Om ulike former for empati – en post-strukturell tilnærming
Andeline dos Santos (2022): Empathy Pathways. A View from Music Therapy
Palgrave MacMillan. 536 sider
Den Sørafrikanske musikkterapeuten Andeline dos Santos, som underviser ved musikkterapistudiet ved universitetet i Pretoria, har med denne boka om empatibegrepet antakelig skrevet en av de viktigste teksten om musikkterapi på mange år. Vi har vel alle en slags forståelse av hva empati er, og hvor viktig rolle den spiller for relasjonsdannelse. Samtidig vet vi hvor avgjørende viktig en god relasjon er for en vellykket (musikkk)terapi. Samtidig igjen, vet vi at mange av de klientene vi arbeider med, kan ha problemer knyttet til manglende empati. Empati inntar med andre ord en helt sentral rolle i terapien.
Men vet vi egentlig hva empati er? Er det enighet i litteraturen om definisjonen av begrepet? Finnes det flere måter å forstå empati på? Det finnes ingen universell teori eller forståelse av empatibegrepet. Det er mulig å liste opp femti forskjellige definisjoner, og antropologiske undersøkelser viser av kultur og språk gir mange ulike utforminger av hva vi i Vesten (hegemonisk) oppfatter som innholdet i begrepet. Nå er vel de fleste i vår kulturkrets enige om at empati handler om en slags form for delt følelse eller affekt, en form for innfølelse i andre mennesker, at det omfatter en emosjonell respons overfor andres emosjoner. Denne forståelsen kalles «affektiv empati», skriver dos Santos, og er supplert med en forståelse som kalles «kognitiv empati», som handler mer om en forståelse av den andres emosjonelle tilstand.
Fire former for empati
Vi her i Vesten har en konvensjonell og begrenset forståelse av empatibegrepet, grunnlagt på en individualistisk tradisjon forankret i et humanistisk verdensbilde, heter det hos dos Santos. Hun foreslår fire måter å nærme seg empatibegrepet på, og postulerer at vår oppfatning av empati hviler på en (ontologisk) forståelse av hvordan vi oppfatter «selvet» og hvordan selvet forbinder seg til andre.
De to første forståelsene av empati knytter seg til en ontologi som kalles substantivistisk (eng. substantivist eller substantialist). En slik konstituerende ontologi sier at entiteter er ontologisk primære og at relasjoner er underordnet. Relasjoner har med andre ord ikke ontologisk status, men er produkter av ulike selv. Du og jeg er separate, atskilte individer som kommer i kontakt med andre og deretter danner en relasjon.
Dette er kjernen i en humanistisk forståelse, hvor nettopp individene er ontologisk primære og hvor relasjoner er sekundære. Dette plasserer klienten som et individ i sentrum av den terapeutiske prosessen understøttet av humanistiske verdier knyttet til subjektivitet og personlig verdighet (personhood). I musikkterapilitteraturen finner vi en rekke begreper som knytter seg til en slik forståelse: aktørskap (agency), selvbestemmelse, verdighet, autonomi, identitet, autentisitet, selvaktualisering – og den humanistiske musikkterapien oppfordrer til å uttrykke seg selv og sin egenart, finne «the Music Child», få tilgang til «indre visdom» osv.
De to neste formene for empati hviler på en relasjonell ontologi. Dette betyr at man i musikkterapien tilrettelegger for relasjonelle møter hvor deltakerne kommer sammen i et felles engasjement for og samskaping av musikk. Fokus skifter med andre ord fra å utforske hvordan atskilte individer virker inn på hverandre, til å inndra økologier, systemer, nettverk og relasjoner. Vi kjenner dette fra samfunnsmusikkterapeutisk og systemisk orientert musikkterapi.
Innsiktsfull empati
Hvis vi mennesker virkelig er atskilte enheter som danner relasjoner med hverandre, blir et nøkkelspørsmål i hvilken grad det er mulig å forstå et annet menneskes indre verden – det er jo dette forestillingen om empati hviler på. Dette, som dos Santos kaller «innsiktfull empati» (insightful empathy), at vi har innsikt inn i andre, er den første av de fire forståelser av empatibegrepet hun undersøker. Denne definerer hun som «målrettet deling og forståelse av en annens emosjon» («purposfully sharing and understanding another’s emotions»).
Gjennom flere kapitler undersøker dos Santos betingelser for en slik innsiktsfull empati. For det første gir hun en solid dokumentasjon av hvor utbredt en slik forståelse er i musikkterapien. I det hele tatt er det få påstander, om ikke å si setninger, som ikke er belagt med referanse til teori og forskning i denne boka. Litteraturlista i min pdf er på nærmere 50 sider (og inneholder ikke minst usedvanlig mange referanser til hva norske musikkterapeuter har skrevet).
Vi får vite hvordan empati her handler om å posisjonere seg riktig, hvordan selvoppmerksomhet spiller inn, om motivasjon, evne og kapasitet, nødvendigheten av å sette egne fordommer til side, eller i en parentes, slik vi kjenner fra fenomenologien, om læring av empati, om å være oppmerksom og risiko og usikkerhet forbundet med å være musikkterapeut.
Fortolkende eller oversatt empati
Innenfor samme ontologi foreslår dos Santos begrepet «translational empathy». Denne mer «fortolkende empatien» hviler på muligheten av at det å kjenne de andres indre verden ikke alltid er mulig, og at våre forsøk på forståelse ikke alltid når fram. Denne formen for empati er en situert prosess hvor en følelse av noe man er sammen om (withness) skaper en produktiv prosess, hvor følelser oversettes på bakgrunn av de uttrykk og svar som oppstår i situasjonen. Denne prosessen er ikke atskilt fra innsiktsfull empati, men de to formene kan forstås innenfor et kontinuum. At det handler om oversettelse og ikke bare en fortolkning, innebærer en mulig sterkere omskrivning av følelsene. Translasjon er en meditert og kreativ prosess.
Igjen stilles spørsmålet om det virkelig er mulig å forstå andre menneskers indre verden. Ofte tyr vi til forenklede generaliseringer når vi utfordres. Vi foretar lett fundamentale attribusjonsfeil, sier psykologene. Når jeg selv gjør en feil, tillegger jeg det en misforståelse. Når andre mennesker gjør samme feil, kan vi attribuere dette til en karaktersvakhet. Men noen ganger står vi virkelig overfor helt ubegripelig atferd, eller vi forstår ikke den helt spesielle nevrologiske bakgrunnen eller kulturelle referansen. Et illustrerende eksempel er hvordan musikkterapeuter forholder seg til «stimming» hos mennesker med autisme, altså oppfattet som en rigid repeterende atferd som noen ønsker å fjerne eller modifisere, men som andre ser som et kulturelt uttrykk.
Relasjonelle ontologier – en post-strukturell tilnærming
De to neste formene for empati bygge på en forståelse hvor relasjonen er ontologisk primær. Det teoretiske bakteppet er her hentet fra relasjonell konstruktivisme, (kritisk) posthumanisme og verdensbilder fra kulturer som defineres som «indiginous». Denne posisjonen er kryptisk definert som «territorialising an assemblage as mutually affectively respons-able». Dette posthumanistiske språket er ufordrende når vi skal forstå denne annerledes ontologien. Vi møter teorier om «new materialism» og begreper som intra-aksjon, territorialisere, assemblage, agential realism, entaglement, response-able, mapping, agential cut og diffraksjon. Foruten de franske filosofene Deleuze og Guattari, som har gitt filosofiske innspill til dette nye paradigmet, støtter vi på en rekke kvinnelige filosofer som Karen Barad, Donna Harraway, Rosa Braidotti. Dette er en vanskelig begrepsverden, men dos Santos makter å gi gode pedagogiske forklaringer på begrepen i dette teoretiske universet.
Emosjonsbegrepet
Når vi på denne måten utvider perspektivet fra å betrakte individer som singulære enheter som møter hverandre, til å rette blikket mot relasjonelle nettverk, må vi også revidere vårt syn på emosjonsbegrepet. Emosjonsbegrepet er ikke tilstrekkelig, i stedet foreslår dos Santos å snakke om «affekter». Og affekter er ikke noe som tilhører noen bestemt, men snarere noe som framtrer i møter og interaksjoner (eller intra-aksjoner) mellom kropper. Affekter merker og omformer alle som er involvert.
Affekt er en form for intensitet, for eksempel noe som oppstår når vi møter noe uventet, som når musikken overrasker oss og vi merker det i kroppen. Daniel Stern kalte det vitalitetsaffekter. Affekter utgjør deler av flyten av forbindelser mellom elementer i en «assemblage». De oppleves som en «bølge» i kroppen (eng. «surge») og det er først etterpå vi setter ord på opplevelsen – at opplevelsen finner et ord og kan bli til en «emosjon».
Betegnelsen «affekt» brukes også i betydningene å bli påvirket og å påvirke andre (dette affekterte meg). Men også naturfenomener påvirker oss, som bølgene som tærer på kyststripen, lydbølger som kan skape mønstre i jernspon på en plate. Affekter er her å betrakte som krefter som skaper endring i de kroppene de kommer i kontakt med. Affekter innebærer et potensial for handling, affekter kan få oss til å se og fortolke med nye øyne, bevege oss ut av vanemessige tankemåter. Hvordan musikken setter i gang bevegelser i oss er en god illustrasjon.
Empati som samskaping av emosjonelle historier
Den fjerde måten å forstå empati på er definert som «a situated awareness of emotion co-storying». Det er her hun trekker inn filosofer som Donna Harraway og Karen Barad, samt begrepet diffraksjon, som tilbyr oss å tenke kreativt med nye begreper på verden. Alt i alt handler ikke dette om fire atskilte eller uforenlige måter å tenke empati på. Dos Santos vil ikke tilby noen endelig definisjon eller forståelse av empati, men ønsker å utfordre oss til å tenke over empati på nye og produktive måter, hun vil utvikle en form for empati forstått som «en situert oppmerksomhet overfor emosjonell samskapt fortelling (co-storying)».
Utgangspunktet for de siste kapitlene i boka handler om å det binære forholdet mellom det individuelle og det relasjonelle. dos Santos vil se sammenhenger og verdsette gjensidighet mellom subjektet, selvet, individet og de relasjoner vi inngår i. Vi kan ikke tenke et «selv» uten at det står i et relasjonelt forhold til omverdenen, til andre mennesker. Samtidig må vi anerkjenne at vi opplever en atskilthet overfor andre mennesker, en form for individualitet. Vi er alltid forbundet med verden på en eller måte, skriver dos Santos med henvisninger til både Heidegger («væren-i-verden») og Merleau-Ponty («involved subjectivity». Vi er «selves-in-world», alltid «a subject-in-relation».
Uttrykket «selfing» viser til hvordan vårt «selv» alltid er i bevegelse, i en pågående prosess. Når Nordoff og Robbins omtaler «the Music Child» er det et «Musikalsk Selv» som trer fram i improvisasjonen. Det er mange måter å snakke om de relasjonelle «substratene» som vårt selv kan springe ut av – deltakelse, intersubjektivitet, dialog, konfluens og narrativ – alle får hver sin omtale av dos Santos. «Deltakelse» (participation) er primær, den er ontologisk i den forstand at det er gjennom deltakelse i ulike praksiser eller måter å gjøre ting på, vårt emosjonelle liv tar form. Musikalsk intra-aktivitet er en form for deltakende meningsskaping.
Prosjektet til dos Santos handler altså om å forstå empati som et relasjonelt fenomen, hvordan selvet trer fram fra relasjonen, samtidig som selvet påvirker situasjonen, hvordan emosjoner ikke er noe som befinner seg inne i personen, men blir til historier som utspiller seg mellom mennesker. Gjensidig empati skal ikke bare handle om å oppfatte den andre personens subjektive opplevelse, empati handler om opplevelse av tilknytning, å være forbundet med noe(n) (connectedness).
Emosjoner er delte tilstander, de kan også betraktes som fortellinger, og i musikkterapien blir vi vitne til hvordan slike emosjonelle fortellinger utspiller seg. I gruppemusikkterapi, hvor det kan forekomme mange forskjellige emosjonelle historier samtidig, kan musikken være med på å gi et felles uttrykk, samle deltakerne i en felles rytme og på den måten skape sammenheng i opplevelser. Kulturelle uttrykk, som musikk, bilder, tekster etc. gir oss tilgang til å møte relasjonelle opplevelser som mulige steder for relasjonell empati.
dos Santos konkluderer i siste kapittel at alle disse fire veiene til å forstå empati har noe for seg, at det finnes noe i hver forståelse som gir oss kunnskap. Noen vil kanskje oppfatte at tilnærmingene ofte sier det samme, og bare bruker forskjellig språk og metaforer. Nå er ikke metaforene uviktige, sier dos Santos. Måten vi betegner situasjoner på vil påvirke hvordan vi handler, vår praksis. Med et rikere begrepsrepertoar har vi flere veier å tilnærme oss praksis på, det er lettere å finne en vei «inn», finne et håp.
Det må nevnes at til slutt i boka følger rundt tretti sider med refleksjonsark. Her er myriader av spørsmål vi kan stille til oss selv til situasjoner vi står overfor i terapien. Hver av de fire tilnærmingene til empati er gitt plass. Med et slikt refleksjonskart med seg inn i musikkterapien, eller i en forskningssituasjon, vil man garantert ha økt sin observasjons- og refleksjonsevne med noen hundre prosent!
Comentarios