Clinical Decision-making Del 1

Annie Heiderscheit og Nancy Jackson Clinical Decision-making in Music Therapy. Case studies. Barcelona Publishers 2023.

Det er alltid lærerikt å lese historier fra praksis, såkalte case-studier hvor vi kan følge et terapiforløp fra begynnelse til slutt. Det finnes i litteraturen rikelig med slike eksempler, ofte brukt for å illustrere musikkterapeutiske forløp. Igjen har vi fått en gedigen samling med fortellinger fra praksis. Men det som er annerledes denne gangen, er at redaktørene har bedt forfatterne om litt mer enn bare selve beskrivelsen av terapiforløpet: de har ønsket å synliggjøre refleksjonene som knytter seg til de musikkterapeutiske prosessene. Fokuset er altså på terapeutene og deres refleksjoner: Hvorfor valgte jeg denne målsettingen og denne metodiske tilnærmingen, hva gjorde at jeg endret forløpet, innførte en ny musikalsk tilnærming? Hvilket teoretisk resonnement støttet jeg meg til i valg av arbeidsform? Hvilke tanker gjorde jeg meg underveis i behandlingsforløpet?

Et annet særtrekk ved denne samlingen er at den er organisert etter hvilken arbeidsform musikkterapeutene har valgt, og hvordan denne kan endre seg under terapiprosessen. Alle de fire viktigste arbeidsformene i musikkterapien er representert – komposisjon og sangskriving, reseptive teknikker, gjenskapende og framføringsbaserte, samt improvisasjon. I tillegg er det kapitler som dekker utvikling og transformasjon av de enkelte arbeidsformene. For eksempel er noen av terapiforløpet basert på reseptiv terapi, og de har fått sin egen seksjon i boka. Andre terapiforløp tar utgangspunkt i det reseptive, men innfører for eksempel bevegelse og improvisasjon, og plasseres under kategorien «transitional».

Klinisk refleksjon

De to redaktørene gjør i det innledende kapitlet rede for tankene bak boka. Utgangspunktet er altså en terapeutisk situasjon hvor det må foretas valg. Dette i forhold til målsettinger, arbeidsformer, teoretiske posisjoner, evalueringsformer med mere. En reflekterende praksis handler om våre evner til å undersøke og reflektere over praksis for på best mulig måte å svare på klientens behov og ønsker. I en rekke tabeller presenterer redaktørene ulike spørsmålskategorier som skal hjelpe oss i refleksjonsprosessen. Slike reflekterende spørsmål kan handle om hva vi etterspør før sesjonen, i selve planleggingen. Eller i løpet av timen, hvor vi leser klientens reaksjoner og for eksempel må vurdere om vi skal skifte aktivitet. Etter timen spør vi om det hendte noe spesielt, om noen øyeblikk var viktige å bygge videre på, om  det oppstod nye behov, om vi bør innføre nye arbeidsformer etc.

En reflekterende praksis handler om å forstå de styrker, den kompetanse, musikalske preferanser, kulturell bakgrunn, identitet og interseksjonelle forhold som preger klienten. Alt fra kjønn, etnisitet, alder, språk, religion, sosial klasse, seksuell orientering, mental og fysisk helse osv. står til vurdering. Terapeuten spør hvordan slike kontekstuelle forhold kan virke inn på terapien, på de valgene som må tas. Valgene tas også på bakgrunn av hvilke svar som kommer fram i timen, hvordan den terapeutiske relasjonen utvikler seg, hva som kommer til syne gjennom musikken, hvordan mine verdier påvirker forløpet, betydningen av egen teoretisk tilhørighet og ikke minst min egen kliniske erfaring.

Tabellene som presenteres gir en myriade av spørsmål som vil øke bevisstheten rundt de valgene som tas. Dette blir en øvelse i kritisk tenkning, observasjon, tolkning, evaluering og forklaring. Samtidig fører det til et fordypet engasjement i klienten.  Det oppfordres til å praktisere selvobservasjonen og stille spørsmål til sin egen praksis. I tillegg påpekes viktigheten av å engasjere klienten til å gi tilbakemelding, ta ansvar og eierskap over prosessen, hva vi nå kaller brukermedvirkning her til lands. Samtaler med kolleger inngår i refleksjonsprosessen, ikke minst vil supervisjon gi et viktige innspill. Jeg vil tro at dette kapitlet er verdt å lese for alle musikkterapeuter.

Jeg skal i de følende gi en kort oppsummering av samtlige 53 fortellinger. Dette for å illustrere bredden i dagens musikkterapi, for å peke på noen utviklingstrekk og gi de som leser dette en mulighet for å hente ut fortellinger som angår eget arbeid og interesser. Men dette er en lang fortelling fra min side.. og her følger de første 29 fortellingene.

Sangskriving

Det å skrive sanger, eller låter, sammen med klienter har blitt en svært anvendelig arbeidsform i musikkterapien. Sangtekster kan berøre personlige temaer og danne utgangspunkt for emosjonell bearbeiding. Sanger kan også brukes til å trene talefunksjoner og bedre kommunikasjon, eksempelvis innen nevrorehabilitering. Sanger kan videre danne utgangspunkt for lytting og diskusjon i gruppa.

Boka er organisert i åtte deler, hvor den første delen er viet sangskriving med i alt syv kasusfortellinger. Den første handler om låtskriving med en 12-år gammel gutt som blir plutselig rammet av en traumatisk hjerneskade og som deretter må gjennomgå nevrologisk rehabilitering. Låtskrivingen hjelper ham med å takle denne enorme omveltningen han opplever i livet sitt. Vi får deretter innblikk i arbeidet med sangskiving med en autistisk gutt (Asperger), som fra seksårsalderen og framover produsere sanger til en CD han kan dele med andre.

Den neste fortellingen handler om sangskriving med en voksen mann med traumatisk hjerneskade. Låta «Don`t worrry we’re happy» blir gitt en ny tekst og det reflekteres rundt valg av aktivitet, låtvalg, tekst og målsettinger. Rapsjangeren er selvsagt viktig for de unge, og vi får demonstrert dette gjennom arbeidet med en med gutt med store atferdsproblemer.

Gutten mister ofte besinnelsen, kaster stoler og skremmer lærere ut av klasserommet. Emosjonell selvkontroll oppnås ved å lage en rap hvor terapeuten legger inn et siste vers som anerkjenner problemet og gir praktiske råd om hvordan mestre sinneutbrudd.

Musikkterapeutene vi møter i denne antologien kommer fra alle kanter av verden. I en case fra Istanbul møter vi en musikkterapeut i arbeid med syriske flyktninger, hvor ungdom skriver en sang sammen. Terapeuten forteller om språkutfordringer i møte med arabisk språk. Vi får her en god og detaljert didaktisk refleksjon over alle valgene som må tas.

Et av casene handler om sangskriving med en gruppe ungdom som er transkjønnede. De er imidlertid også rusmisbrukere og har en rekke diagnoser og psykisk helseutfordringer. Et av målene er å arbeide med hvordan det oppleves å være rusfri. Viktig er også arbeidet med stemme og finne et stemmeuttrykk som oppleves autentisk i forhold til kjønnsopplevelse, slik Ruth Eckhoff her til lands arbeider. Terapien lykkes med å utvide stemmeomfanget ved blant annet å modulere sangene opp og ned i de påfølgende ukene.

Som nevnt kan sanger danne utgangspunkt for gruppediskusjoner. Der hvor ikke skriver sangene selv, kan man bruke kjente låter og lage ny tekst. Vi får et eksempel på dette i møte med en gruppe ungdom med spiseforstyrrelser. De bruker Coldplays «The hardest part» for å bevisstgjøre seg på egne utfordringer. De diskuterer sangen, skifter ut ord, personifiserer teksten og lager en ny utgave som musikkterapeuten framfører og mikser til en CD.

Variasjoner og transformasjoner

I de neste seks fortellingene handler det om å ta utgangs punkt i sangskriving og utvikle dette i kombinasjon med andre musikkterapeutisk arbeidsformer. Først presenteres musikkterapi med en kvinne som har kreft. Arbeidet starter med sangskriving og gjennom frie assosiasjoner forsøker man å finne hvilke temaer sangteksten skal ta for seg. Sesjonene utvikler seg fra å skrive en sang, til å improvisere på instrumenter. Improvisasjonene er referensielle, det vil si at det velges et tema å improvisere over, i dette tilfelle ble temaet «å leve med og uten kreft». Terapeuten reflekterer her godt over valgene og bekjenner seg til en humanistisk, analytisk musikkpsykoterapi i sitt arbeid på et somatisk sykehus.

Vi møter videre en gruppe på seks menn med rusavhengighet og andre psykiatriske diagnoser. De føler seg ofte tvunget til å åpne seg i terapien, men sliter med å få tillit til behandlere og hverandre i gruppa.  Musikkterapeuten foreslår at alle velger hver sin låt og de setter sammen låtene til en CD. Denne sang collage-teknikken gir deltakerne innblikk i hverandres liv og utfordringer, tekstene gir mening og det åpnes for dialog og diskusjon om sangtekster og relasjon til eget liv. Det teoretiske grunnlaget er her hentet fra humanistisk-eksistensiell terapi og Kenneth Bruscias såkalte «integral thinking».

Selv om refleksjonen ofte handler om valg av arbeidsformer og kliniske valg i øyeblikket, popper det opp teoretiske begreper som interseksjonalitet, kjønn, kulturell forståelse, overføring og motoverføring.  Teorier drøftes ikke alltid eksplisitt, men klinger med i bakgrunnen. Noen ganger kunne man kanskje savne en mer eksplisitt teoretisk drøfting hvor valgene knyttes nærmere en teoretisk begrunnelse. Men her er det store forskjeller på forfatterne.

Musikkteknologien inntar musikkterapien

I den neste casen møter vi en 14 år gammel utagerende jente. Her bruker musikkterapeuten Spotify som utgangspunkt for kontakt. De lager spillelister og diskuterer sangvalgene og tekstene. «Hvilke fem låter ville du bringe med deg på en øde øy?» De kombinerer dette med utforsking og improvisasjon via musikkteknologi, med samplere og keyboards. Musikkterapeuten her tar et oppgjør med motstandere av musikkteknologi i musikkterapien, slik hun opplevde det tidligere på begynnelsen av 2000-tallet, da hun tok sin utdanning. Diskusjonen om bruken av Spotify er her interessant. Musikkterapeuten bruker også karaoke, og forøvrig lar hun klientene lage perlebånd for å roe seg ned.

Her finner vi også en eksplisitt bruk av psykodynamisk teori. Det vises til hvordan musikkvalget gir anledning til dagdrømmeri ved å flytte hjerneaktivitet vekk fra frontallappen og det kognitive og åpne for emosjonelle prosesser. Her er også en god diskusjon om bruken av musikkteknologi og sosiale medier, som Facebook og Tiktok, i musikkterapien. Det reflekteres over hvem som har eierskap til musikken, om det maktforholdet som ligger i improvisasjon som metode, og om teknologien kan utjevne dette maktforholdet. Det er et viktig poeng å ta utgangspunkt i den digitaliserte og musikkteknologiske verden den nye generasjonen lever i. Vi kunne på seksti-syttitallet kritisere Nordoff og Robbins for manglende musikkulturell kontakt. Vi fant det naturlig å bruke barnesanger, populærmusikk, og etter hvert rockeformatet og ikke bare kirketonearter og den neo-klassiske musikkstilen til Nordoff.

Smertereduksjon

Neste case handler om et musikkterapiforløp over to år med en kvinne i slutten av trettiårene. Hun lider av sickle cell disease, en arvelig blodsykdom som fører til kroniske smerter og sterke smerteanfall. Vi blir kjent med såkalt «music assisted relaxation imagery» (MARI). Kvinnen er i tillegg til smertene stresset på grunn av rasisme hun er utsatt for, samt økonomisk og sosialt stress grunnet dårlige boforhold. Hun har tidligere dårlige erfaringer i møte med sykehus. Terapien skal bygge på lytting til musikk, det å skape imagery, avspenning, basert på egne musikkvalg. Hennes valg av musikksjanger R and B, bruk av preprogrammerte sampler, GarageBand for å velge rytme, samt apper med naturlyder. De improviserer melodisk over pre-programmert diatonisk materiale.

Terapien tar i bruk psyko-edukativt arbeid for gi trygghet i situasjonen og skape gode rutiner. Musikkterapien skjer via øretelefoner for å sikre at de ikke blir forstyrret eller forstyrrer andre.  Alt blir tatt opp på enkeltspor og mikset til en ferdig sesjon som kvinnen får overført til sin smarttelefon. På denne måten kan hun trene på egenomsorg og smertereduksjon hver dag hjemme. Det brukes evalueringsskalaer før og etter hver time med mål for smerte, depresjon og stress. Terapien bygger på kognitiv atferdsterapi. Musikkterapeuten har videreutviklet denne teknologien til bruk innen medisinsk musikkterapi.

Transkjønnet med selvmordsforsøk

Låtskriving er også brukt i neste case med en transkjønnet ungdom som er på vei fra pike til gutt. Han har mye angst og traumer, to selvmordforsøk bak seg og får poliklinisk behandling med individual musikkterapi. Han liker K-pop, har lært seg litt koreansk og danser med venner. Ved sangskriving assosieres fritt, som utgangspunkt for å lage sangteksten. Musikkteknologien brukes aktivt og musikkterapeuten inntar rollen som produsent ved å gi forslag, mens pasient lager tekst og musikk til en K-pop produksjon. De bruker GarageBand koblet opp mot synthesizer og AirDrop for å overføre dagens arbeid til klientens smarttelefon. Mot slutten av timene følger samtale hvor teksten i låta diskuteres opp mot klientens aktuelle livsproblemer.

En deprimert DJ, rollespill og avatarer

Den siste casen i denne andre delen av boka viser en transformasjon fra å lage en låtcollage, det vil si en spilleliste, til å improvisere over. Her møter vi en bilselger som ønsker å være DJ, noe han gjør på fritiden. Han er deprimert på grunn av konflikten som har oppstått fordi han må leve av å selge biler, noe han finner utilfredsstillende. Han får tildelt fire timer med musikkterapeut, slik er det forsikringssystemet fungerer. I terapien lager han først en spilleliste som avspeiler hans utilfredshet, den negative opplevelsen. Så blir han bedt om å lage en ny spilleliste som uttrykker den gode tilstanden av flow han opplever når han jobber som DJ. Terapeuten bruker rollespill som teknikk. Men nå ikles protagonisten klær slik at rollene blir avatarer. Disse spilles ut og i dialog bevisstgjøres mannen på sine positive styrker. Her er mer eksplisitt teori som bygger på Rolvsjords teori om ressursorientering, hvor DJ-identiteten er en viktig kompetanse han bringer inn i terapien. Videre bygger terapien på noe som kalles «desire oriented» terapi, som handler om å følge opp de ønsker og begjær klienten bringer med seg. Narrativ terapi danner et rammeverk i tillegg positiv psykoterapi. Musikkterapeuten er skeptisk til all fokusering på klientens symptomer og mangler, og ønsker seg heller en «antioppressive» tilnærming.

Framføring og gjenskaping

I tredje del av bok er samlet kasusfortellinger under overskriften «variasjoner av gjenskapende metoder». Først ut er kasus nummer 15, som handler om en sanggruppe med pasienter som er diagnostisert som schizofrene. Her møter vi en musikkterapistudent i praksis under supervisjon, som lager en velkomstsang for gruppa.  De akkompagnerer sangen med diverse instrumenter. Refleksjonen handler om behovet for å skape en trygg og aksepterende ramme og lage en sang som er tilpasset situasjonen. Her er mye godt kjent og utprøvd metodikk.

Gjenskaping eller framføring av kjent musikk er også tema for neste case, hvor vi får innblikk i arbeid med en voksen person med cerebral parese, nedsatt syn, med autistiske trekk og i tillegg intellektuelt svakt fungerende.  Han har eksepsjonelle musikalske evner og musikkterapeuten bringer fram hans tidligere interesse for populærmusikk og får ham ut av barnesangkulturen han har hengt seg opp i.  De setter sammen et band med andre voksne med nedsatt funksjonsevne og de oppnår stor suksess som band, hvor klienten her inntar en lederrolle både musikalsk og sosialt. Musikkterapeuten her er inspirert av samfunnsmusikkterapien og klarer å lage gode forbindelser med omliggende samfunn som støtter aktivt opp om prosjektet. En skikkelig solskinnshistorie.

Amerikansk poprock i høyrisikofengsel

Fellessang med en gruppe mannlige pasienter på en sykehusavdeling i et høyrisikofengsel, samt med sammensatte og komplekse psykiatriske diagnoser, er tema i denne fortellingen.  Etter at musikkterapeuten har kartlagt situasjonen, skriver hen: “the patients needed a mix of grounding, containment, reality orientation, stimulation, validation, engagement, comfort, and opportunities for expression”.

I møte med gruppa tas i bruk sang og gitar, med tydelig virtuost gjennomført ledelse og et sangvalg hentet fra highlights fra amerikansk poprock. Viser til god kjennskap til deltakerne og svært god refleksjon over sangvalg, ledelsesteknikker, bruk av gitar, årvåkenhet for gruppeprosesser og observasjon av enkeltpasienter.  Dette har vært utfordrende, og terapeuten summerer opp: «Facilitating this group felt like juggling glass jars and fluffy pillows. It was a tightrope walk, a dichotomy, a tug of war, a balancing act».

Avansert musikkteknologi og poststrukturell teori

Her skal det handle om bruk av støttende teknologi i arbeidet med en voksen med cerebral parese med quadruple lammelse. Klienten var avhengig av manuell rullestol og at andre styrte ham rundt. Han fikk etter hvert en ny elektrisk rullestol som hadde en funksjon som gjorde at han ved hjelp av et fungerende kne kunne styre en skjerm. Skjermen viste piler som gjorde at han selv nå kunne styre stolen og bevege seg rundt. Musikkterapeuten så muligheten av å koble denne teknologien opp mot musikkteknologien.  Hen brukte midi, brytere, synther, hele spekteret av programmer, digital work station (DAW) og nye Apleton programmer. I samarbeid med klienten utviklet de mulighetene for å spille tromme til egne utvalgte låter fra spillelister på Spotify. 

Dette er avansert bruk av musikkteknologi utviklet gjennom terapeutens doktorgradsarbeid. Refleksjonen er ikke mindre interessant da han viser hvordan bruk av deltakende aksjonsforskning har utviklet denne kunnskapen sammen med klienten gjennom praksisbasert forskning. Det er også interessant å lese refleksjonene rundt bruk av poststrukturell tenkning (Deleuze og Guattari), som viser hvordan begreper som rhizomatisk tenkning og deterritorialisering har inspirert musikkterapeuten til å utforske musikkteknologiens muligheter i musikkterapien. Han skriver:  «Rhizomatic thinking (Deleuze & Guattari, 1987) is a postmodernist model that conceptualises knowledge as dynamic and proliferating, with connections being made, broken, and remade on an ongoing basis. This is known as deterritorialisation. The process of deterritorialisation means that a rhizome (an assemblage of heterogeneous interacting elements) is always becoming-other rather than remaining static and defined (Deleuze & Guattari, 1987)».

Familieterapi, palliativ pleie og ekspressiv afasi

Et langt sprang videre til neste case som handler om samsang med en eldre kvinne, 87 år, som er under palliativ pleie.  Dette ble en rørende historie om dyp kontakt og det å skape mening rundt gjenkalling og framføring av spirituelle verdier mot slutten av livet. Å synge kjente sanger er en veletablert metode i musikkterapien, anvendelig på en rekke arenaer. Ikke minst under rehabilitering etter slag, noe som kan medføre lammelser eller ramme tale og språk.

I den neste fortellingen handler det om å bruke sang for å fremme motivasjon hos en kvinne som er rammet av slag ogekspressiv afasi. Kvinnen har noe bakgrunn i musikk, hun har spilt piano, og opplever nå at behandlingen på rehabiliteringssenteret blir meningsfylt. Terapeuten går fra å synge sammen med pasienten for å trene på uttale, til å innføre et keyboard slik at kvinnen kan spille akkorder med den venstre hånden som fungerer, etter hver med støtte også melodien, med høyre hånd. Dette utvikler seg videre til å akkompagnere sangen; familien trekkes inn i fellessang og timen blir til familieterapi, selvsagt med gode konsekvenser for alle.

Selvskading

Den siste casen i denne delen av antologien handler om musikkterapi med ei jente på 14 med en historie med selvskading, aggressive utbrudd og liten frustrasjonstoleranse. Musikkterapeuten finner her et kontaktpunkt gjennom å spille fløyte, noe jenta hadde gjort tidligere. Med lav toleranse for den frustrasjonen som ble utløst da hun ikke fikk til spillingen, ble dette utgangspunkt for samtale om det å takle frustrasjon. Samtidig gjorde de øvelser hvor jenta skulle fortsette fem minutter etter at hun merket frustrasjonen. Dette fungerte til en viss grad. Terapien ble imidlertid avbrutt da jenta ble overført til en institusjon nærmere hjemmet.

Seksuell vold, kolonialisme og kulturell appropriasjon

Neste seksjon inneholder kasushistorier som bygger på fremføring eller gjenskapende musikkering som utgangspunkt for andre arbeidsformer. Første case illustrerer dette ved å vise overgang fra fri improvisasjon til sang og diskusjon av sangtekster. Gruppen denne gang består av ni kvinner som har traumatiske opplevelser etter å ha vært utsatt for seksuell vold, overgrep og rusmisbruk. Interessant her er sangvalgene og de diskusjonene som oppstod. Denne kvinnegruppa representerte et mangfold av etnisk bakgrunn, fra hvit amerikansk, til latinamerikansk og afroamerikansk.

Deltakerne er selvsagt med på sangvalgene, men terapeuten har gjort et forarbeid ved å foreslå sanger som har innhold knyttet til empowerment, sosial støtte, resiliens og aktørskap. Sangdiskusjonen har til hensikt å fungere støttende og bevisstgjørende og styrke deltakernes ressurser. Samtidig skal sangvalgene avspeile den flerkulturelle miks gruppa representerte.

Et interessant moment oppsto i gruppa da de skulle synge Simon og Garfunkels El Condor Pasa (if I could). Her ble temaet kulturell appropriasjon sentralt, hvordan Simon and Garfunkel hadde utnyttet denne peruanske folkesangen. Terapeuten må innrømme at hun ikke hadde kjennskap til denne historien, og går hjem og undersøker temaet og historikken. Vi vet også fra senere tid hvordan Paul Simon havnet i samme diskurs etter innspillingen han gjorde samme med sør-afrikanske musikere.

Poenget er her at mange av deltakerne hadde følt på kroppen resultatet av hvitt herredømme, rasisme og utbytting av sitt eget folk. Slik ble diskusjonen av sangtekster knyttet opp mot en rekke temaer. Eller som det står: «Although not named explicitly, our discussion touched at the fringes of much larger topics: colonialism, exoticism, white supremacy, capitalism, and colonialist theft of indigenous resources». Her handler det med andre ord om at musikkterapeuten må gjøre hjemmeleksa si ved å reflektere over flere sider av sangvalgene enn den eksplisitte teksten.

Foreldreveiledning

Neste case skal handle om hvordan møte med en autistisk gutt og hans mor utviklet seg til en familiebasert tilnærming. Terapeuten ser behovet for å la moren ta en rolle i stimuleringen av barnet og følger opp gjennom et halvt år med coaching, blant annet ved å gjennomgå videoopptak av moren i interaksjon med barnet. Moren har lært seg et repertoar av sanger, men må få hjelp til å møte gutten på en fleksibel måte, slik musikkterapeutene bruker med sine improvisasjonsteknikker. Her diskuteres verdien av familieorienterte tilnærminger og ulike former for foreldreveiledning, blant annet de begrensninger som ligger i modellæring i de tilfeller hvor terapeutens musikalske ferdigheter gjør at foreldre føler seg ute av stand til å utføre de samme musikalske handlemåtene.

Zoomterapi

Vi møter en kvinne (67) med begynnende afasi på grunn av frontotemporal demens. Kvinnen henvist til musikkterapi fra logoped for å arbeide med språk og tale. Terapeuten begynner med melodisk intonasjonsterapi (MIT). Hen oppdager etter hvert at det også er emosjonelle årsaker til kvinnens språkvansker, at talen stopper opp og det blir gjentakelser. Gjennom å lage spillelister bygget på iso-prinsippet, og en metode hvor spesifikke emosjoner som sorg og sinne avspeiles i musikken, åpnes for en emosjonell forløsning og bevisstgjøring av relasjonelle vansker som har skapt problemene. Terapien viser at selv om nevrogenerative tilstander er drivende for språkvanskene, kan det også være emosjonelle blokkeringer som skaper problemer med å uttrykke seg språklig. Terapien foregikk i dette tilfelle via Zoom som for anledningen var kodet.

Traumeterapi gjennom musikalske improvisasjoner

Musikkpsykoterapi med en kvinne 67 år, albino, blind traumatisert helt fra barndommen.

Veldig mange vanskelige følelser som skal prosesseres gjennom heftige terapitimer.  Utgangspunktet er pianospill og sang som utvikler seg til improvisasjoner både vokalt og på piano. Musikkterapeuten er psykolog, med videreutdanning i traumeterapi og nevrologisk musikkterapi. «In my work as a psychotherapist, I mix “talk therapy” with trauma processing like Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) and ITATM® and include music/music psychotherapy when appropriate», skriver hun.

Spastisk dysartri, bruk av smarttelefonen og dialoger fra sitcom

En ung kvinne som har hatt en hjerneblødning med påfølgende tale- og kommunikasjonsvansker blir henvist fra logopeden til musikkterapeuten får å hjelp med å bedre uttale. Problemet ligger i at kvinnen har fått en flat tale og monoton stemme med et stemmeomfang på en kvart. Hun har problemer med å variere intonasjon og snakker for fort, gir gal betoning, noe som alt i alt skaper kommunikasjonsvansker. Hun følte seg ofte misforstått på grunn av misforholdet mellom stemmeuttrykk og mimikk. 

Vi får med denne fortellingen en veldig instruktiv gjennomgang av ulike teknikker ved dette stemmearbeidet. Terapeuten bruker smarttelefonen til klienten for å ta opp alle øvelser, de analyseres og evalueres, slik at og kvinnen kan øve videre hjemme. De bruker iPad og henter ut replikker fra klientens favoritt sitcom-episoder. De analyserer intonasjon og gjentar dialoger og trener kommunikasjon på den måten. De lytter, trommer, synger. Taleøvelser og metronom for å variere tempo inngår i tilnærmingen. Terapeuten bruker metaforer for å betegne stemmeuttrykk. De avslutter timen med pianoundervisning for å hvile stemmen og gi andre kognitive utfordringer.

Teknologibasert musikkterapi med en pike med Rett syndrom

En femten år gammel pike med Rett syndrom er henvist til musikkterapi, da hun har vansker med kommunikasjon og motivasjon for å lære seg nye ferdigheter. Det handler for eksempel om å initiere nye bevegelser, bruke sosiale ferdigheter i grupper, eller lære seg å bruke Tobii, et kommunikasjonssystem som skanner øynene og muliggjør å velge ord og bilder, eller uttale hva man selv skriver med øynene (https://tobii.com).

Musikkterapeuten gjør her et grundig kartleggingsarbeid og tar utgangspunkt i jentas favorittsanger på YouTube.  Kontakt skapes når musikkterapeuten synger disse sangene, og lærer seg å tyde ansiktsuttrykk og hvordan piken kommuniserer via øyne, kropp og hender. Ny teknologi innføres. Denne gang Cosmo (https://filisia.com/) som består av lyspærer i forskjellige farger som lyser opp ved aktivering og kobles sammen med en app. I denne appen finnes det flere spill som kan brukes sammen med musikk. Et av spilles heter «team alertness», og hvor det er mulig å koble seg til Spotify eller Apple music.

Disse lekene ble motiverende, men også ganske energikrevende for jenta. Derfor tok de i bruk Eyeharp, en programvare som også benytter seg av sporing via øynene. (http://eyeharp.org/)

Dette dannet i sin tur en overgang til å bruke kommunikasjonssystemet Tobii. I tillegg til all denne teknologien brukte musikkterapeuten et system (IRIS) for å analysere videoer, samt brytere som hjalp jenta med å koble iPaden opp mot YouTube, slik at hun nå fritt kunne velge sin egen musikk. Alle disse tiltakene viste seg å ha god virkning på jentas motivasjon for å lære, delta sosialt og prøve ut nye ferdigheter.

Cellegift- og stamcellebehandling

En 52-årig kvinne behandles for akutt lymfoblastisk leukemi (en form for blodkreft). Det er under Covid-19-perioden og hun er isolert fra familien på sykehuset. Hun er overveldet av alle prøvene som må tas, engstelig for diagnosen og opplever hva hun selv kaller for et «kreftkaos». Hun hører musikkterapeuten spille harpe inne på et rom, og setter seg utenfor og lytter.  Hun får kontakt med musikkterapeuten og de oppretter et lengre samarbeid. Musikk tillater henne «å puste igjen», sier hun, og det blir reseptiv musikkterapi hun ønsker seg. Kvinnen gjennomgår stamcelletransplantasjon, blir svært svekket og må igjennom en lang og omfattende rehabilitering. Covid-restriksjonene letter, og familien kan komme på besøk. Musikkterapeuten involverer nå ektemannen i samsang, i en re-kreativ musikkterapi. Musikken blir en emosjonell støtte i den intensive rehabiliteringen kvinnen må gjennomgå, og som til slutt hjelper kvinnen ut av sengen, over i rullestol og etter hvert frisk nok til å reise hjem. Når hun er tilbake til kontroll på sykehuset, møter hun igjen musikkterapeuten jevnlig, og de bearbeider denne traumatiske livshendelsen. Også pleiepersonalet finner at harpemusikken er med på å humanisere sykehusmiljøet.

Denne fortellingen er også rik på refleksjoner rundt valget av arbeidsformer, med diskusjoner om hvorfor mer krevende tilnærminger som sangskriving eller improvisasjon ikke ble foreslått. Diskusjonen av bruk av harpe (en liten diatonisk stemt irsk harpe med 26 strenger) er også forbilledlig, med tanke på hvilke affordanser som knytter seg til forskjellige instrumenter.

En omtale av de neste 24 kasusfortellingene følger etter hvert...