Sandra L. Curtis (2019). Music for Women (Survivors of Violence). A feminist Music Therapy Interactive eBook. Barcelona Publishers. 495 sider
Sandra Curtis Curtis, som er professor emerita i musikkterapi ved Concord University i Montreal, Kanada, har i over tjue år arbeidet som musikkterapeut ved ulike krisesentre for kvinner og ved mottakssentre for voldtatte og voldsutsatte kvinner i USA og Kanada. Hun fant raskt ut at musikken kunne være effektiv i terapien i arbeidet med kvinner som arbeidet seg igjennom fysiske, emosjonelle og eksistensielle skader påført av volden. Musikkterapien kan tilby et rikt spekter av erfaringer gjennom å lytte til og diskutere musikken fra kvinnelige sangere og låtskrivere, skriver hun. Ved å synge til og framføre disse sangene sammen med terapeuten og analysere tekstene, ble det mulig for kvinnene å internalisere og personligggjøre sangene, skrive sine egne sanger, bearbeide egne opptak og lage egne visuelle kunstuttrykk.
Dette ga kvinnene en stemme, etter lang tid i taushet, skriver Curtis. Det var den kreative prosessen som gjorde kvinnene i stand til å redefinere seg selv og sitt eget liv, til å gjennomgå en forvandling for å frigjøre seg. Men denne prosessen var ikke bare en personlig, psykologisk forvandling. Curtis er særlig oppmerksom på at slike bevissthetsprosesser i like stor grad handler om å forstå de sosio-politiske strømninger som kvinner er underlagt. Og det er nettopp slike sosiale og kulturelle strukturer som muliggjør at kvinner i så stort omfang verden over utsettes for vold, voldtekt og drap. Dette behandler Curtis gjennom hele seks kapitler før hun konkret beskriver hvordan hun jobber som musikkterapeut.
En interaktiv ebok
Sandra Curtis viser et sted til forskning som slår fast at et budskap når bedre fram når tekst, bilder og musikk virker sammen. Når hun i de første kapitlene i boka oppsummerer et stort kunnskapsgrunnlag om hvordan kvinner behandles i dagens samfunn, blir poengene godt illustrert med en musikkvideo. Jeg merker det godt. Selv om poengene kan være kjente, setter de seg godt fast i kropp og følelser når de formidles av en rekke fremragende artister. En liten smakebit av Jane Arden – Not Your Little Girl:
Musikkvideo som info- og edutainment
Som gammel populærmusikkforsker, med en liten bok om musikkvideo på samvittigheten (Musikk for øyet. Om musikkvideo, Gyldendal 1986), ble disse videoene et gledelig gjensyn med en sjanger som ligger lagelig til for negative fordommer. Jeg må også innrømme at jeg i tiden etter at jeg skrev boka mistet noe av interessen for disse musikkvisuelle uttrykkene. De gangene jeg har sjekket inn har jeg også blitt skuffet av all blingsen og de seksualiserte framføringene. Det er også et problem, skriver Curtis, at mange av disse videoen som inneholder kvinnefiendtlige budskap kan være svært gode, rent musikalsk sett. Slik kan man lure, selv feminister, til å nynne til musikk som egentlig bare forsterker misogyne budskap.
Da jeg på nytt nylig skrev om musikkvideo for Store Norske Leksikon, måtte jeg imidlertid oppdatere meg. Og i møte med for eksempel Beyoncés videounivers måtte jeg innrømme at jeg ikke hadde fulgt med i timen. Det har Sandra Curtis gjort til de grader. Her er videoer fra hele feministspektret med sanger som representerer kvinners erfaringer og stemmer formidlet gjennom en rekke musikalske stilarter – pop, rap, country, indie, rock m.m. Videoene understreker musikken makt, ikke bare til å gjenspeile virkeligheten, men til å provosere og endre rådende kulturelle tankesett. Gjennom denne populærmusikken møter vi sangere og låtskrivere som bruker musikken til å fortelle sine historier, og for å bli hørt. Samtidig oppsøker lytterne musikken for å oppleve at deres eget liv kan reflekteres i andre sanger – de kan ta del i både deres gleder og utfordringer. Denne feministiske popmusikken utfordrer status quo.
Etter å ha brukt julen til å gjennomgå et titalls av disse videoene, ser jeg også tydeligere at den feministiske kontekstualiseringen Curtis gjør i de første seks kapitlene av boka gjør meg til en bedre mottaker. Videoer som jeg tidligere lett hadde oversett, ser jeg nå har en tekst og en mening som ikke nødvendigvis kommer helt tydelig fram gjennom et overflatisk blikk. Det hjelper også at mange av disse videoene er tekstet på YouTube.
Kvinner i en patriarkalsk kultur
Til tross for at kvinnekampen har kommet langt, og kanskje lenger her i Norge enn i USA og Kanada (?), er det fortsatt en grunnleggende forskjell på hvordan kvinner og menn oppfattes og behandles i samfunnet. Dette handler om ubalanse i maktforhold, hvordan menn oppfører seg som om de er naturlig privilegerte, om hvordan sosialiseringen inn i binære kjønnsroller gir gutter og menn en særlig status. Det handler om måten kvinner omtales på, om forskjeller i lønnsvilkår i arbeidsmarkedet, kvinners helse, hvordan kvinner framstilles og objektiveres i populærkulturen og i sosiale media, samt deres rettmessige plass innenfor menneskerettighetene. Hvordan dette oppleves av kvinner gjenspeiler i en rekke videoer, her eksemplifisert med Beyoncés «If I were a Boy».
Kjønnsrollesosialisering
Eksemplene er mange på hvordan sosialiseringen til kjønnsrollene gir ulike resultater. Kvinner har for eksempel lettere for å unnskylde seg enn menn, noe gir denne videosnutten gode eksempler på, riktignok uten musikk her:
De mer irriterende og plagsomme mannlige kjønnsuttrykk handler om «mansplaining» og «maninterrupting» – altså når menn forklarer noe til kvinner som kvinnene vet mer om selv, eller når menn avbryter kvinner. «Manspreading» er vi alle kjent med, og like irriterende for både menn og kvinner. Altså mannfolk som skrever godt på buss og t-bane slik at vi må krympe oss. Dette er godt illustrert av «The Manspreading Song» – et ironisk bidrag, det eneste her fra en mannlig sanger:
Denne kjønnssosialiseringa handler om alt fra at gutter og jenter styres til å velge leker med spesielle farger i lekebutikken til språket vi bruker når kvinner omtales
Stereotypisering
Stereotypisering av kvinner finnes det mange eksempler på, og de er lette å latterliggjøre, som i «Stupid Girls» av Pink:
eller utfordres, slik Jenny Lewis gjør med «Not one of the guys»
Da Donald Trump bestemte at kvinnene i hans stab skulle «kle seg som kvinner», førte dette til sterke reaksjoner i sosiale medier:
Objektivering
Objektiveringen av kvinner er et annet tema som opptar mange kvinnelige artister. Det å bli fiksert av et mannlig blikk som sexobjekter, oppfordret til å kle seg og oppføre seg på bestemte måter vekker motreaksjoner. Dette er et særlig viktig tema, siden ikke minst mange kvinner objektiverer seg selv gjennom sin sosialisering. Et godt bidrag fra country and western-sjangeren finner vi med «Girl in a Country Song» av Maddie og Tae:
Mer eksplisitt er Daya når hun synger «No, I don’t wanna sit still, look pretty»:
En forskninsbasert framstilling
Curtis går detaljert til verks for å dokumentere uretten kvinner utsettes for. Hele seks kapitler bruker hun før hun beskriver hvordan hun arbeider som musikkterapeut, noe jeg skal komme tilbake til. Curtis skriver i et uakademisk språk, selv om hun hele tiden understøtter sin framstilling med forskning. Jeg ser også at hun har en lang publikasjonsliste bak seg, som en av de ledende feministforskerne i musikkterapien.
Her lar jeg musikkvideoene gjøre jobben med å illustrere argumentene og kunnskapen og vil sterkt anbefale å gå til selve teksten. Og dette er ikke bare en bok for musikkterapeuter. Den henvender seg ikke minst til kvinner som er utsatt for vold fra menn og de som arbeider med voldsutsatte kvinner. For musikkterapeuter generelt er det en viktig bok For de som vil arbeidet med voldsutsatte kvinner er den nødvendig, en skattkiste. Dette ikke minst på grunn av det store kuraterte låtutvalget som er beskrevet på de siste 200 sidene i boka. Alt med lenker til videoer og tekster.
Selvfølelse, selvtillit, motstand og resiliens
Hvordan denne kulturen påvirker kvinner beskriver Curtis ved å ta for seg den psykologiske virkningen av vold. Kvinners selvfølelse angripes og skaper usikkerhet. Ønsker om å forbedre utseende gjennom kosmetikk, slankeprogrammer og kirurgiske inngrep kjenner vi godt til. Alicia Keys forsøker å sette musikk og tekst til kvinners verdi i videoen «A Woman’s Worth». Her er viktige standpunkter, men hun lykkes ikke helt med første ledd i tekstlinja «And a real woman knows hat a real man always comes first, and a real man just can’t deny a woman’s worth”
Curtis gjør en viktig distinksjon mellom selvfølelse som et individuelt psykologisk fenomen og den kollektive selvfølelsen som utvikles ved å tilhøre gruppen «kvinner», som også vil påvirke måten kvinner ser på seg selv. Selvtillit er et mer spesifikt begrep som handler om handling, hva vi føler om våre egne evner, hva vi kan gjøre og oppnå. Menn har ofte en stereotypisk oppfatning av maskulin selvtillit som måles opp mot det å bestemme, mot besluttsomhet og være påstående, noe som ikke resonnerer like godt blant kvinner. «Does one have to be an asshole to be confident?”, refererer Curtis.
«Shake it off»
Men selvtillit er viktig, det er stoff som omgjør tanker til handling, heter det videre hos Curtis. For kvinner gjelder det å riste av seg alle negative oppfatninger om egen verdi, manglende selvfølelse og selvtillit. «Shake it off», synger Taylor Swift (og så forstår du samtidig hvorfor Swift er en så stor artist):
Det skjønnhetspresset kvinner utsettes for er sterkt påvirket av hvordan modeller og i dag influensere sminkes opp og framstilles. Supermodell Cindy Crawford må ha opplevd denne kosmetiske fotoshoppingen så sterkt når hun har sagt: «I wish I looked like Cindy Crawford», refererer Curtis... Igjen slår kvinner tilbake, her i videoen «Try» av Colbie Callait.
Motstand og resiliens
Det er en rekke eksempler på musikkvideoer hvor kvinner har reagert på det skjønnhetspresset de blir utsatt fro. Her er tre videoer med litt forskjellig utgangspunkt. Først i «Video» av India.Arie, hvor hun utfordrer et standard hvitt idealisert bilde av kvinner
Mary Lambert kommer kanskje nærmere i sitt opprør mot objektiviseringen med videoen «Body Love (Parts 1&2)
«Bald Headed Blues» av Saffire – The Uppity Blues Women, rammer kanskje hardest av disse tre videoene.
Ikke minst finnes det sterke musikkvideoer om motstand og kamp. «The Greatest» av Sia var hennes respons til skuddene som falt på nattklubben i Orlando i 2016 og som tok livet av så mange i gruppen LGBTQ2S. Musikkvideo på sitt beste. Som en påminnelse om aldri å gi opp:
Empowerment
«Makt» er selvsagt et sentralt anliggende i kvinnekampen. Curtis bruker mange sider på å skildre hvordan ulikhet i maktforhold dukker opp i så mange sammenhenger. Det handler om å ha makt over, makt sammen med og makt til å gjennomføre. Noen former for makt er synlig, men mye er usynlig, som vi har vært inne på. Det er ikke så merkelig at «empowerment» er blitt et viktig begrep i feminismen.
Nå finnes det flere måter å forstå dette begrepet på. For Curtis innebærer begrepet «a process of growth and development enabling individuals to become agents of change in their lives and in the world in which they find themselves”. Men i tillegg understrekes at empowerment innebærer både vedvarende individuelle og kollektive rettigheter som er nødvendig for å skape et rettferdig samfunn.
Curtis ser en forskjell mellom «liberal» og «liberating» empowerment. Med andre ord krever en frigjørende empowerment nødvendigheten av kollektiv innsats for å endre systemet for å oppnå makt og empowerment. Med andre ord er empowerment knyttet til økonomiske, sosiale og politiske aspekter. Igjen blir interseksjonalitet et nøkkelord her og hvor kvinner kan ha helt andre opplevelser av «disempowerment» enn menn.
Empowerment har også et offentlig aspekt, som vedrører arbeid, økonomi og politisk deltakelse. Empowerment er et aspekt ved mellommenneskelig relasjoner blant venner, i familien, med partnere eller i ekteskapet. I den private sfæren handler empowerment om kvinners relasjoner til seg selv, med andre ord selvfølelsen, selvtillit og fysisk og mental helse.
Også her er det rikelig med musikkvideoer som avspeiler kvinners ønsker om et større frirom. Alt fra den klassiske «Girls Just Want to Have Fun», som Cyndi Lauper sang om for mer enn tredve år siden – (It just mean that girls want to have the same damm experience that any man can have»:
Beyoncé setter også tekst og musikk til denne tradisjonen med «empowerment anthems», sanger som feirer kvinners rett til å leve sitt liv uten de begrensninger de påføres av samfunnet – her i «Flawless»:
Mangfold
Nå er selvsagt mangfoldet blant kvinner enormt, selv om her er pekt på mange betingelser som er felles. Lady Gaga (hun må med) har satt musikk til dette og gjør seg til talskvinne for likeverd, homofiles rettigheter – rettigheter til alle som er marginaliserte. Fordi vi er «Born This Way», som denne mer komplekse videoen heter:
Dette mangfoldet kan være helt spesifikt, som når Solange synger at «Our hair means so much more to us than people understand – it’s our history, our struggle, and our beauty»:
Menns vold mot kvinner
Først i kapittel seks beskriver Curtis omfanget av menns vold mot kvinner. Her er statistikk som er lite hyggelig lesning. Curtis har nettopp bygget opp boka slik at denne volden ikke bare handler om enkelte menns ondskap og manglende impulskontroll. Den sosiale og kulturelle konteksten hun har tegnet gjennom de første hundre sidene gjør volden mer begripelig. Framstillingen er også helt i tråd med Curtis feministiske standpunkt – det personlige er politisk, feminisme handler om å iverksette en sosial og kulturell endring, altså ikke bare om en personlig frigjøring.
For dem som så langt synes det har blitt for lite rock med skikkelig trøkk kan anbefales følgende video – «Hunted» fra Cowboy Junkies. Her utspiller seg nettopp den følelsen mange kvinner må oppleve av å bli jaget, på vei hjem en mørk kveld, alene sammen med sjefen på jobben, eller med en voldelig kjæreste – «hunted»:
Hvordan kvinner må leve i en fryktkultur blir godt understreket av Lady Gaga i videoen «Til It Happens to You». Her finnes to innspillinger, først en video, og dernest en like sterk framføring Lady Gaga gjorde ved en Oscarutdeling i 2016.
Er det håp? I denne siste videoen før Curtis skriver om musikkterapien, har hun valgt ut videoen “The Beginning» av Kesha:
Feministisk musikkterapi for kvinner
Kapittel syv åpner med en berettiget harmfull Christina Aguilera med «Can’t Hold Us Down», før Curtis går løs på å forklare hva musikkterapi handler om for andre helsearbeidere i feltet, for kvinner utsatt for vold og for oss musikkterapeuter.
Curtis understreket at det er mange former for feministisk musikkterapi, og velger her å presentere sin egen utgave. Den feministiske tilnærmingen bygger på en sosiopolitisk forståelse av de erfaringene kvinner og ikke-binære individer har gjort seg innenfor en patriarkalsk kultur. Den feministiske musikkterapien kombinerer en feministisk forståelse av undertrykkelse av kvinners stemmer med en kreativ tilnærming fra musikkterapien. Denne tilnærmingen passer svært godt når det handler om å gi kvinner og alle marginaliserte en stemme.
I musikkterapien ser vi at den feministiske musikkterapien har rettet seg mot kvinner, både i praksis og forskning. Det kan være kvinner med kroniske smerter, kvinner med immigrantbakgrunn, tenåringsjenter som er misbrukte, kvinner som har gjennomgått traumatiske opplevelser, kvinner i psykisk helsefelt, og som her, kvinner utsatt for vold av menn.
Ut fra sitt mangeårige arbeid med kvinner utsatt for vold har Curtis utviklet noen arbeidsprinsipper og retningslinjer. Disse handler om 1) at det personlig er politisk. Dette slagordet betyr at vårt eget og våre klienters liv, både innenfor en privat og offentlig sfære, er påvirket av den sosiopolitiske sammenhengen vi lever under. Dette er viktig, fordi de klientene vi arbeider med ofte blitt oppfordret til å lete etter personlige løsninger. I den feministiske musikkterapien er det fokus på de sosiopolitiske kildene som påvirker individene. Det må arbeides med å oppnå en personlig endring for å forholde seg til de skader som skyldes sosiopolitiske forhold. I tillegg skal arbeidet innebære sosial endring.
2) Mellommenneskelige relasjoner skal være likeverdige. Dette omfatter relasjoner klienten inngår i, så vel som relasjonen mellom klient og terapeut. Ubalanse i maktforhold karakterisere relasjoner som innebærer vold. Selv om terapeut – klient relasjonen i utgangspunktet innebærer en ubalanse i maktforholdet, vil en feministisk musikkterapi tilstrebe et balansert forhold. Dette skiller den feministiske musikkterapien fra terapier som vektlegger terapeuten som en ekspert og klientene som passive mottakere.
3) Kvinner og kvinners perspektiver skal verdsettes. Vi har rikelig med eksempler på hvordan kvinner klandrer seg selv når de blir utsatt for vold, at de tar på seg skyld og at de tenker at de kunne ha gjort noe for å unngå hva som skjedde. Curtis har også gitt rikelig med eksempler på hvordan en mer skjult maktbruk fratar kvinner et ytringsrom – her er nevnt ‘mansplaining and -spreading’, objektivering og selvobjektivering. Resultatet blir ofte at kvinnene klandres, at deres perspektiv ikke respekteres.
Målsettinger
Curtis skisserer fire målsettinger for sin feministiske praksis. 1) For det første vil hun nettopp øke forståelse for den sosiopolitiske bakgrunnen for kvinner, menn og ikke-binære. Dette har Curtis vis til tydelighet gjennom de første kapitlene i boka. Den kunnskapen hun har opparbeidet inngår i det konkrete terapiarbeidet, hvor terapeut og klient arbeider sammen ved å utforske de mange temaer vi har møtt og som er belyst gjennom musikkvideoene.
2) Curtis vil videre arbeide med å fremme empowerment hos brukerne. Her igjen vil det være viktig å få en full forståelse av hva makt innebærer, i hvilken form den opptrer og hvordan man kan møte den både i personlige forhold og slik den er gjenkjennbar i kulturen.
3) Her handler det om å støtte personen i sin recovery fra skader som stammer fra undertrykkelse og marginalisering. Støtten skal hjelpe klienten til å bearbeide de fysiske, emosjonelle og eksistensielle påkjenninger som kvinnene er utsatt for, og som har satt dyptgripende spor i livet deres. Musikkterapien skal øke sjansene for at kvinnene gis mulighet for å skape mening i livet og bygge seg et nytt liv.
4) Arbeide med personlig og sosial endring. Det å sende kvinnene tilbake til samfunnet etter å ha støttet dem i deres personlige vekst, vil være en dårlig praksis om man ikke samtidig arbeider mot å endre en skadelig patriarkalsk kultur. Dette aktivistiske momentet er svært viktig for den feminististke musikkterapien Curtis har utviklet.
Arbeidsformer
De musikkterapeutiske tilnærmingene Curtis arbeider ut ifra bygger demystifisering, feministanalyser av kjønn og kjønnsrollesosialisering, validering av kvinner og alle som er marginaliserte, samt sosial aktivisme. Dette innlemmes i arbeidsformer som tekstanalyser, sangskriving og låtproduksjon, sang, foruten vokal og instrumental improvisasjon, framføring av musikk, samt andre musikkterapeutiske erfaringer som bidrar til å gi kvinnene en stemme, i tillegg til musikksentrert avspenning.
Demystifisering handler om, som i all musikkterapi, å avmystifisere musikkterapiprosessen overfor brukeren. Dette vil si å informere om hva musikkterapien omfatter og involvere kvinnene i beslutningsprosesser i alle ledd, dvs. ved målsettinger, kartlegging, valg av arbeidsformer, etc. Dette er viktig for å skape størst mulig likhet og balanse i klient-terapeut relasjonen. Her må vurderes hvor mye terapeuten skal dele av sine egne erfaringer og i hvilken grad gruppemusikkterapi kan berike prosessene. Gruppeterapien er viktig, ikke minst med tanke på at kvinnene opplever at både artisten de lytter til og andre kvinner i gruppa har hatt de samme erfaringene og at grupper gir anledning til å dele erfaringer.
Den feministiske tekstanalysen og lyttingen til musikken er kanskje den mest effektive erfaringen musikkterapien kan gi, skriver Curtis. Når musikken berører både emosjonelt, kognitivt og fysiologisk vil budskapet trenge inn og på en effektiv måte medføre en refleksjons- og bevisstgjøringsprosess. Her ser vi også verdien av å ha et så stort repertoar å spille på, både musikalsk og tematisk i forhold til kjønnssosialisering.
Curtis råd til en prosedyre handler her om først å lytte til musikken i sin originale utforming og deretter synge sangen i gruppa. Enten synge sammen med innspillingen eller til terapeutens akkompagnement. Deretter kan man diskutere de relevante temaene som har dukket opp i sangen og så knytte dette til de personlige erfaringer som måtte komme fram. Til slutt synger man sangen sammen på nytt.
Sangskriving gir en mulig til å fortelle sin egen historie, framføre sitt eget perspektiv. Sangen kan danne en motvekt mot den objektiveringen kvinner utsettes for og kan bli en støtte for utvikling av selvfølelse og selvtillit. Når sanger skrives kan man støtte seg til tidligere sanganalyser, se nærmere på ord brukt i sanger og hvilken struktur eller form sangen har. Man kan gi eksempler på sanger med ulik formmessig kompleksitet. Det er viktig at fokus er satt på klientens forsøk på å finne et autentisk fokus, ikke la seg styre av å lage noe som er «korrekt», skriver Curtis.
Prosessen skal være langsom og gradvis. Curtis starter ofte med en «fill-in-the blank» musikalske «clozé», en sang på fem linjer bygget rundt strukturen i en 12 takters blues. Innenfor denne rammen skriver kvinnene en sang om seg selv. I først linjen setter klient inn sitt eget navn, to nye ord tilføres i andre linje, tre ord i tredje ovs. Deretter skal klienten skrive en 12-takters blues med tre tekstlinjer i fri form og hvor de to første linjene kan være like. Etter å ha forsøkt seg på slike strukturerte øvelser, lar terapeutene kvinnene prøve seg på å skrive sine egne helt originale sanger. Denne prosessen kan gjerne kulminere i et opptak. Man kan gjerne også forsøke seg på å lage en video. Det kan gjøres enkelt, slik 11- år gamle Jadyn Rylee har gjort med låta «Don’t Judge a Book by Its Cover»:
Et åtte ukers program
Curtis deler raust fra sin erfaring med å presentere et åtte ukers program for kvinner som har overlevd vold. For å eksemplifisere med utdrag fra første time, så starter hun med en kort introduksjon av deltakerne, velger en åpningssang – for eksmpel Alicia Keys «Brand New Me»:
Så følger en tekstanalyse med påfølgende individuelt arbeid med å formulere et mål for hva man ønsker å få ut av musikkterapien. Sangskriving introduseres og etterfølges av lytting til musikk, evt. gruppesang og en passende sang om empowerment som kan avslutte timene. Timene har hvert sitt tema og de skal tilpasses deltakerne og deres bakgrunn.
200 låter
Sist i boka presenterer Curtis 200 sanger framført av kvinner. Selv om alle ikke er skrevet av kvinnene selv, påpeker Curtis at dette er sanger de kan stå inne for. Sangene er presentert alfabetisk i lister med artist, lister ut fra tema eller etter sjanger. Trykker du for eksempel på en låt av en bestemt artist, får du opp artistens hjemmeside, link til video eller audio, samt tekst. Et imponerende stykke arbeid!
Det er ingen tvil om at feminismen lever videre innen poplærmusikken. At musikken er viktig for kvinner, bevitnes ikke minst ved å se denne videoen fra åpningen av Grammy Award i 2019 – med Alicia Keys, Lady Gaga, Jennifer Lopez, Jada Pinkett Smith og Michelle Obama på scenen samtidig – mens de forteller hvor viktig musikken har vært i deres liv:
Comments