Latinamerikansk musikkterapi

Patricia Zarate de Perez (red.) Latin American Cultural and Musical Contexts in Music Therapy.  Jessica Kingsley Publishers, 2025.

I denne antologien har saxofonist, musikkterapeut og professor ved Berkley, Patricia Zarate de Perez samlet et knippe artikler fra latinamerikanske musikkterapeuter. Selv skriver hun den første artikkelen med tema «Decolonizing music therapy – one latin american perspective».  Vi blir her introdusert til teorier og begreper utviklet av latinamerikanske dekoloniale tenkere. Disse teoriene skal danne en ramme for musikkterapeutisk utdanning, praksis og kultur som blir presentert gjennom ni kapitler. Selv skriver de Perez også om sitt eget musikkterapeutiske arbeid i Panama.

Global musikkterapi

de Perez har arbeidet med å utforme hva hun kaller en «Global Music Therapy (GbMT). Denne gir en kritikk av etableringen og den kontinuerlige implementeringen av konvensjonell musikkterapi i «Global South»  etter modeller fra «Global North».

For å sette dette inn i et personlig perspektiv. På åtti- og nittitallet ble noen av mine bøker oversatt til spansk og portugisisk. Dette var blant de første engelskspråklige bøker som ble oversatt, så de skulle være godt representative for tanker fra «the Global North». I anledning av disse utgivelsene ble jeg invitert flere ganger til Brasil, Chile og Columbia, tre av de landene som sammen med Argentina kan vise til de lengste tradisjoner med musikkterapiutdanning i Latin-Amerika.

I disse bøkene har jeg presentert ulike musikkterapeutiske modeller slik jeg beskrev i boka «Music Therapy and its relationship to current treatment theories». Altså humanistiske, analytiske og atferdsterapeutiske modeller, i tillegg noen mer kritiske perspektiver på psykiatrien. Dette skulle være et illustrerende eksempel på hvordan latinamerikanske musikkterapeuter har tatt til seg eurosentriske teorier fra «the Global North».

Afrosentriske epistemologier

de Perez skriver at en slik import har komplisert utviklingen av musikkterapifeltet i Latin-Amerika. Hun mener at en slik overbetoning av vestlige musikkbegreper og forståelse av «helse» har spilt en rolle med hensyn til å viske ut innfødte og afrosentriske epistemologier i disse landene, det vil si femhundre år gamle tradisjoner i en prosess som stadig pågår.  Den modellen de Perez ønsker seg for en fremtidig musikkterapi i det globale sør, er en global musikkterapi med mål om å utnytte terapeutiske tilnærminger fra det globale nord sammen med afrosentriske og innfødte epistemologier, kunnskap og historier. «The ultimate goal is a Global South Music therapy that treats all these knowledge systems as equally valid, applying each according to the needs and wants of clients from different cultural and ethnic bakcgounds», skiver hun.

Ulike tradisjoner

Dette programmet er fulgt opp gjennom de neste kapitler. Vi får her innsikt i situasjonen for musikkterapipraksis og utdanning i flere land, deriblant Panama, Mexico, Puerto Rico, Chile og Argentina, foruten i latinamerikanske samfunn i USA. Situasjonen i de forskjellige landene er svært forskjellig. Noen land, som Brasil og Argentina, har hatt musikkterapiutdanning siden nittenseksti og – syttitallet.  I Argentina finnes det for eksempel syv utdanninger, og det er rigide statlige regelverk for hva som kan godkjennes av utdanning for å kunne praktisere. Det sammen gjelder Brasil, som har 7000 musikkterapeuter fordelt på sine over 200 millioner innbyggere.

De Perez har også skrevet et kapittel hvor hun gir en fullstendig oversikt over situasjonen i alle latinamerikanske land.  Mange land sliter med å få gjennomslag for musikkterapien. Det skyldes manglende økonomi, rigide strukturer innen høgre utdanning og manglende informasjon. Det pekes på en rekke pionerer, nødvendigheten av støtte fra medisinske autoriteter, og tilfanget fra terapeuter med utdanning fra andre land, ofte fra USA.

Nevrologisk musikkterapi via telenettet

I gjennomgangen fra de forskjellige landene får vi vite mye om personer, historikk og de kamper som er kjempet for å oppnå anerkjennelse. I kapitlet om musikkterapi fra Chile får vi imidlertid en svært detaljert framstilling av arbeidet med en pasient som har blitt hardt rammet av slag. Via telenettet leder musikkterapeuten terapien fra sitt bosted i London!  Musikkterapien var basert på nevrologisk musikkterapi med vekt på trening av språk og tale, og etter ni måneder kunne man se en tydelig bedring i kommunikasjonsevnen til pasienten. Framstillingen kan også leses som et eksempel på en streng evidensbasert arbeidsform, noe som kunne virke overraskende etter den post-koloniale kritikken som dannet det innledende første kapittel og hvor vi ble kjent med såkalt «epistemologisk disobidience».

Devaluering av kunnskap

Et siste kapittel er skrevet av brasilianeren Gustavo Schulz Gattino, som er universitetslektor i Aalborg, og bosatt i Portugal. Han kan vise til sine erfaringer som brasilianer med utstrakt erfaring og forskningskompetanse i møte med europeisk musikkterapi. Slik konkretiserer han sin opplevelse av den postkoloniale situasjonen mange latinamerikanske musikkterapeuter kjenner på kroppen. Han trekker fram tre momenter vi skal merke oss.

For det første opplever han en devaluering av lokal kunnskap. Det er særlig hvordan utstrakt brasiliansk forskning i musikkterapi ikke får den anerkjennelse, internasjonale utbredelse og respekt som den fortjener. Han peker spesielt på psykometrisk forskning og den atferdsanalytiske forskningen som bedrives i Brasil. Her kan man stille spørsmål om dette handler om en pågående postkolonial praksis eller en manglende språkkompetanse. Det kan for den del også handle om at verken psykometrisk forskning eller atferdsanalyse hører med til paradigmer mange bekjenner seg til. For meg handler dette ikke om eurosentrisitet, men om vitenskapsteoretisk uenighet. Dessuten, nettopp den positivistiske forskning Gattino viser til, skulle være eksempel på en type ekspertkunnskap som virkelig står i motsetning til den afroamerikanske og innfødtes epistemologiske univers. Det skal eller føyes til at den språkmektige Gattino selv har levert svært gode kunnskapsoversikter og forskning på autismefeltet og når det gjelder kartlegging i musikkterapien.

Et broket musikkterapeutisk landskap

Nettopp slike motsetninger mellom epistemologiske tradisjoner, lokale kulturer og importerte modeller fra nord-amerikansk og europeisk musikkterapi preger situasjonen i mange latinamerikanske land.  

Boka gir en spennende oversikt over et broket musikkterapeutisk landskap, med sine særegne historiske tradisjoner, varierte praksiser og musikkulturelle omgivelser. Vi blir gjort kjent med aktuell situasjon for praksis og utdanning i musikkterapi i de Latin-Amerikanske landene. Kapitlene navigerer i spennet mellom post-kolonial kritikk og en evidensbasert musikkterapi i et forsøk på å skape en ny form for global musikkterapi hvor man kan kombinere musikkterapeutiske tilnærminger fra det globale nord med Afrosentriske og indigenious epistemologier, kunnskap og historier.