Musikkterapeuter i flyktningarbeidet

Elizabeth Coombes, Samuel Gracida og Emma Maclean (red.)(2025). Music therapy with displaced persons. Trauma, Tranformations, and Cultural Connections. Foreword by Viggo Krüger. Jessica Kingsley Publishers, 288 sider.

En ny antologi fra en gruppe svært kvalifiserte musikkterapeuter med et i høyeste grad aktuelt tema. Som tittelen antyder. er dette en bok om musikkterapi for mennesker som er fordrevet, mennesker på flukt, asylsøkere eller flyktninger. I hovedsak dreier det seg om såkalt «forcibly displaced persons», med andre ord mennesker som med makt og tvang blir drevet bort fra sitt hjemsted, fra hus og hjem. Det skal være rundt 117millioner med denne skjebnen i 2024, ifølge FNs høykommisær for flyktninger. Ofte fordrevet utover egne landegrenser, like ofte internt fordrevet i eget land.  Vi kjenner det så altfor godt, fra hver kveld på Dagsrevyen, om det er reportasjer fra borgerkrigen i Sudan,  russisk terrorbombing i Ukraina eller det pågående folkemordet og den etniske rensningen i Gaza og på Vestbredden.

Hva kan musikkterapeutene stille opp over en slik situasjon, i møte med mennesker som gjennomgår så store og traumatiske enderinger i livet? Som Viggo Krüger påpeker i forordet, handler det ikke minst om menneskerettighetene som påpeker alles rett til egen kultur, egen religion og retten til å bruke sitt eget språk. Og det også når de befinner seg som flyktninger i et annet land.

Et alvorlig forspill

Redaktørene introduserer denne antologien som består av tretten kapitler fra en rekke land. Vi blir kort presentert for temaene som fordeler seg mellom mer kliniske og traumerelaterte narrativer og artikler som har et samfunnsmusikkterapeutisk fokus med vekt på opplæring, samproduksjon og bærbare tilnærminger gjennom å skape kulturelle tilknytninger.

Så gjør det inntrykk å lese et innsatt forspill: «A Sudden Displacement Due to War in Palestine-Israel, and its Impact on Present and Future Plans».  Det er den palestinske musikkterapeuten, Hala Hamdan, bosatt i Israel i arbeid med israelsk barn, som skriver sammen med Eva Marija Vukich. Forfatterne er godt i gang med sitt bidrag til antologien da Hamas angriper 7. oktober 2023 og livet blir snudd opp ned for Hamdan. Hun fortsetter så lenge hun kan å videreføre musikkterapien med de israelske barna hun har forpliktet seg til, og etter ønsker fra foreldre.  Men det blir for vanskelig. Hun ender selv opp som fordrevet til et europeisk land. Her blir omstillingen så stor, tar så mange krefter, at artikkelen må ligge. Det blir et preludium i boka i stedet.

Det vi nå gikk glipp av var en artikkel om betydningen av selv-refleksjon i arbeidet med flyktninger, nødvendigheten av å granske sine egne motiver, roller og den maktdynamikken som oppstår i praksis, skriver Hamdan og Vukich. Dette for å sikre økt terapeutisk utbytte, foruten sikre en verdig og etisk forsvarlig behandling. De skulle også ha skrevet om hvor viktig samskriving kan være, og hvor vanskelig det er for mennesker på flukt å finne overskudd og anledning til å sette seg inn i det akademiske språket som preger slike antologiartikler. De etterspør solidaritet og gjensidighet, etisk forpliktelse,  og ikke minst at musikkterapeuter tar et tydeligere standpunkt til den pågående angrepet på Gaza.

Litteraturoversikt

I den første artikkelen gir Emma MacLean er en kritisk gjennomgang av litteraturen publisert mellom 2014 og 2024 om bruken av musikk og musikkterapi overfor for fordrevne mennesker.  I denne gjennomgangen ser vi at det skrives mer om dette temaet enn hva jeg hadde tenkt. Vi finner noen norske bidrag, som artikkelen «Håp og anerkjennelse: om et musikkprosjekt blant ungdommer i en palestinsk flyktningleir» for palestinske flyktninger,  Vegar Storsve, Inger Anne Westby og undertegnede skrev i Voices. Det samme gjelder en artikkel av Kaja Enge og Brynjulf Stige som bygger på Kajas doktorgradsarbeid.

Temaene som behandles i forskningslitteraturen er omfattende og spenner fra traumer og posttraumatisk stress i kliniske og pedagogiske sammenhenger, om å skape tillit, om språk og identiter, gruppearbeid og sosial kapital, om sosial transformasjon og kulturelle forbindelser, integrasjon og akkulturasjon,  kulturell ydmykhet, emosjonell regulering, deling av ferdigheter og empowerment med mere. Alle som ønsker å lære mer eller skrive om slike temaer har mye å hente i denne gjennomgangen.

Et nevrologisk grunnlag for traumebehandling

Antologien er inndelt i tre seksjoner. Del 1 handler om traumer og traumebehandling gjennom musikkterapien. Først ut finner vi en artikkel av Gene-Ann Behrens: «Impact of Trauma on Displaced Persons. Integrating a Neuroscience Perspective.» Artikkelen gir en oversiktlig innføring i sentrale nevropsykologiske mekanismer, godt egnet lesning for en første innføring i temaet «musikk og hjerne». Artikkelen er plassert først i antologien, noe som kan gi mening all den stund svært mange av de påfølgende artiklene ofte relaterer til de underliggende mekanismene i hjernen koplet opp mot avspenning, mindre stress, opplevelse av ro og trygghet – psykologiske tilstander som er nødvendige for å skape tillitt og beredskap for å bearbeide vanskelige opplevelser.

Vi blir her kjent med regulerende og dysregulerende responser i hjernen som reaksjoner på trusler, om vedvarende traumer og toksiske nivåer av kortisol. Vi får mer kunnskap om hjernes utvikling og modning, om synaptiske endringer og påvirkning på traumer. Det er flere nevropsykologiske temaer som behandles og som knyttes opp mot traumeinformert behandling: nevroplastisitet, vagusnerven, resiliens og opplevelsen av personlig sikkerhet eller ro, samt betydningen av samregulering mellom terapeut og klient.

Dansk GIM-forskning

Første kliniske artikkel er skrevet av danske Bolette D. Beck, lektor ved musikkterapiutdanninga i Aalborg. Hun har forsket på bruk av GIM overfor flyktninger til Danmark med post-traumatiske lidelser. Her kan parentes bemerkes at jeg tok min BMGIM-utdanning sammen med kreative og kloke Bolette. «Homecoming», heter artikkelen. Med undertittel: «Resettlement and Accuturation Processes in Music and Imagery Therapy for Female Refugees Suffering from Post-Traumatic Stress Disorder».

Som i flere av artiklene får vi her vite mer om traumer og traumebehandling. Fokus er imidlertid på prosessen med å skape en følelse av å finne seg til rette i et nytt land og i en ny kultur. Vi får forståelse for hvor vanskelig det kan være for flykninger å knytte seg til steder, folk, institusjoner og naturlige omgivelser. Opplevelser ved å være atskilt  fra hjemlandet, familie, arbeid, natur og klima skaper lett fremmedgjøring med påfølgene stressopplevelser. Mange bringer i tillegg med seg traumatiske opplevelser fra egen oppvekst, eller fra fluktruten. Belastningene kan føre til dissosiative symptomer som ofte er tilstede ved PTSD. Et mål for terapien kan bli å synkronisere personen opplevelser av fortid og nåtid. Begrepet «presentification» er et mål for terapien med mennesker som opplever traumatisk dissosiasjon.

Beck gir teoretiske begrunnelser for hvordan musikk er med på å skape opplevelser av å være til stede «her og nå», og terapien knyttes til polyvagal teori. Her er viktige refleksjoner om musikkvalg, om kulturell forståelse og ikke minst oppmerksomhet overfor materielle omstendigheter –  eksempelvis et godt og trygt sted å bo som en viktig forutsetning for å bearbeide sine traumer.

Vi får vite mer konkret om forskningsprosjektet og gjennom tre vignetter. Her blir vi kjent med hvordan tre kvinner hjelpes med musikklytting og samtale til å bekjempe sin frykt og sine lidelser knyttet til tragiske hendelser i livet. «Homecoming» handler også om å finne tilbake til egen kropp og sin indre verden,  samt et familieliv i helt nye omgivelser.

Narrativ musikkpsykoterapi

Neste artikkel har også et nordisk opphav. Heidi Ahonen, opprinnelig finsk musikkterapeut, har i over tjue år arbeidet i Canada som professor ved Wilfrid Laurier University i Ontario, Canada. Hun er også sertifisert psykoterapeut, har sertifikat fra Harvard Medical School i «Global Trauma Recovery»  og har utviklet en metode for analytisk gruppemusikkterapi.

Også her får vi vite mer om traumer og den nevrologiske bakgrunnen. Men i første rekke ligger fokus på den narrative psykologien som danner grunnlaget for den analytiske musikkterapien. «Sounds of Pain and Hope. Storytelling with Music – Narrative Music Psychotherapy Through the Lens of Trauma and Recovery», heter artikkelen.

Vi får vite mange nyttige detaljer om hvorfor og hvordan narrativ teori kommer til anvendelse og hvordan musikkterapien kan være med på å bygge opp en mer sammenhengende og bedre fungerende livsfortelling. Artikkelen gir ikke minst en god praktisk og detaljert innføring i de ulike arbeidsformer Ahonen benytter seg av når hun bearbeider de traumatiske opplevelser hos klientene som har ført til en fragmentarisk livsfortelling. Her er virkelig snakk om en dyptgående psykoterapeutisk tilnærming til musikkterapien. Arbeidsformene omfatter både lytting, bruk av instrumenter, improvisasjon og ikke minst verbale intervensjoner.

Safe & Sound

I den siste av de tre artiklene i denne seksjonen om traumer, er det de nederlandske musikkterpeutene Sander van Goor og Evelyn Heynen som forteller om sitt arbeid med prosjektet «Safe and sound. A Music Therapy Intervention for Refugee and Asylums Seeker Children». Det er altså barna som skal hjelpes i dette prosjektet, og vi får god innsikt i hvordan musikkterapeuter har fått en viktig rolle i den nederlandske grunnskolen ved å tilby musikkterapi for barn som har kommet til landet som flyktninger. Prosjektet er godt presentert på dere hjemmesider, se http://www.safeandsoundfoundation.com/

Igjen får vi en god og detaljert beskrivelse av hvordan det arbeides. Her er en rekke praktiske og metodiske anvisninger, alt med gode teoretiske referanser og begrunnelser. Gjennom vignetter får vi demonstrert hvordan sangskriving kan hjelpe enkeltelever til å formulere seg omkring personlige bekymringer og potensielt traumerelaterte opplevelser. Prosjektet er slik utformet at de ved begynnelsen av hvert skoleår gis tilbud om gruppemusikkterapi for alle barn med flyktningbakgrunn. Hvis det viser seg at enkelte barn har spesielle utfordringer, blir de tilbudt individuell musikkterapi. Artikkelen må virkelig anbefales for musikkterapeuter som arbeidet i dette feltet. Slik prosjektet er organisert, som vi kan lese om på hjemmesidene, kan det anspore til liknende organisering i andre land.

Sosiale transformasjon

Del to i boka heter «Supportive Social Transformation» og har artikler om resiliens, om barn i transittmottak, om å overføre musikkterapeutiske ferdigheter til andre hjelpearbeidere i Palestina, g  om musikkterapi i et krigsherjet land som Columbia.

Vi blir her først kjent med «The Heidelberg Bridges Project», hvor tyske musikkterapeuter, traumesensitive musikere, musikkpedagoger og musikere har iverksatt et større prosjekt for å gi barn og unge flyktninger et fast musikktilbud – og en hjelp til å bygge broer over til det nye samfunnet de er kommet til. Supervisjon blir gitt av musikkterapeut med psykoterapeutisk kompetanse. Vi får en bred presentasjon av prosjektet, både teoretisk bakgrunn og illustrerende praksiseksempler. Av temaer som berøres foruten betydningen av trygge plasser,  finner vi resiliens og regulering, foruten teoretisk kunnskap og evidens knyttet til integrering av nevrovitenskap, terapeutisk «best practice», og en virkelighetsorientering som skal berike og nyansere samtalen rundt prosjektet.

Resiliens

Prosjektet formidler en god teoretisk forståelse med en tydelig protokoll for gjennomføring av aktiviteter og klare begrunnelser for mål og tiltak.  Foruten vekten på å skape trygghet, som er et gjennomgående temaer for alle artikler og alt arbeid med flyktninger, er regulering et hovedtema, da med referanser til Porges’ teori om vagusnervens betydning for nedregulering av det sympatiske nervesystemet.

Resiliens handler generelt om personers evne til å utvikle god psykologisk helse og mestre de negative virkningene av stress, til tross for negative livsomstendigheter man er utsatt for. Nøkkelkomponenter i denne sammenhengen omfatter et positivt selvbegrep, emosjonell selvregulering og selvkontroll. Det framheves også at personen bør ha hatt minst en stabil person å knytte seg til i oppveksten og som har gitt barnet positive erfaringer. I en modell som summererer opp faktorer som er viktige for å utvikle resiliens, legges det vekt på: «character, competence, confidence, coping, control, connection og contribution».

Barn i transittmottak

I 2015 opplevde vi at mer enn 850 000 mennesker ankom Hellas i oppblåsbare gummibåter fra den tyrkiske kysten. Bare på øya Chios kom det 120 000. Chios har selv en befolkning på 50 000. Den greske musikkterapeuten Mitsi Akoyunoglou mobiliserte kolleger og de engasjerte seg med et frivillig musikkterapitilbud til de mange barna som hver uke var innom mottakene. Flyktningene kom fra Syria, Afganistan, Iran og Irak. Barna utgjorde 37 % av denne flyktningstrømmen til Chios. 

Mitsi Akoyunoglou, som underviser i musikkterapi ved det Joniske universitet på Korfu, er utdannet musikkterapeut fra USA (Michigan) og har bak seg en doktorgrad og postdoc fra universitet på Korfu. Hun er ellers gresk representant i EMTC. Med dette aktivistiske tilbudet som var åpent for alle barn, knytter hun seg opp mot samfunnsmusikkterapien. Artikkelen bærer tittelen: «Researching Safe Spaces, Addressing Ethical Challenges. Music with Children on the move in Transit Camps».

Solidaritet med flyktninger er stikkord for arbeidet og baserer seg på altruistiske og humanistiske verdier. Vi får utdypet hva det vil si å leve i et transittmottak. Stikkord er «liminalitet» hentet fra van Genneps teori om overgangsritualer. Å oppholde seg i en transittleir er å være i en liminal tilstand – et mellomrom hvor du mister alle tidligere holdepunkter – hjem, venner, bosted. Du er strukturelt usynlig, ekskludert fra vanlig sosial deltakelse, marginalisert og isolert.

Vi får vite mer om arbeidsformene, målsettingene og utfordringene med slike store grupper av barn som i et kort opphold i leirene var innom de åpne musikkgruppene. Igjen får vi vite mer om traumeinformerte tilnærminger, organisering av gruppearbeidet og hvordan terapeutene mottok supervisjon. Med faren for emosjonell utbrenthet i dette krevende arbeidet var behovet egenomsorg stort.

Indirekte musikkterapi

Musikkterapeutene Elizbeth Coombes og Saphia Abou Amer har begge bakgrunn fra arbeid med den palestinske befolkningen og skriver i artikkelen «Interactive Therapeutic Music-Making  (ITM-M) in Palestine» om sin praksis med å tilby «interaktiv» musikk til de som kan ha nytte av de terapeutiske aspektene i denne metoden der hvor tilgangen til musikkterapi ikke er mulig.

Dette handler med andre ord om hvordan musikkterapeutene kan dele av sin kunnskap og trene eksempelvis musikere, helsearbeidere, lærere og assistenter, foreldre og frivillige til å utføre musikalske aktiviteter.  Treningen foregår i de okkuperte palestinske områdene og det er barna her som får nytte av dette arbeidet.

Dette er et prosjektorientert arbeidet som har foregått over tid. Prosjektene er tidsavgrenset og evaluert og knyttet opp mot fjernundervisning. Arbeidet er kontekstualisert ut fra den historiske og aktuelle politiske konteksten, med vekt på temaer som ufrivillig forflyttinger og traumer som overføres gjennom generasjoner. Ikke minst med tanke på hva som foregår i Gaza i skrivende stund, kan vi høste mye erfaring og lærdom ut av dette seriøse forsknings- og undervisningsprosjektet. Det er for få musikkterapeuter til å dekke verdens konflikter. Fokuset i utdanninga bør også rettes mot slik prosjektbasert overføring av musikkterapeutisk kunnskap.

Internt fordrevne i Colombia

Den colombianske musikkterapeuten og professor Andrés Salagado Vasco tegner et nyansert og lærerikt bilde av hvordan samfunnsmusikkterapien kan komme til nytte i et land preget av langvarige kriger og konflikter, og ikke minst med en situasjon hvor over åtte millioner mennesker er ufrivillig fordrevet i løpet av de siste førti årene.  Da jeg selv besøkte Bogota for noen år tilbake forstod jeg også at situasjonen for musikkterapeutene i Colombia kunne ha en ganske annerledes arbeidsdag enn i fredelige Norge.  Ikke bare arbeid med krigsskader, med påfølgende somatiske og psykiske lidelser, men også arbeid knyttet til hvordan hele lokalsamfunn flyttes, påføres traumer og må bygge opp livet på nytt.

Samtidig ble jeg slått av hvordan musikk ble tatt i bruk i integreringsprosesser, hvor enkeltpersoner og grupper fra eksempelvis FARC-geriljaen ble forsøkt integrert via musiske aktiviteter, gjennom å delta i lokale musikkgrupper. Vasco tegner et bilde av denne blodige historien, hvor det i løpet av de siste 185 årene har vært 25 borgerkriger og seksti regionale konflikter, i tillegg til de utallige grupper som har kjempet med eller mot makten, revolusjonære grupper, så vel som narkotikabander.

Colombia er samtidig et land med rike musikalske tradisjoner, også når det gjelder å bruke musikken til kamp og motstand. Med et rikt regionalt sjangermangfold, instrumentarium og en rekke organisasjoner som ta i bruk musikk og kulturelle virkemidler for å styrke samhold og lokal identitet, har musikkterapien fått et rikt jordsmonn å utvikle seg i. Musikkterapiutdanninga på mastergrads nivå er forankret i det nasjonale universitetet i Bogota, og Vasco har gitt en oversikt over relevante forskningsarbeider utført av studentene i forhold til temaer knyttet til mennesker rammet av krig og konflikt.

Demokratisk sangskriving

Artiklene i del tre har som tema «co-creating cultural connections», og første artikkel er skrevet av Danny D. Kora. Han er en tyrkisk-amerikansk musikkterapeut, vokst opp i Los Angeles, utdannet seg ved Berklee College of Music og flyttet så til morens hjemland, Tyrkia. Her har han etter 2008 hatt sin base i Istanbul. Som sanger, multi-instrumentalist og låtskriver har han et godt utgangspunkt for å møte mennesker på flukt. Han har vært involvert i flere prosjekter hvor han har samarbeidet med andre kunstterapeuter, danse- og bevegelsesterapeuter blant annet for å støtte syriske flytkningbarn i Tyrkia, eller i verdens største flyktningleir, Kutupalong, i Bangladesh, hvor vi finner Rohinga-folket som er fordrevet fra Myanmar.

Det tverrkunstneriske tilbudet er viktig, da barna de møter har ulike interesser. Noen ønsker å være med på dans og bevegelse. Andre vil tegne, noe de kanskje aldri tidligere har hatt anledning til.  De som deltar i grupper for å lage sanger sammen med Kora, opplever hans metode om demokratisk sangskriving, som han beskriver i artikkelen «The songwriter’s Democracy». Vi kjenner hovedtrekkene fra sangskrivingsmetodikken, men Kora legger stor vekt på deltakelsen fra gruppa, alle fortellingene som kommer fram, alle forslag til innhold som det stemmes over og avgjøres med flertall før låta etter hvert tar form. Tolkenes rolle er her viktig, det samme gjelder bruken av musikk som deltakerne er kjent med fra sin egen kulturkrets. Opplegget skaper god utveksling av erfaringer barna bringer med seg, gode sosiale interaksjoner og med Koras kompetanse blir dette til produkter på kort tid alle kan være stolte over.

I dette opplegget arbeider Kora og de andre kunstterapeutene med å trene andre lokale hjelpearbeidere til å utføre og videreføre arbeidet. Jeg ser også at Kora deltar aktivt i en internasjonal gruppe musikkterapeuter som alle arbeider med flyktninger og som møtes for å utveksle erfaringer og metodikk. Kora lager selv musikk som han har lagt ut på SoundCloud under navn et Danny S. Lundmark.

Ukrainske småbarnsforeldre i London

«Music for displaced dyads» heter dette kapitlet fra Elizabeth Coombs med flere. Prosjektet er et såkalt «feasability study», med andre ord et noe forenklet prøveprosjekt hvor musikkterapi tilbys ukrainske småbarnsforeldre som har søkt tilflukt i London etter russernes angrepskrig. Tilbudet ønsker å utforske om musikkterapitilbudet kan bidra til å redusere stress hos foreldrene og bedre tilknytningen til barna i førskolealder. Deltakerne ble tilbud gruppemusikkterapi ukentlig over åtte uker, hver gang i 45 minutter i et opplegg med varierte musikkterapiaktiviteter.

Deltakerne måtte svare på en rekke spørreskjemaer og tester, underlegge seg fysiologiske målinger og svare på spørsmål i et omfattende mixed method studie.  En stor forskergruppe står bak prosjektet, og planen er å følgende opp prosjektet med en større studie. Resultatene var også positive, både de kvantitative målene som viste reduksjon av stress, samt de mange positive kvalitative resultatene – ikke minst samsvarte kvantitative og kvalitative mål. Jeg ser også at denne forskningen nå er publisert på Frontiers

https://public-pages-files-2025.frontiersin.org/journals/psychiatry/articles/10.3389/fpsyt.2025.1707023/pdf

Musikkvideo som dokumentasjon og aktivisme

«Our Humanity. Creating a music video with an asylum seeker while he was in mandatory offshore detention» er tittelen på dette kapitlet, skrevet av australske Emma O’Brian med bidrag fra Blair Harris (cellist) og Craig Pilkington (videoproduksjon)). Dette er en rystende beretning om den kurdiske asylsøkeren  «Moz», som av de australske myndighetene blir plassert i en forvaringsleir på Manus Island ved Papua Guinea. Seks år måtte han tilbringe der sammen med hundrevis av andre asylsøkere under iumenneskelige forhold. Vi kjenner til denne australske skandalen som ble avsluttet i 2019, og som kostet mange mennesker livet. Men før dere leser videre – se denne videoen på YouTube.

https://www.youtube.com/watch?v=fq85xIn6Kf4 

Det er beretningen om hvordan denne videoen ble til, O’Brian gir oss.  Ved hjelp av smarttelefon til lydopptak og bilde og bruk av Messenger for å kommunisere, utvikler Moz og O’Brian en video helt på Moz sine prinsipper og kreative innspill. O’Brian får hjelp med å redigere lyd og bilder og finne musikere til å skape et godt akkompagnement. Hele prosessen foregår under en konstant trussel for Moz og de andre om å bli fratatt smarttelefonen.

Vi får hele historien og dokumentert tidslinjen for dette australske «detention center», i tillegg til detaljert innsikt i produksjonsprosessen. Det hele får etter hvert en god avslutning, videoen blir vist på festivaler, tilgjengelig på YouTube og brukt av aktivister over hele Australia som støtter asylsøkere. Moz blir frigitt og har etter hvert blitt en offentlig person, feiret visuell kunstner og en stemme for human behandling av asylsøkere.

Emma O’Brian, som har gitt mange gode bidrag til utviklingen av musikkterapien både i Australia og internasjonalt, gir oss også innsikt i bakgrunnen for sitt personlige engasjement for flyktninger. Selv om Moz i dette tilfelle var opphavet til musikk og tekst, kunne O’Brian støtte seg til sin lange erfaring med sangskriving i musikkterapien for å hale hele prosjekt i land på en måte som Moz kunne stille seg bak.

En nestor i musikkarbeidet med flyktningbarn

Siste kapittel i denne omfattende antologien er ivaretatt av Nigel Osborn, en framtredende britisk komponist, og kjent fra sitt arbeid med barn i Bosnia, Kosovo, Ukraina, samt en rekke andre prosjekter rundt om i verden.  Etter sitt første engasjement i Sarajevo, hvor han tilbød grupper av barn å lage sanger, oppdaget han snart at prosjektet hadde konsekvenser utover det musikkpedagogiske. Siden han ikke hadde bakgrunn i terapien,  kalte han ikke dette musikkterapi, men alliert seg snart med musikkterapeuter og har siden vært en god støtte for musikkterapien. Med opprettelsen av Pavarotti Centre i Mostar inkludert de et musikkterapisenter. Dette har den kanadiske musikkterapeuten Alpha Woodward forsket på og kan leses om blant annet i et lengre intervju Woodward har gjort med Osborne i tidsskriftet   Voices.

https://voices.no/index.php/voices/article/view/2040

https://doi.org/10.15845/voices.v12i2.633

Osborne har publisert en rekke artikler fra dette arbeidet, og i denne antologien har han skrevet anekdotisk om sine erfaringer med sangskriving for barn i Sarajevo,  Mostar, Libanon, Syria og Ukraina. Han gir gode beskrivelser av sin arbeidsmetode, med illustrasjoner av både tekst og musikk.  Osborne snakker selv åtte språk og er svært sensitiv overfor bruken av barnas lokale språk og musikkulturelle bakgrunn – noe han demonstrerer ved sømløst å beveger seg mellom ulike melodiske og rytmiske modi.