Refleksivitet i musikkterapeutisk forskning

Andeline dos Santos (2025). Reflexive Research in Music Therapy. Six Approaches in Practice. Palgrave Macmillan, 297 sider.

Reflexivitet må være et av de mest utfordrende temaer å skrive om, tenker jeg når jeg bestiller denne siste boka til Andeline dos Santos. Når har jeg fulgt dos Santos fra jeg evaluerte hennes doktoravhandling ved universitetet i Pretoria, og forsto umiddelbart at vi her sto overfor et usedvanlig forskertalent som etter hvert ville utvide det musikkterapeutiske teorifeltet. Noe hun allerede har innfridd, både gjennom avhandlingen,  den forrige boka hun skrev, «Empathy pathways», flere artikler og ikke minst gjennom hennes redaksjonelle arbeid i internasjonale tidsskrifter i musikkterapi.

Nå har hun skrevet om refleksivitet, både ut fra en omfattende teoretisk studie av fenomenet slik det er aktualisert i den generelle forskningslitteraturen, samt intervjuer med en rekke musikkterapeuter som har bidratt med tanker om sin egen refleksive forskning. Vi merker oss blant disse informantene befinner seg fire av lærerne ved norsk musikkterapiutdanning – Claire Ghetti, Simon Gilbertson og Viggo Krüger Griegakademiet, Universitetet i Bergen, og Gro Trondalen fra Norges musikkhøgskole.

Hva er refleksivitet?

I det innledende kapitlet introduserer Andeline dos Santos seg selv,  vi får en rask gjennomgang av en rekke definisjoner og forståelsesformer som er foreslått i litteraturen. Forfatteren gir korte presentasjoner av begreper som «objektivitet»,  «subjektivitet», «intersubjektivitet» og «interobjektivitet».  En ting jeg merker meg er forskjellen mellom refleksivitet og det å reflektere.  «Refleksivitet» handler om den sammensatte prosessen som skjer underveis mens vi tar de mange valg, enten det handler om å planlegge, gjennomføre og formidle et forskningsprosjekt, eller den evaluerende prosessen som skjer underveis mens vi utfører musikkterapien.   Å «reflektere» er noe som skjer i ettertid, med et tilbakeskuende blikk. Vi får vite mer om forskjellen mellom refleksivitet i forskning og klinisk praksis, om den generelle verdien av refleksivitet og spesielt for musikkterapeutisk forskning.

I kapittel to tegner dos Santos et kart over de seks tilnærmingene hun har valgt til å belyse refleksivitet. Hun har i utgangspunktet formalisert tre forskningsspørsmål: 1) Hvor er refleksivitet definert? 2) Hvordan er vi engasjert i refleksivitet? Og 3) Hva er det refleksivitet kan utrette. Ut fra litteraturen og med modifikasjoner etter  at hun har møtt sine informanter, formulerer hun følgende utgangspunkt:  «Reflexivity entails researchers deliberately acknowledging and exploring how they are  (or have the potential to be) active role players in creating and shaping knowledge in their studies (and beyond) and how they might respond or be transformed in return».

Paradigmer

I kapittel to tegner hun et kart over de seks tilnærmingene til refleksivitet hun har identifisert. Hun beskriver hvordan hun har gått fram i denne kvalitative prosessen, med litteratursøk, utvalg av artikler og forskere, og til slutt valget om å gjøre intervjuer. Her er allerede noe å lære for en hver forskerstudent om forskerens refleksive praksis.

Jeg finner avsnittet om paradigmer nyttig og interessant. Hun skriver hvordan vi som forskere tenderer til å forankre vår forskning i et spesielt paradigme. Det handler om å knyttet seg til en ontologi (hva er virkelighet), aksiologi (hva jeg anser som sentrale verdier), epistemologi (hvordan kan jeg vite noe om virkeligheten), metodologi (hvilken handlingsplan velger jeg for å studer denne virkeligheten), og metode (hvilke praktiske redskaper vil jeg bruke).

Paradigmer kan vise til at det finnes to ontologier:  En ‘critical realist’ ontologi som handler om at det finnes en verden som eksisterer uavhengig av vårt sinn. Denne virkeligheten er observerbar, men vi mennesker kan bare observere den som ‘uperfekte fragmenter’.  Forskning handler om å samle inn informasjon slik at vi kommer nærmere sannheten. Videre finnes det en såkalt ‘relativist ontology’ som hevder at virkeligheten består som en subjektiv erfaring. Hva vi erfarer ervirkeligheten. Derfor er det like mange virkeligheter som det er mennesker.

Når det gjelder epistemologier finnes det også to. En objektivistisk epistemologi som hevder at objekter har essenser som står utenfor menneskelig påvirkning. Essensen til et objekt forandrer seg ikke etter hvem som studerer den. Målet er å forklare, kontrollere og forutse. Alternativt hevder en subjektivistisk epistemologi at kunnskap skapes av våre verdier og blir alltid filtrert gjennom språk, kultur, klasse, kjønn, etnisitet, rase osv. Observasjoner blir påvirket av den som observerer og den som observerer blir påvirket av hva de observerer. Vi kan få to eller flere forskjellige svar som er riktige.

Dos Santos skriver at vi kan kombinere en epistemologi og en ontologi for å lage et paradigme.  Hun viser til forfattere som opererer med tre ulike paradigmer: 1) post-positivistisk: (critical realist ontology + objektivistisk epistemologi = det er en virkelig verden der ute og jeg kan bli objektivt kjent med den). 2) Konstruksjonisme: ( critical realist ontology + subjektivistisk epistemologi = det er en virkelig verden der ute. Men jeg kan bare få tilgang til den gjennom min subjektive erfaring av den). 3)  «Interpretivism (det er ingen virkelig verden der ute, det er min subjektive erfaring som er virkelighet).

I tillegg til disse tre posisjonene nevner dos Santos at det kan være posthumanistiske tilnærminger som ikke lar seg plassere innenfor disse tre kategoriene. I tillegg er det i ferd med å vokse fram et «computational paradigm» grunnet utviklingen av KI. I stedet for å basere studien på disse paradigmene stiller dos Santos fire spørsmål som utgangspunkt for studiet av refleksivitet: What kind of self am I? What area do I wish to study? What quest am I on? What tools should I use?

Ut fra disse spørsmålene differensierer dos Santos seks tilnærminger til refleksivitet som hun gjennomgår i detalj i de følgende kapitlene. Her på engelsk: Sentinel refleksivitet,  Lens, Authorial, Empathic, Restorative og Relatinonal refleksivitet.

Sentinel refleksivitet

Før dos Santos gir oss en innføring i hva hun kaller «sentinel refleksivitet», gjør hun godt rede for sitt eget paradigmatiske ståsted og forholdet til disse seks posisjonene. Når det gjelder selve ordet «sentinel», finner jeg ikke noe godt norsk ord utover  «vaktpost», overvåkning». Men det handler om grunnleggende og godt kjente diskusjoner om hvordan vi kan overvåke forskningsprosessen og sikre at studiene våre er troverdige og «sanne». Utgangspunktet kan være positivismen, eller former for såkalt foundationalism, hvor data har en uavhengig eksistens og at vi som forskere kan samle og analysere dataene objektivt ved å unngå skjevhet og partiskhet («bias») og feil. Post-positivismen har en mykere variant hvor vi anerkjenner at vår tilgang til virkeligheten er mediert av våre begreper, språk og interesser. Det er bare segmenter av sannheten vi har tilgang til, og vi må reflektere over hvordan vi kan være så objektive som mulige.

En fenomenologisk tilnærming kan falle inn under denne posisjonen, i den grad forskeren ønsker å sette til sine egne antagelser i parentes i det man ønsker å forstå sine informanter. Vi er kjent med dette å sette sine fordommer og forutanelser i parentes.  Det er i første rekke der hvor man antar at det skal finnes en såkalt «essens», at fenomenologien faller inn under sentinel refleksivitet.

Nå skriver dos Santos mye viktig om «bias» generelt og hvordan dette kan påvirke forskning – og ikke minst hvordan vi kan unngå mulige feilkilder. Hun diskuterer detaljert hvordan ulike former for forutinntatthet påvirker alle sider ved forskningsprosessen, hva som bør setter i parentes (bracketing) slik at vi i størst mulig grad kan betrakte det vi studerer uhildet. Hun gir en rekke råd om hvordan vi kan kvitte oss med egne blindsoner og hvilken betydning det vil ha for studiet om vi åpner opp for flere perspektiver. Bakerst i boka finner vi en appendiks med en omfattende opplisting av alle mulige feilkilder forskeren skal passe på.

Linse refleksivitet

Her handler det mer om å kjenne igjen og granske den aktive rollen vi vi spiller når vi former og påvirker kunnskap ut fra vårt personlige ståsted. Vi prøver ikke å tre helt til side, slik som ved sentinel refleksivitet, men anerkjenner at vi alltid har noen briller på som farger opplevelser og tolkninger. Slik må vi utforske, overvåke og rapportere hvordan de linsene vi ser igjennom påvirker forskningen vår og samtidig være transparante når det gjelder våre egne perspektiver.

Kapitlet gjennomgår hvordan vi er posisjonert gjennom vår kulturelle posisjon, sosial klasse, kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne, psykologisk, emosjonelt, musikalsk med mere. Samtidig må vi gjøre rede for vår posisjon, hvordan vi har tatt stilling til våre standpunkter, om de er faste eller fleksible. Vi får også en rekke eksempler på hvordan vi kan utforske oss selv og vår posisjonalitet, igjen med en rekke eksempler hentet fra forskningen i musikkterapi. Vi får demonstrert hvordan forskningsprosessen blir påvirket, alt fra valget av forskningstema, valget av metodologi og metode, datainnsamling og ikke minst analysen av data. Alt i alt handler det om hvordan vi kan bygge troverdighet («trustworthiness») med hensyn til våre resultater.

Forfatterlig (authorial) refleksivitet

Her skal det handle om at vi som forfattere er bevisste på vår egen olle, vår stemme og påvirkning i den teksten vi skriver. Her anerkjenner vi at vår forståelse av verden alltid er påvirket og skapt gjennom vårt individuelle perspektiv. Dette er noe vi anerkjenner som en verdifull kilde til innsikt, skriver dos Santos i sin oppsummering. Sannheten er ikke noe der ute som skal oppdages, men består av mange historier som er mulige å konstruere. Jeg kjenner meg igjen i dette perspektivet når jeg arbeider med teorier, eksempelvis da jeg forsøkte å formulere noen sammenhenger mellom musikk og identitet, riktignok basert på mye innhentet empiri. Det vil alltid være mulig å formulere en annen forståelse, konstruere nye kategorier som tillegger flere dimensjoner til, i dette tilfelle identitetsbegrepet. Og jeg erfarer at denne meningskonstruksjonen fortsetter i alle årene etter at kategoriene er satt (jfr. tillegget «beyond» i definisjonen av refleksivitet).

dos Santos viser til tre hovedteorier som kan styre arbeidet med slike teoretiske utforminger: Fortolkningsteori (interpretivism), radikal konstruktivisme og feltteori. Når vi som forfattere skal være refleksive kreves det stor grad av selvutforskning for å undersøke de mange lag av selvforståelsen. Her nevnes vårt økologiske selv (hvem vi er i aktivitet akkurat på dette stedet),  det interpersonlige selvet (hvordan vi er sosialt engasjert), et utvidet selv (hvordan minner og tanker om framtiden skaper selvet), vårt private selv (indre bevisste opplevelser) og vårt konseptuelle selv (sosiale roller og oppfatninger av egen personlighet). Også kroppsopplevelser skal undersøkes for å øke refleksivitet, den preverbale og kroppslige oppmerksomheten i situasjonen. Emosjoner er med på å generere kunnskap og skriveprosessen er ikke minst en måte å generere forståelse. Kapitlet skisserer også en rekke metoder som kan hjelpe forfatteren i sin refleksive prosess: autoetnografi, heuristisk og kunstbasert forskning kan være gode hjelpemidler.

Empatisk refleksivitet

Her handler det om å forstå sine informanter på best mulig måte, sette seg inn i hvordan verden ser ut fra deres perspektiv. Her skilles mellom kognitiv og affektiv empati, hvor det affektive handler om å dele den andres personens følelser, i det man er klar over at disse følelsene tilhører den andre. Den kognitive empatien handler mer om å oppfatte meningen bak eller betydningen av den affektive opplevelsen hos den andre. dos Santos integrerer diss aspektene i en felles kategori hun kaller «innsiktsfull empati».

Dette handler mye om å bygge en god relasjon til andre. Det finnes mye teori om bakgrunnen for empatisk innsikt og vi presenteres for teorier som «theory of mind», «theory theory», «direct social perception» og «simulation theory». Betydningen av evnen til å lytte er gitt stor plass, og igjen får vi en rekke eksempler på hvordan denne formen for refleksivitet er omtalt i musikkterapeutiske forskningsprosjekter. Igjen kan jeg vise til den store mengden av referanser til nyere musikkterapeutisk forskning dos Santos har lest seg igjennom.  Ikke minst alle henvisningen til norsk musikkterapiforskning som er godt preget av mange former for refleksivitet.

Restorativ refleksivitet

En viktig form for kritisk refleksivitet omtaler forfatteren som «restorativ»,  som på norsk kan oversettes til «gjenopprettende» eller «reparativ».  Her handler det om å støtte et perspektiv som kan føre til positive sosiale endringer. Mens de tidligere omtalte former for refleksivitet nok kan sikre økt troverdighet til våre studier, er det ikke sikkert at de vil virke inn på den sosiale virkeligheten, systemer som er med på å opprettholde ubalanse i maktforhold, undertrykking og diskriminering.

Dette er en type refleksivitet som omfatter et potensial for sosial endring i samspill med våre informanter. Det handler om «mulighetenes politikk», hvordan forskningen kan bety mer enn å beskrive menneskers situasjonen, men ved å gå utover dette for å bidra til å skape mer sosial rettferdighet. Viktige bidrag til denne forskningen i musikkterapien kommer fra antioppressiv terapi, kritiske og aktivistiske tilnærminger som vi for eksempel finner eksempler på i samfunnsmusikkterapien.

Et viktig teoretisk utgangspunkt er ideen om såkalt «epistemisk urettferdighet». Dette handler om en systematisk neglisjering av marginaliserte grupper og deres kunnskap om sin egen situasjon. Her opereres det det to former for epistemisk urettferdighet – «testimonial» og «hermeneutisk».  Testimonial viser til hvordan vi tillegger noen mennesker mindre troverdighet på bakgrunn av våre fordommer. Det kan være å overse barn og unge, eller bli styrt av fordommer knyttet til kjønn, etnisitet, sosiale klasser, språk, seksuell orientering, uttrykksstil med mere.

Den hermeneutiske urettferdigheten oppstår når vi ikke tar hensyn til den kunnskapen som forvaltes av informantene. Deres kunnskap inngår ikke i det materialet eller de ressursene vi trenger for å gjøre informantenes opplevelser begripelige. Slik «hermeneutisk marginalisering» oppstår når maktesløse grupper mister sine ressurser til å forstå sine egne erfaringer.

Forfatteren gir en rekke eksempler på hvordan den epistemiske urettferdigheten kan oppstå og på den måten gjøre forskeren bedre rustet til å utføre restaurerende refleksivitet. Eksemplene hentes fra hvordan vi kan gi en stemme til ulike grupper. Dette kan være når vi forsker på psykisk og somatisk sykdom, funksjonsnedsettelser, nevrodiversitet eller på barn og unge. Samtidig peker dos Santos på forskningsmetoder som aksjonsforskning, deltakende aksjonsforskning (PAR), kunstbasert forskning og ulike former for etnografisk tilnærming som nærliggende i forsøket på å oppheve denne type urettferdighet.

Relasjonell refleksivitet

Det siste formen for refleksivitet som omtales er den «relasjonelle». Denne har innslag fra postmoderne teorier og handler ikke lenger bare om å begrense våre fordommer og forutinntatte ideer (sentinel og linse refleksivitet),  styre vår subjektivitet som ved «authorial « refleksivitet, utnytte vår evne til empatisk innlevelse eller gi oppmerksomhet til vår kritiske eller restaurerende refleksivitet. Den relasjonelle refleksiviteten handler ikke om å kvitte seg med denne ballasten av medbrakt meningsdannelse, men anerkjenner at mening er noe som vokser fram gjennom den relasjonelle prosessen som inngår i studien. Vi samkonstruerer verden, og den relasjonelle refleksiviteten inviterer til å utforske hvordan vi skaper ulike verdener, skriver dos Santos.

Noen av de sentrale begrepene som dukker opp under denne kategorien er hentet fra post-strukturell teori, som «assemblage»  etter franske filosofer som Deleuze og Guattary, eller «sammenfiltring («entanglement») og diffraksjon etter Karen Barads agentrealisme. Den relasjonelle holdningen inviterer til fleksibilitet i forskningsprosessen, og anerkjenner hvordan data vokser fram i møte mellom forskeren, deltakerne, artefakter, materialer og teknologier, snarere enn som en søken etter en form for bakenforliggende «sannhet» som skal oppdages. Forskningskvalitet kan måles etter hvordan studien har evne til å skape nye spørsmål, framprovoseres flere tolkningsmuligheter og samtidig anerkjenne hvordan studier er ufullstendige.

Perspektiver kan kombineres

I et kort avsluttende kapittel skisserer dos Santos noen mulige kombinasjoner av disse refleksive posisjonene. Ikke alle lar seg imidlertid kombinere. For eksempel blir det problematisk om vi forsøker å kombinere «sentinel»  og  «authorial» refleksivitet. Vi kan ikke samtidig hevde at det finnes en objektiv sannhet der ute som vi søker å avsløre, samtidig som vi har inntatt en posisjon hvor vi som forfattere hevder at vi bare kan dele vår personlige, subjektive opplevelse av virkeligheten.

Men mange andre kombinasjoner er mulige. Et eksempel vil være å kombinere linse- og restaurende refleksivitet.  Vi kan bli oppmerksomme på og anerkjenne hvordan de «linsene» vi ser verden igjennom kan påvirke studien vår,  og kombinere dette med forsøket på å skape en mer rettferdig sosial handling. 

Obligatorisk lesning

Denne boka vil blir obligatorisk lesning både for alle som begynner på et forskningsprosjekt, eller for alle som ønsker å forholde seg til og benytte seg av forskning i musikkterapien.  Dette er en ganske enestående gjennomgang av musikkterapeutisk forskning hvor vekten ikke er lagt på forskningsresultatene, men på hvordan vi kan oppnå størst mulig grad av troverdighet uten å gjøre vold på de komplekse sammenhenger som musikkterapeutiske handlinger inngår i.

Hva som også for meg er svært gledelig i møte med denne teksten, er de mange henvisninger til norsk musikkterapiforskning. dos Santos har ikke bare hentet mange av sine informanter fra det norske forskningsmiljøet når hun vil fordype seg i fenomenet refleksivitet. En stor andel av eksemplene hun viser til er fra norsk musikkterapeutisk forskning. Det gleder et gammelt veilederhjerte. Vi har gjort og gjør mye riktig i norsk musikkterapi.