentralt spørsmål i dette kapitlet er hvem som skal velge musikken det skal lyttes til Nå finnes det ikke noe standard svar på dette, og det kan anføres grunner til at terapeuten i mange situasjoner bør velge musikken. Samtidig er det lett å anføre argumenter for at den musikken deltakerne bringer med seg, er et godt utgangspunkt for et emosjonelt arbeid. Sjanger er selvsagt et viktig tema her, og med bakgrunn i en forståelse av sammenhengen mellom musikk og identitet og musikksosiologisk forskning knyttet til musikksmak og -preferanser, er musikkvalget i dagens mediesituasjon et ømtålig tema. Brede sjangere, som for eksempel hip hop, heavy metal eller K-pop bærer i seg kulturelle verdier og orienteringer som vil resonnere godt blant enkelte (ungdoms-)grupper, samtidig som de skaper avstand for andre. Det samme gjelder for tekster, som både kan knytte an til generelle temaer i samtiden, eller ha en individuell og spesiell betydning for enkeltpersoner.
Kapittel seks er viet musikklytting og musikkassistert avspenning for voksne klienter. Dette kan handle om å anvende en kombinasjon av lytting og avspenningsøvelser til å redusere smerte, stress og angst. Vi blir her gitt en detaljert diskusjon av ulike former for avspenningsteknikker og hvordan de kan kombineres med musikken. En detaljert gjennomgang av forskjellige «skript» som kan anvendes når man vil indusere avspenning hos klientene, følger i slutten av boka. Før det får vi et kapittel om «imagery», på norsk «forestillinger», og hvordan slike både visuelle, taktile, auditive og kroppsliggjorte opplevelser som oppstår under musikklyttingen får en terapeutisk relevans. Dette er sentralt innen BMGIM. Også hvordan vi kan kombinere tegning og maling til musikk er viet oppmerksomhet og det gis mange konkrete tips og henvisninger til hvordan vi kan arbeide. I det åttende og siste kapitlet får vi oppsummert en rekke prinsipper og viktige betraktninger som både musikkterapeuter og andre som bruker reseptive tilnærminger bør ta hensyn til.
I vedleggene får vi også forslag til musikk som kan benyttes til avspenning, foruten forslag til instruksjoner som kan brukes overfor barn når vi benytter reseptive arbeidsformer.
Boka burde være obligatorisk lesning for alle musikkterapeuter. Her er nyttige og praktiske tips til arbeidsformer, gode eksempler på hvordan og hvorfor vi kan bruke lytting, nyttige tips til når vi ikke skal arbeide reseptivt (kontraindikasjoner) og godt avpassede teoretiske begrunnelser for valgene vi må foreta.
Artikkelen er tidligere publisert i Tidsskriftet Musikkterapi nr. 2/2023
Comments