Kartlegging i musikkterapien

To banebrytende bøker om musikkterapeutisk kartlegging

Gustavo Schulz Gattino:   Essentials of Music Therapy Assessment. Aalborg Universitet, 2021. 642 sider.

https://vbn.aau.dk/ws/portalfiles/portal/455876666/Essentials_of_Music_Therapy_Assessment_141221.pdf

Kenneth E. Bruscia: Assessment in Music Therapy. Options and Resources, Barcelona Publishers, 2023, 601 sider.

Her skal først innrømmes at jeg helt siden studiedagene har hatt et ambivalent forhold til kartlegging – det som på engelsk betegnes som «assessment». Forklaringen handler vel først og fremst av at jeg i mitt masterstudium i musikkterapi ved Florida State University på syttitallet opplevde et ganske beinhardt atferdsterapeutisk regime. Kartlegging var her synonynt med «behavioral assessment», dvs. kvanitativ registrering av målbar atferd, bruk av baseline, rutepapir, frekvensmålinger, statistiske redskaper osv. osv. 

Men, vi kommer vel aldri utenom en form for kartlegging av klientene vi møter. I det minste danner vi oss et inntrykk, vi leser atferd og merker oss musikalske uttrykk, blir kjent med klienter og intervjuer pårørende, kanskje leser vi journaler og samtaler med andre fagfolk, leser litteratur som påvirker vår forforståelse. I det hele tatt – er det ikke like greit at vi lager et system som sikrer et godt fundament for å velge riktig musikkterapeutisk tilnærming, formulere gode mål for musikkterapien, lager planer for progresjon, velge gode observasjons- og rapporteringsformer med mere?

Det er vel slik forhåpentligvis musikkterapeuter arbeider til daglig. Derfor kan det være greit å følge med på litteratur om kartlegging, ­ noe vi med to nylig utkomne bøker nå har god anledning til. Innledningsvis kunne vi også spørre hvordan norske musikkterapeuter forholder seg til kartlegging og hvordan dette feltet eventuelt er ivaretatt i studiene? Ønsker vi å utvikle egne kartleggingsmetoder rettet mot musikalske prosesser, eller skal vi lene oss mot hva våre kolleger produserer. Vil større bruk av en systematisk kartlegging være en måte å øke profesjonaliteten på og bygge en bro til videre forskning på egen praksis? Vil en utstrakt bruk av kartlegging påvirke den profesjonsidentiteten som norske musikkterapeuter ønsker å bygge opp? Slike spørsmål dukker naturlig opp etter å ha vært igjennom disse tekstene.

Gattino om katlegging

Gustavo Schulz Gattino er lektor ved Aalborg universitet og kan vise til flere publikasjoner knyttet til kartlegging. Hans bok Essentials of Music Therapy Assessment foreligger gratis tilgjengelig på internett, og jeg ser at han også tilbyr kurs i feltet på internett. Det er også en omfattende bok Gattino har produsert, 20 kapitler fordelt på seks deler, i alt 640 sider.

Gjennom tjue kapitler tar Gattino oss igjennom en rekke emner og teorier med relevans for hvordan vi skal forholde oss til kartlegging i musikkterapien.  De to første kapitlene gir en introduksjon til feltet. Han definerer kartlegging som en «strukturert prosess av forberedelse, innsamling av data, tolkning og konklusjon, samt dokumentasjon og kommunikasjon av musikalske og ikke-musikalske data, knyttet til musikkterapiprosessen for å frambringe informasjon for å ta avgjørelser, stille hypoteser, bli bedre kjent med klienten og oppnå en bedre forståelse av musikkterapiprosessen». Selve kartleggingsprosessen handler altså om 1) forberedelse, 2) innsamling av data, analyse og tolkning, samt 4) dokumentasjon og formidling av data og resultater. Prosessen har til hensikt å frambringe informasjon som grunnlag for å foreta valg, lage hypoteser, bli bedre kjent med klienten og oppnå en bedre forståelse av den musikkterapeutiske prosessen.

Kartleggingsmetoder

Gattino skisserer fire kartleggingsmetoder: 1) Oversikt over journaler, dokumenter, notater fra musikkterapiprosesser og kartleggingsmateriale fra andre behandlere. 2) Intervjuer med klienter, både strukturerte og ustrukturerte. 3) Observasjoner, enten i realtime eller fra lyd- eller bildeopptak. 4) Tester og andre måleinstrumenter – det vil si alt som baserer seg på observerbar atferd og nedfelt i kvantitative mål. Grovt sett handler det om data knyttet til biologi, kognisjon, utviklingsmessige stadier, aspekter ved personlighet, identitet og kulturell tilhørighet, mental og fysisk helse. Gattino lager detaljerte tabeller som gir god oversikt over stoffet. Alle disse punktene han presenterer innledningsvis blir utbrodert og diskutert i detalj i de kommende kapitler.

Fokuset for kartleggingen ligger ifølge Gattino på personen (musikkterapeuten, klienten, familiemedlemmer, andre behandlere), målsettingen for terapien og på innholdet (atferd, relasjoner, atferdsmønstre, tanker, ord, musikalske parametre). Kartleggingen knytter an til selve den musikkterapeutiske prosessen gjennom ulike stadier musikkterapien gjennomløper: 1) Fra klienten blir henvist og akseptert, 2) til en begynnende kartlegging, 3) definisjon av en behandlings- (eller opplærings)plan, 4) implementering, til 5) avslutning av prosessen.

Det er et praktisk overblikk over feltet Gattino ønsker å gi oss. Han er nøye med å definere sine termer og gir oss oversiktlige fortellinger om de mange forhold som virker inn på kartleggingsprosessen. Han kommer inn på temaer som typer av evidens, etikk og etter hvert korte oversikter over ulike musikkterapeutiske tilnærminger, utviklingspsykologiske perspektiver osv. I det hele tatt forstår vi at kartlegging ikke kan isoleres fra musikkterapeutisk teori og praksis, men er innfelt i der hvor vi befinner oss i det musikkterapeutiske landskapet, hvilke praksisarenaer vi arbeider på, ulike formater (gruppe, individuell), hvordan vi forholder oss til spørsmål om objektivitet og fortolkning osv.

Perspektivet påvirker

Mens kapittel fem tar for seg utviklingspsykologiske spekter, for eksempel beskrivelse av musikalsk utvikling, følger han opp i neste kapittel med en oversikt over hvordan musikkterapeutiske perspektiver (modeller, orienteringer, skoleretninger) vil påvirke vårt blikk når det gjelder hva vi ønsker å se etter. For å eksemplifisere: Analytiske musikkterapeuter ser etter ubevisst materiale slik det kan projiseres inn i musikken, atferdsmusikkterapeuten vil registrere betingingsprosesser, nedtegne en baseline og registrere hvordan musikalske intervensjoner (og belønninger) avtegnes i frekvens av uønsket eller ønsket atferd. Feministisk musikkterapi er opptatt av å fokusere og avsløre forhold i oss eller i kontekst som påvirker makt og definisjoner av kjønn og posisjoner for å fremme mangfold, mens samfunnsmusikkterapeuter kan velge en bruker- og deltakerorientert observasjonsform for å registrere endring. GIM-terapeutene vil gjerne ha forståelse av typer av forestillinger (images) som produseres under musikklyttingen, mens Nordoff-Robbins terapeuten ser etter mål på relasjon og musikalsk kommunikasjon.

Innsamlig av data

Bokas del 3 (Kap 9-13) handler det om hvordan vi kan samle inn data. Her gjennomgås hvordan vi kan bruke informasjon fra tenkelige kilder levert fra andre behandlere, egne opptegnelser fra terapiprosessen, lydopptak, sangtekster, tegninger og grafisk materiale etc. Dessuten gis en oversikt over metoder som bruk av ulike typer intervju, observasjon, tester og andre måleinstrumenter, samt et kapittel om hvordan man kan lage, tilpasse og overføre kartleggingsinstrumenter til bruk i musikkterapien. Mye av dette stoffet er kjent for alle som har kurs i forskningsmetode, og viser samtidig at grensene mellom kartlegging og forskning kan være flytende. Dette gjelder ikke minst kapitlene om ulike kvantitative og kvalitative analysemetoder, vitenskapsteori og fortolkningslære. Kapitlene er også godt illustrerte med tabeller som gir oversikt over og henvisninger til litteratur fra musikkterapien. Og det er et omfattende lesearbeid som ligger bak disse henvisningene og ellers i boka.

Del 5 av boka er viet dokumentasjon og kommunikasjon, mens Gattino i siste del av boka tar for seg hvilken plass kartlegging kan ha i forbindelse med utdanning og supervisjon i musikkterapi. Han har sett på studieplaner i 152 (sic!) forskjellige bachelor og mastergradsstudier i musikkterapi og finner at bare 29 har egne kurs knyttet spesifikt til kartlegging. Et siste kapitel er viet bruk av kartlegging og musikkterapien under Covid-19 pandemien.

Ken Bruscia om kartlegging

Samtidig som Ken Bruscia selger sitt livsverk, Barcelona Publishers, gir han igjen ut et monumentalt arbeid. I en alder av 80 fullfører han 35 kapitler om hvordan musikkterapeuter kan kartlegge, heri evaluere, vurdere og teste sitt arbeid. Bind 1 står det i parentes, og vi kan undre oss over om det fortsatt kan være mer å skrive om dette temaet som fyller hele 600 sider i min e-bokutgave.

Heldigvis er mange av kapitlene korte, og Bruscia skriver i forordet at det ikke er nødvendig å lese hele fra perm til perm, noe som gradvis går opp for undertegnede etter noen hundre sider. Forordet og de første kapitlene er imidlertid viktige, der hvor han setter noen premisser, definerer og avgrenser prosjektet. Dette handler om at han vil være musikksentrert, det er klientens musikalske erfaringer og opplevelser som skal kartlegges. Videre, evalueringsprosessen er individ-sentrert. Selv om Bruscia anerkjenner betydningen av klientens økologiske kontekst, som han kaller det, står ikke dette i fokus for hans interesse. Jeg har dette i bakhodet når jeg leser videre, og spør meg selv om vi ikke i norsk musikkterapi kanskje forholder oss litt annerledes til akkurat dette punktet. Så anerkjenner også Bruscia innledningsvis at boka er preget av hans syn på musikkterapi og at faget praktiseres forskjellig, ikke bare innad i USA, mens også i andre land: «Consequently, the assessment options and resources offered in this book may not be relevant or acceptable to other professionals in the US or in other countries», skriver han.

En bred tilnærming

Nå har jeg gjennom e-poster fra Bruscia det siste året blitt orientert om prosjektet. Samtidig melder jeg til Bruscia at min generelle skepsis til «assessment» har sitt utspring i mitt eget masterstudium ved Florida State University hvor det atferdsterapeutiske regimet medførte at både musikk og «økologiske kontekster» glimret med sitt fravær. Bruscias musikksentrerte tilnærming omfatter både reseptiv musikkterapi, framføringsbaserte eller gjenskapende tilnærminger, improvisasjonsmetoder, samt musikkterapi basert på komposisjon og låtskriving.

Primært er det altså musikalske responser og opplevelser som skal kartlegges, både ferdigheter, utenommusikalske assosiasjoner, så vel som andre forhold i omgivelsene som påvirker reaksjoner overfor musikken. Videre skal en rekke aspekter ved helse beskrives og vurderes, alt fra biografiske fakta, atferd, medisinsk eller fysisk tilstand, sensomotoriske, kognitive eller perseptuelle ferdigheter som påvirker funksjon, hvordan klienten opplever musikk og følelser, samt relasjonelle og kommunikative aspekter.

Ressurser og kompetanse

Jeg kunne i utgangspunktet ha ønsket et noe større fokus på brukernes ressurser, men ser at musikalske ressurser selvsagt har en sentral plass her, og at de senere i boka tilkjennes egne evalueringsverktøy.  Da vi begynte å utdanne musikkterapeuter, sa vi ofte til studentene i det de skulle ut i praksis, at de burde ha fokus på hva brukerne hadde av mestringsferdigheter. Ved å ta utgangspunkt i en diagnose, kunne brukernes svakheter og funksjonsnedsettelser skygge for den kompetanse og de ressurser musikkterapien kunne bygge videre på. I et senere kapittel ser også Bruscia at en diagnosepraksis lett kan farge opplevelsen av brukerne. Med Randi Rolvsjords ressursorienterte tenkning og forestillingen om «den kompetente pasienten», vil musikkterapeuten ha et litt annerledes perspektiv på klienten enn det rent diagnostiske, noe som synes å resonnere godt i hjemlig musikkterapi.

Bruscia har et vidt syn på «assessment». Selve kartleggingssprosessen, skriver han, kan handle om alt fra å samle informasjon om klienten før tiltak settes inn, konsultere andre fagfolk, lese litteratur, forholde seg kritisk til all informasjon om klienten. Kartleggingen skal omfatte både klientens musikalske responser i forhold til diagnose, en beskrivelse av responsene, tolkning, hvordan musikalske responser kan utnyttes i terapien og til slutt i hvilken grad «musikalske data» gir informasjon om terapeutisk framgang. Prosessen omfatter ikke bare tester eller bruk av standard protokoller, men kan innebære å utvikle egne musikalske protokoller for en klient, gjøre in-vivo vurderinger, eller bruke samtaler der det er mulig.

Den lyttende musikkterapeuten

Etter de to første innledende kapitlene skriver Bruscia et interessant kapittel om «terapeuten som lytter». Bruscia skisserer en rekke former for lytting med utgangspunkt i vår danske kollega Inge Nygaard Pedersen, som gjør et viktig skille mellom det å lytte ut fra forskjellige perspektiv og det å ha en lyttende holdning. Holdningen er imidlertid primær, den handler om en sensitiv og kontinuerlig oppmerksomhet overfor klientens musikk, med en tilstedeværende resonans som i seg selv har terapeutisk verdi.

Det er en omfattende lyttepraksis Bruscia skisserer. Han nevner først såkalt «notational listening», en form for lytting vi kjenner fra Nordoff og Robbins. Her handler det om å gjøre opptak av klientenes timer, lytte gjentatte ganger, notere seg viktige temaer og innspill som utgangspunkt for de kommende sesjoner. Videre får vi presentert «åpen lytting», som vi kjenner fra den fenomenologiske tilnærmingen, og hvor vi forsøker å være mottakelig for hva som måtte dukke opp i musikken uten at vi lytter etter noe spesielt. Så skisseres «fokusert lytting», «holistisk lytting, «empatisk lytting», «syklisk lytting», «intersubjektiv lytting», «subjektiv lytting», og lytting i en tilstand av endret bevissthet, slik vi kjenner det fra GIM. Vi blir kjent med «mindful lytting», «flytende lytting», «integrativ lytting», foruten en syntese. Dette er interessant og tankevekkende lesning.

Indikasjoner, kontraindikasjoner, etikk og mangfoldsproblemtatikk

To kapitler er viet overveielser knyttet til i hvilken grad brukeren skal tilbys musikkterapi, hvilke mål terapien skal ha og ikke minst om det er knyttet noen risiko for å skade brukerne gjennom musikkterapien. I tillegg til å presentere de etiske fordringer som hører med til profesjonsrollen, får vi også en kort gjennomgang av utfordringer knyttet til «diversity», hva vi på norsk omtaler som mangfold. Det handler om å være seg bevisst utfordringer knyttet til en rekke «-isms», som «ageism», «ableism», «classism», «ethnocentrism», «genderism», «sexism», «heterosexism» og «racism». Om man ser dette i forhold til fenomenet «interseksjonalitet», det vil si hvordan det å bli berørt av to eller flere av disse kategoriene samtidig, gjør en særlig utsatt for undertrykkelse, trakassering, fordommer eller negative holdninger.

Paradigmer og ulike former for vurdering

«Assessment is a process of gathering data. In many ways, this makes it similar to doing research”, skriver Bruscia (s.60). Og som med all annen forskning, vil prosessen være avhengig av vårt epistemologiske standpunkt, hvordan og hva slags kunnskap man ønsker å tilegne seg. De to paradigmene som her skisseres er det «objektivistiske» og det «fortolkende», og med dette som utgangpunkt drøftes temaer som reliabilitiet og validitet, noe for øvrig også Gattino gir god plass i sin bok.

Når det kommer til ulike former for kartlegging, vil valg av tilnærming være avhengig av terapeutens målsettinger, hvilket praksisområde man befinner seg på og hvilken klinisk orientering man inntar. Først skiller Bruscia mellom en kartlegging som har et problem-, behovs- eller ressursorientert fokus. Deretter skisserer han en rekke vurderingsformer i spennet fra patogene til salutogene siktemål, objektive og subjektive målinger, vurderinger som er ledet av terapeuten eller av klienten selv, de som har et avgrenset siktemål og andre som trekker inn større kontekster, eller er forklarende, beskrivende eller fortolkende tilnærminger. Det kan være kartlegginger som er kategoriske og symptomorienterte eller vi finner narrative tilnærminger hvor det søkes etter mening, de som er behandlingsfokuserte eller recovery-orienterte, individualiserte eller kontekstuelle, samt tilnærminger som retter seg mot brukerens fortid, nåtid eller framtid.

Ut ifra denne omfattende taksonomien viser han hvordan ulike praksisfelter eller områder av musikkterapien i store trekk forholder seg til disse vurderingsformene. For eksempel vil musikkterapeuter innenfor en rent medisinsk kontekst i hovedsak være problemorienterte, opptatt av patogenese, bruke objektive kriterier, være styrt av terapeuten, ha et avgrenset fokus, være forklarende, kategorisk, fokusert mot behandling, individorientert og rette seg mot pasientens fortid, nåtid og framtid.

Bruscia bruker samme tilnærming når han gjennom går andre perspektiver som det biopsykososiale, didaktisk musikkterapi, et utviklingsperspektiv, musikksentrerte perspektiver, den humanistiske musikkterapien, det eksistensielle perspektivet, et psykoanalytisk perspektiv, atferdsterapien og det kognitive terapeutiske feltet, et feministisk perspektiv, det økologiske perspektivet, Ken Wilbers integrative perspektiv, healing og det transpersonlige domenet.

Det kommer indirekte fram at han plasserer den norske musikkterapien innenfor det økologiske perspektivet, da med henvisning til kultursentrert musikkterapi (Stige) og «those that regard music therapy as an integral part of the humanities» (s. 82) , da med en henvisning til Ruud. Dette perspektivet tilkjenner han følgende på samme side: «They also lend themselves to assessments based on those critical theories that cite oppression as a major pathogenic force”. Dette kan vi vel godt leve med, all den stund man anerkjenner at sosial ulikhet, fattigdom og undertrykkelse fører til dårligere helse.

Siste kapittel (8) i denne første av fire seksjoner i boka, handler om å skrive rapporter og i journalen. Her går Bruscia praktisk til verks og gir oss en god illustrasjon på hvordan rapporter kan skrives. Dette blir også inngående beskrevet av Gattino.

Kartlegging av sentrale musikkterapeutiske aktiviteter

Mens første seksjon i boka gir en generell og overgripende framstilling, strammer Bruscia grepet og går detaljert inn på former for kartlegging knyttet til reseptiv musikkterapi, gjenskapende metoder, improvisasjonsmetoder, samt komposisjonsmetoder og sangskriving. Når han skal kartlegge fenomener innen hver av disse musikkterapeutiske tilnærmingene, bruker han samme skjematiske tilnærming. Hva som skal kartlegges skal være biografiske forhold, eller et medisinsk og fysisk domene (The medical or physical domain)  –­ heri for eksempel hjerneaktivitet, fysiologiske responser, biofeedback, selv-rapportert informasjon.  Dette med sikte på å kartlegge hvilke kroppslige reaksjoner klienten har til musikken, i hvilken grad slike reaksjoner kan være skadelige og om de kan gi informasjon om brukernes tilstand, behov og ressurser.

Hvis det handler om reseptiv musikkterapi, det vil si all bruk av lytting til musikk, vil biografiske informasjon innebære å kartlegge eksempelvis klientens musikalske identitet, musikksmak, kulturelle bakgrunn, musikkbruk og signifikante opplevelser. Kroppslige reaksjoner og hjerneaktivitet kan måles med EEG eller fMRI, fysiologiske responser via avlesning av blodtrykk, puls, respirasjon, temperatur etc.

Det neste området for kartlegging kan være det atferdsmessige (The behavioral domain), med andre ord hva som kommer til syne under musikklyttingen, eksempelvis smerte, stress og emosjonelle reaksjoner. Under kartlegging av ferdigheter (The skill domain), handler det om å registrere hukommelses-, persepsjons- og kognitive ferdigheter knyttet til å prosessere musikk.

Kartleggingen skifter fokus når andre musikkterapeutiske metoder tas i bruk. Når vi bruker gjenskapende tilnærminger, vil vi kunne observere helt andre sider ved klienten. Ferdighetsaspektet blir tydeligere, motoriske og perseptuelle ferdigheter blir synlige og kan kartlegges, det samme gjelder når vi bruker improvisasjon.

I det intrapersonlige domenet (The Intrapersonal domain) handler det om å kartlegge hva som foregår inne i oss av tanker, følelser og minner, et felt vi er godt kjent med gjennom studier av musikk og identitet når det er snakk om både lytting og andre former for musikkering (som Smalls begrep «musicking» nå heter i norsk oversettelse). Når vi arbeider med komposisjon eller låtskriving vil nettopp selvrefleksjon og personlig uttrykk gi terapeuten innsikt i hva som rører seg i klienten.

Det siste domenet er det relasjonelle (The Relational domain). Musikkopplevelser kan fortelle oss mye om hvilke relasjoner som har vært viktige for oss og hvordan vi kan bruke musikk til å knytte oss til andre individer, venner, eller grupper i lokalsamfunnet. Det relasjonelle kommer ikke minst fram når vi arbeider med en gruppe, enten det gjelder å spille i band eller gjennom improvisasjon.

Et repertoar av kartlegginsinstrumenter

Etter hver av de fire kapitlene gir Bruscia en oversikt over tester, måleinstrumenter, alle tenkelige instrumenter til bruk i kartlegging av de ulike domenene. Bare under kapitlet om lytting teller jeg 74 måleinstrumenter eller tester, til sammen har Bruscia beskrevet, ganske detaljert, flere hundre. Han ser ut til å ha fanget opp det meste. Alt jeg kjenner til av slike evalueringsredskaper av norske musikkterapeuter, da skrevet på engelsk, er med – for eksempel Tom Næss Client Response Categories fra 1985, Unni Johns (The Musical Dynamics of Child-Therapist Improvisations) fra 2018, eller min egen fenomenologiske Four-Level Analysis of Improvisation fra åttitallet. Vi finner rundt 100 kartleggingsverktøy bare for improvisasjon og forstår hva som ligger i bokas undertittel – Resources and Options.

Kartlegging av bruk av stemme og instrumenter

Tredje seksjon i boka er viet de biografiske, fysiske og atferdsmessige domener og Bruscia går her igjen detaljert til verks. Imidlertid er det i den fjerde og siste delen av boka vi virkelig møter en omfattende kartlegging av musikalske responser og ferdigheter, da særlig på det vokale og instrumentale feltet. Hele 350 sider er viet til dette.

Han innleder denne delen med å vise hvordan vokale uttrykk og ferdigheter kan kartlegges og igjen vises det til en lang rekke av kartleggingsinstrumenter. Vi forstår etter hvert at det kanskje ikke var så lurt å lese hvert eneste kapittel og hvert eneste avsnitt. Heller ikke den overveldende mengden av beskrivelser av kartleggingsinstrumenter kan fordøyes. Her må vi følge forfatterens råd og lete etter det som er relevant. I så måte er dette blitt et slags leksikon for kartleggingsinstrumenter.

Det er altså ikke bare stemmekvaliteter som kan kartlegges, men tonale ferdigheter, det vil si hvordan vi oppfatter og imiterer tonehøyder og melodier, hvordan vi synger kjente og nylig lærte sanger. Mange av disse kartleggingsinstrumentene minner oss om musikalitetstester. Bruscia har imidlertid under alle kapitler såkalte «diagnostic links», hvor problemer knyttet til det å ikke beherske en ferdighet peker mot mulige diagnoser. Og dokumentasjonen her er igjen overveldende. Bare i dette ene kapitlet som omtaler tonale ferdigheter er vist til 208 forskningsartikler.

Utviklingspsykologi er viktig

Kapitlene har også henvisninger i utviklingsstadier, hva vi kan forvente av barn på ulike stadier når det gjelder å beherske spesielle ferdigheter. Når vi kommer til kapitlet som

omtaler ferdigheter på instrumenter, blir slike utviklingspsykologiske stadier viktige når det gjelder hva som kan forventes av motoriske og kognitive ferdigheter. Kapitlet om ferdigheter på instrumenter, og da alt fra enkle slagsverksinstrumenter til de mer krevende, for eks. blåseinstrumenter og piano, inneholder forsag til skjemaer og skalaer som er enkle å bruke i kartleggingsarbeidet.

Kartlegge improvisasjon

Framme ved kapittel 19 gir Bruscia forslag til hva som skal kartlegges av improvisasjonsferdigheter. Her handler det om hvordan klienter bruker og organiserer den musikken de kan lage selv. Her rettes oppmerksomheten mot graden av intensjonalitet, mønsterdannelse, selvregulerte uttrykk, grad av integrering og variabilitet, evne til å overvåke sin egen improvisasjon. Innenfor hver av disse feltene vises til muligheter og valg av hva man kan fokusere på. Gjennomgående kan det påpekes at ved å studere disse kapitlene vil musikkterapeutene øke sin kompetanse innen kartlegging, og ikke minst bli en bedre observatør av musikkterapeutiske prosesser.

De neste kapitlene tar for seg karlegging av pulsrelaterte ferdigheter, persepsjon av tempo, takt, rytmiske ferdigheter, evne til å synkronisere seg, persepsjon av klangfarge og volum, samt generelle reseptive ferdigheter, med andre ord hva som omfattes av musikalitetstester. Til slutt i denne del 4 følger et kapittel om dataanalyse og tolkning av kartlegging av ferdigheter.

Det intrapersonlige domenet

Del fem er viet det intrapersonlige domenet. Dette handler om hvordan vi skal avgjøre hvilken av de fire musikkterapeutiske aktivitetsformene klienten skal tilbys: improvisasjon, gjenskaping, komponering eller lytting. Det er ikke slik, sier Bruscia, at det alltid er grunn til å velge den aktivitetsformen som klienten er mest kjent med fra tidligere av. Det kan være at vedkommende har utviklet en uheldig praksis overfor denne musikkaktiviteten, at den har ført til uhelse. Kapittel 27 er viet hvordan vi skal bestemme hvilke musikkpreferanser klienten har, og i påfølgende kapittel handler det om å lese og fortolke hvordan en klient improviserer alene på et instrument. Her kobler Bruscia inn hva han tidligere har utførlig skrevet om i sin «Improvisation Assessment Profiles (IAPs), og som gir en psykodynamisk lesning av musikalske uttrykk.

I kapitlet om «referensiell improvisasjon», det vil si hvor vi gjennom improvisasjonen refererer til noe utenommusikalsk, et tema som har noe å gjøre med relasjoner, problematiske livsforhold etc., anvender Bruscia et tydelig psykodynamisk perspektiv. Det handler med andre ord om hvordan vi projiserer ubevisste temaer inn i musikken, og hvordan terapeuten skal fortolke og forhold seg til dette. Naturlig nok er utgangspunktet Mary Priestleys analytiske musikkterapi. Vi lærer om kartlegging av motstand, overføring og motoverføring og blir introdusert for ulike modeller.

For meg fungerer kapitlet (30) om GIM godt, og her utfolder Bruscia sin store kunnskap om og egenerfaring fra reseptiv musikkterapipraksis. (Jeg har selv fått en GIM-time av Bruscia en gang han besøkte Sandane). Særlig blir avsnittene om hvordan vi kan kategorisere og kartlegge ulike former for «images» lærerike.  Likedan gir kapitlet om sanger og sangerfaringer gode innspill for å forstå de projeksjoner som klientene foretar.

Det relasjonelle domenet

Siste del av boka er viet det relasjonelle domenet, hvordan musikalsk samhandling kan fortelle oss noe om kvaliteten på relasjonen mellom i første rekke terapeut og klient.  Her fokuserer Bruscia på improvisasjon og han støtter seg igjen på sine tidligere analysestrategier gjennom bruk av IAP. Dette handler igjen om å kartlegge variablene «salience» (hvilke musikalske parametre som dominerer eller er underkommunisert i samspillet), «integration» (hvordan klienten matcher, integrerer eller differensierer sin improvisasjon i samspillet), «variability» (hvordan klienten og terapeuten varierer, gjentar eller endrer musikken gjennom gjensidig koordinering), «tension» (mengden av energi som akkumuleres, holdes ved like, moduleres og utløses av musikalske elementer), «congruence» (i hvilken grad følelser, stemninger som uttrykkes gjennom musikken fra klientens side er i overenstemmelse med terapeutens), «autonomy» (i hvilken grad klientene leder eller følger terapeuten i improvisasjonene).

Karlegging av relasjoner fortsetter i neste kapittel hvor det skal handle om hvordan klientene improviserer sammen med sine «signifikante andre» (eks. familie). Igjen tas i bruk kategoriene fra IAP – som også kommer til anvendelse når Bruscia ser på gruppeimprovisasjoner (kap. 34). Bokas aller siste kapittel skal vise seg å handle om sangskriving i grupper. Her viser Bruscia til at til tross for at vi har to gode antologier om sangskriving, er det skrevet mindre om hvordan vi kan kartlegge prosesser i denne aktiviteten – og han utleder derfor noen prinsipper fra litteraturen han har tilgang til.

Forbedret observasjonsevne

Her må avslutningsvis innrømmes at Bruscias advarsel til meg om ikke å lese boka fra perm til perm var betimelig, ikke minst mot slutten. Boka er ment som et oppslagsverk, og man er tjent med å søke opp temaer og arbeidsformer som har aktuell interesse for den enkeltes arbeidssituasjon. Hva som imidlertid er sikkert, er at å lese og studere disse kapitlene vil øke ens observasjonsevne og refleksivitet, noe som kan komme til nytte i det daglige arbeidet. I hvilken grad man ønsker å anvende disse kartleggingsinstrumentene eller strategiene, vil i stor grad være avhengig av hvilke terapeutiske eller behandlingsmessige regimer man arbeider innenfor. Men det er opplagt at en musikkterapi som støtter seg på en god kartleggingspraksis i mange miljøer øker den profesjonelle anerkjennelsen.

Skulle man sammenlikne disse to bøkene måtte det være å peke på at Gattinos bok nok er mer pedagogisk tilrettelagt med sine oversiktlige og noen ganger generelle anvisninger. Også Gattino er godt opplest på musikkterapilitteraturen og henvisningene er rikholdige. Avhengig av egne forkunnskaper og interesser kan nok flere kapitler godt hoppes over. Det samme gjelder for Bruscia, som tar kildebruken og henvisningene ut i det ekstreme. Så lenge Bruscia og Gattino produserer slike monumentale verk, trenger vi ikke kunstig intelligens (AI) for å holde styr på datamengdene!