Heavy metal som resonansopplevelse

Hartmut Rosa 2023. When monsters roar and angels sing. Eine kleine soziologie des heavy metal. Kohlhammer.

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa får i disse dager stor oppmerksomhet for sine teorier om akselerasjon og resonans (les gjerne min tidligere omtale av boka Resonance - A Sociology of Our Relationship to the World før du leser videre).

Rosa er ikke minst opptatt av musikk og har utgitt en bok om sitt forhold til heavy metal. Kanskje ikke helt overraskende for oss som har lest boka med tittelen Resonans, hvor han mer enn antyder sitt positive forhold til denne sjangeren. Kanskje mer overraskende er det at dette musikkforholdet er så langvarig, dypt, gjennomgripende og kunnskapsrikt. Akkurat slikt det skal være hos en trofast fan som har fulgt denne musikken siden man var tenåring.

Samtidig blir dette en svært god illustrasjon på hva som gjør at vi kan oppleve «resonans» i musikken, hvorfor musikk blir en viktig resonansakse sammen med natur, religion, arbeid, vennskap, familie og andre forhold Rosa beskriver i sine arbeider. For Rosa vil bruke sitt opplevde og kroppsliggjorte forhold til metalmusikken til å illustrere hvordan musikk generelt gir oss slike opplevelsesmuligheter.  For Rosa er det aldri sjangeren som teller, om det være seg klassisk, rock eller folkemusikk, men vår relasjon til musikken.

Nietzsche, Adorno og Marx

Rosa åpner boka med et sitat fra Friedrich Nietzsches, Also sprach Zarathustra, som beskriver hvordan det forholder seg på samme måte med mennesker som med trær. Til lenger man ønsker seg opp i himmelen og lyset, desto sterkere streber røttene deres nedover, til det dunkle, dype – mot det onde. Også Adorno og Marx dukker etter hvert opp i denne reflekterte teksten. Men i hovedsak handler det om musikken og tekstene i heavy metal, og ikke minst opplevelsene.

Det er denne dragningen som metalmusikken vekker og som møtte tenåringen Hartmut. Han vokste opp i en familie med spirituelle og esoteriske orienteringer, og som fulgte en superasketisk og puritansk religiøs retning, skriver han. Rosa vekkes av denne musikken og lar den følge ham gjennom ulike perioder av livet.

En interessant betraktning han gjør er hvordan musikken, artister og nye plateslipp følger ham og markerer sentrale epoker og begivenheter i livet hans. Rosa knytter dette opp mot sin samfunnsteori, hvor han viser til hvordan vi lever i en foranderlig verden. Vi bytter arbeid, venner, bosted og lever et liv som gjennomgår store endringer både på det teknologiske og kulturelle området. Hva som imidlertid er konstant, er vår fanforhold, bandet vi knytter oss til. Vi følger bandet tett, lever med i livene til musikerne, følger og frykter utskiftninger av bandmedlemmer, alltid med forventninger om nye utgivelser.

Historiker og empirisk sosiolog

Rosa viser i kapitler at han virkelig kjenner historien om heavy metal. Han har sine favoritter, men har fulgt de flere store bandene. Når han er på reise, oppsøker han gjerne lokale platebutikker og opplever nye band. Som sosiolog viser han til empirisk forskning. Noen resultater her er slående. Vi leser at heavy metalfansen gjennomsnittlig er mer intelligente enn andre populærmusikkelskere. Ingen leser flere tidsskrifter enn metalfansen, og det er heller ingen andre musikksjangere som har så mange store internasjonale tidsskrifter. Metalfansens forhold til musikk likner i så måte det forholdet mange har til klassisk musikk. Dette gjelder særlig interessen for en fordypet musikkopplevelse.

Empirien støtter heller ikke den elendighetsbeskrivelsen som kan ha festet seg i i mediene og folks bevissthet. Selv om utgangspunktet for metalmusikken hadde sine røtter i arbeiderklasse og blant underpriviligerte grupper, er ikke dette tilfelle lenger. Metalmusikken har fotfeste i alle grupper i befolkningen. Selv husker jeg ble overrasket da den faste musikkanmelderen i universitetsavisa «Universitas» var en kjent historieprofessor. Som gammel jazzfan, og som har stått helt på utsiden av denne kulturen, er det lett å utvikle fordommer. Men møte med mange musikkstudenter med bakgrunn i sjangeren har overbevist meg om kvalitetene i musikken og opplevelsene. Når jeg har gitt forelesninger om musikk og identitet, er det ofte metalfansen som bringer eksistensielle temaer på banen.

Opplevelesaspektet

Nå er vel Rosa ganske godt vaksinert mot all skepsis og fordomsfull tale overfor denne musikken. Han kan godt forstå at mange finner musikken full av klisjeer, at støynivået overskygger for musikalske kvaliteter. For Rosa handler det om en total overgivelse til musikken, som en kroppslig erfaring som i høy grad også handler om et høyt volum på musikk, om det være seg hjemme i stua eller på konserter. Samtidig tilbyr denne musikken, gjennom tekst og holdning et mytologisk univers som spenner fra det demoniske til englesang, slik tittelen på boka sier – «Når monstrene brøler og englene synger», som det heter i den danske oversettelsen.

Sosiologen Rosa forlater de kvantitative empiriske undersøkelsene og begir seg inn på de fenomenologiske beskrivelsene av musikkopplevelsen.  Han vier et eget kapittel til resonanskvalitatene ved denne musikken. Her skal kort rekapitlures: Rosas teori om resonans handler om vår lengsel etter en dypere mening, om å knytte oss sterkere til «verden», oppleve et tilsvar i vår søken etter en dypere relasjon. Dette oppnås gjennom et forhold til andre mennesker, til arbeid, materialer (eksempelvis et forhold til musikkinstrumenter), eller til natur, religion eller kunst. I dette tilfelles er det musikken, eller spesifikt metalmusikken som gir dette tilsvaret, denne meningsopplevelsen som man lengter etter.

En estetisk og religiøs opplevelse

Rosa støtter seg her til estetisk teori såvel som musikkpsykologisk forskning og utvikler en generell teori om verdien av sterke og resonante musikkopplevelser utfra egne og andres erfaringer med heavy metal. Han diskuterer hvordan metalmusikken og dens tekster kan svare på behovet for meningsopplevelser som eksempelvis ikke oppfylles av kirken og den instititusjonelle religionen. Han har også skrevet en bok om dette, som nylig er oversatt til norsk (H. Rosa: Det lydhøre hjertet, Verbum, 2025).

Også dette aspektet vil nok overraske mange, da det har vært flere diskusjoner om denne musikken faktisk er farlig for liv og helse. Nå appellerer tekstene riktignok til mørkere deler av tilværelsene. Det er nettopp dette som er så tiltrekkende, skriver Rosa. Metalmusikken har slik sett et ærligere forhold til livet. Faktum er også at 40 prosent av alle som digger denne musikken sier at den har reddet livet deres en eller flere ganger i løpet av livet.  Ut fra Rosas beskrivelser av musikkopplevelsen, ser vi at dette lett kan oppfattes som religiøse opplevelser, at musikken gir en livsforklaring, en følelse av å være hjemme i verden som de ikke finner andre steder i samfunnet og kulturen.

Da Rosa nylig foreleste for to fullsatte auditorier på Universitetet i Oslo, kom jeg for sent til det auditoriet han foreleste i. Jeg sto ved døra og parlamenterte for å komme inn, men det var fullt. Da kom Rosa på vei inn og jeg forsøkte meg på tysk og fortalte ham at det var fullt. Rosa svare blidt tilbake på engelsk at dette var gledelig.  Jeg ble imidlertid henvist til et annet auditorium hvor vi fikk se mannen på stor skjerm. Der havnet jeg tett på en gjeng ansatte fra Menighetsfakultetet som allerede hadde hans tyske utgave av boka om religion og resonans. (Religion= fra latinsk religio = binde sammen = forbindelse). Og resonansopplevelsen er nettopp denne erfaringen av å være forbundet med noe.

Det ser for øvrig ut som om Rosa skriver seg gjennom ulike akademiske felter ved å samarbeide med andre akademikere på feltene, ikke minst pedagogikk.  Jeg har nylig lastet ned en artikkel han har skrevet sammen med en tysk populærmusikkforsker, noe jeg skal komme tilbake til. Selv har jeg vært opptatt av å skrive Rosa inn i musikkterapien, noe jeg arbeider videre med i en ny artikkel.

Det er flere grunner til at Rosa er viktig. Ført og fremst fordi vi trenger å styrke det sosiologiske perspektivet på musikkterapien. Det er mange paralleller mellom Rosas resonansteori og sentrale psykoterapeutiske teorier, eksempelvis slik Daniel Stern skriver om «meaningful moments». Dette kommer jeg tilbake til i neste bokomtale om «Det unkontrollebare», som også nylig er oversatt til norsk. Forøvrig er det viktig for musikkterapeuter å utdype sin forståelse av forskjellige musikalske sjangre, ikke minst få en nyansert forståelse av metalsjangeren.

Etter å ha lest halve boka på tysk, møtte jeg veggen i sommerens hetebølge og bestilte den danske oversettelsen. Når monstrene brøler og englene synger. Heavy metal og resonans.  Eksistensen, 2025.