Susan C. Gardstrom, James Hiller, Annie Heiderscheit. Contributing Author: Nancy Jackson (2025). Re-Creative Methods of Music Therapy. Barcelona Publishers, 2025. 201 sider
Det skal som kjent være fire hovedmetoder eller arbeidsformer i musikkterapien: Gjenskapende og framføringsbaserte aktiviteter, Improvisasjon, Skapende aktivitet, foruten Reseptiv musikkterapi. Medlemmer i dette forfatterteamet har allerede gitt ut bøker på Barcelona Publishers om improvisasjon og skapende metoder i musikkterapien. Nå er det de gjenskapende arbeidsformene som står for tur i denne nylig publiserte boka.
Begrepet «metode» refererer her til arbeidsformer eller musikalske tilnærminger. Begrepet brukes generelt og omfatter ikke en bestemt teoretisk forankring. Men som vi skal se, er forfatterne nøye med å presisere prosedyrer når metodene implementeres. Samtidig lar de terapeuten selv ramme inn aktivitetene ut fra sin teoretiske forankring.
Definisjon
Gjenskapende metoder viser til arbeidsformer hvor klienten reproduserer musikk i en eller annen form – et kort musikalsk mønster, som en rytmefigur, en del av eller et helt musikkstykke, det være seg en sang eller instrumental låt. Det kan handle om å imitere musikk, om læring og framføring av musikk. Gjenskaping skjer enten individuelt (solo) eller i en gruppe. Klienten er alltid selv aktivt engasjert, i motsetning til situasjoner hvor terapeuten spiller og klienten bare lytter, som ved reseptiv musikkterapi. Det framføringsbaserte aspektet diskuteres ikke i denne definisjonen.
Implementering og prosedyrer
Boka er skrevet for musikkterapistudenter og pedagogisk tilrettelagt. Forfatterne har lang erfaring som klinikere og undervisere og vi blir presentert for detaljerte anvisninger om hvordan vi kan iverksette metoden, hvilke prosedyrer vi kan følge. Teksten er belagt med tenkte kasusbeskrivelser som illustrerer hvordan man skal gå fram og hva man tar hensyn til.
Implementeringsprosedyrene handler om hvilken metodevariant man skal velge, eksempelvis arbeid i gruppe, bruk av sang, eller spill på instrumenter. Aktiviteten velges ut fra hva den har å tilby (affordanse) i forhold til arbeidsmål som er satt for arbeidet.
Til prosedyren hører også med en vurdering av deltakernes forutsetninger, en plan for hvilke aktiviteter som skal velges, hvilke muligheter og utfordringer som ligger i hver aktivitet og hvordan man bør gå fram for å engasjere brukerne. Spesielle teknikker, eksempelvis ledeteknikker, introduseres og kan følges opp med et akkompagnement fra terapeuten på sitt instrument. Observasjon av prosessen hører med til prosedyren.
I tillegg skal man vurdere kontraindikasjoner, og om bruker klarer å spille på instrumentet eller om det må tilpasses. Det kan også kreves at terapeuten må intervenere for å hjelpe bruker. Risiko og mulige tilpasninger må vurderes sammen med de utfordringer som oppstår i prosessen. Prosessen må oppsummeres og vurderes i forhold til brukers utvikling, før man avslutter timen eventuelt med en diskusjon med deltakerne og planer for videreføring. Alle disse punktene fungerer som en mal for de kommende kapitlene og blir repetert og konkretisert gjennom illustrerende kasusforløp.
Resultat- eller opplevelsesorientert?
For musikkterapien synes å gjelde at arbeidet enten kan være orientert mot å oppfylle en klart definert målsetting, eller om prosessen skal åpne for opplevelser som gir videre retning for arbeidet. Musikkterapien kan i mange tilfeller rette seg mot brukerens behov som er framkommet i en kartleggingsprosess. Her kan det handle om å stimulere eller belønne en ønsket respons, oppmuntre til bruk av spesielle ferdigheter og støtte en behandlingsprotokoll med klart definerte og målbare målsettinger. Musikken blir her et middel til å virkeliggjøre utenom-musikalske mål. Denne arbeidsformen hører hjemme i en evidensbasert praksis og kreves i de tilfeller hvor musikkterapien må forholde seg til eksempelvis forsikringsordninger, slik det ofte er i det privatfinansierte helsevesenet i USA. Arbeidsformen impliserer ofte en medisinsk diagnose eller forståelsesmodell.
Den opplevelsesorienterte tilnærmingen hører hjemme der hvor helserelaterte mål av ulike årsaker er ukjente eller uklare. Her retter terapien seg mot en generell bekymring som har ført brukeren til terapien og hvor behandlingsprosessen utvikler seg i løpet av brukerens engasjement i musikken. Her er det altså ikke snakk om en årsak-virkning, slik som i den resultatorienterte tilnærmingen. I den opplevevelsorienterte arbeidsformen har musikken funksjon av å være et medium for opplevelser hvor kliniske mål kan identifiseres og klargjøres og hvor man kan utforske brukers ressurser og muligheter. Arbeidsformen hører mer hjemme innenfor en kontekstuell modell i psykisk helsevern hvor klientens verdier og forståelse av sin sykdom har størst prioritet, slik som ved personlig recovery.
Teoriene bak kliniske avgjørelser
Et kapittel (2) er viet de vanligste teoriene terapeutene støtter seg til når de velger arbeidsformer og bestemmer målsettinger. Her får vi en god illustrasjon av hvordan ulike teorier rammer inn og gir retning til arbeidet. Eksempelvis vil en atferdsanalytisk tilnærming være nærliggende om man arbeider med konkrete målsettinger, slik som ved den resultatorienterte arbeidsformen. Et eksempel her er om man vil trene en bruker til bedret artikulasjon. Den kognitive atferdsteorien kan settes i spill når klienten viser tegn på framføringsangst, og vil være til hjelp med å omdefinere angsten til å uttrykkes i mer selvbekreftende utsagn.
Innenfor en humanistisk-eksistensiell praksis vil man legge vekt på brukerens opplevelse av musikkeringen og hvordan den terapeutiske relasjonen kan fremme brukerens vekst og selvrealisering. Dette i tillegg til å gi brukeren opplevelse av selvoppmerksomhet, handlekraft med valg og ansvar. I den analytiske tilnærmingen oppfattes musikken som en representasjon av og et symbolsk uttrykk for brukerens indre liv og personlighet, noe som kan avleses gjennom måten brukeren uttrykker seg på musikalsk.
Det musikksentrerte perspektivet handler om at det musikalske engasjementet i seg selv er terapeutisk. Klienten vil gjennom musikken ta i bruk og vise intelligens, sosiabilitet, handlekraft og andre sider ved det å besitte helse. Når terapeuten tenker ressursorientert, viser det til viktigheten av å gi næring til brukerens sterke sider, (musikalske)ressurser, og legge vekt på samarbeidet med terapeuten. Innenfor en samfunnsmusikkterapeutisk modell vil det legges stor betydning på å få i gang et samarbeid med lokalsamfunnet, slik at brukeren finner fotfeste og fellesskap gjennom musikken i det lokale musikklivet.
Dette kapitlet inneholder også avsnitt om interseksjonalitet, kulturell ydmykhet, farer ved kulturell appropriasjon, foruten et lengre avsnitt om traumeinformet arbeid.
Gruppearbeid
Et kapittel (5) er viet arbeid med grupper. Her blir vi kjent med en modell fra gruppepsykologien som kan anvendes på musikkterapigrupper. Ting skjer i grupper, og det kan være greit å ha noen redskaper for å forstå de prosesser som kan oppstå. Teorien som kalles «forming, storming, norming, performing og mourning» blir gjennomgått og illustrert med et tenkt musikkterapiforløp. Alt i alt handler det om prosesser som illustrerer hva som skjer når en gruppe dannes, når det oppstår motstand, skapes enighet om normer, om framføringsprosesser og hva som oppleves når grupper oppløses.
Vokal gjenskaping
James Hiller (kap. 6) har tatt et vellykket ansvar for å lage en oversikt over bruken av stemme, pust og andre intensjonale måter å lage lyd på via stemmeorganet. Vi må ikke begrense forståelsen av det vokale til kun sang, men må forstå gjenskapende lydproduksjon til også å omfatte nynning, stønn, sukk, hvisking, pustelyder og plystring Hva som kalle «oral-motoriske» lyder omfatter klikking med tunga, leppelyder og hvesing. I tillegg til sang og det å synge, omfatter arbeidsformene også «chanting» (rytmisk repeterende ord eller fraser), rap, beat boxing, imitasjon av lyder fra omgivelsene eller det å lese en tekst til musikalsk akkompagnement.
Målsettinger og affordanser
Når det kommer til hva gjenskapende vokale uttrykksformer kan tilby av terapeutiske målsettinger, refereres det til alt fra å trene artikulasjon og munnmotorikk, pust, språkvansker, distraksjon ved smertefulle medisinske prosedyrer, emosjonelle uttrykk og psykologisk innsikt, utforsking av relasjoner, læring av sosiale ferdigheter og muligheter for å delta i musikkaktiviteter i samfunnet. Samtidig gjennomgås hvilke affordanser slike aktiviteter kan ha: 1) fysiske (trene muskler knyttet til pust og vokalisering, stressreduksjon), 2) kognitive og kommunikative (konsentrasjon og hukommelse, kreativitet og problemløsning, tilgang til bilder, assosiasjoner, minner, opptrene språk- og taleferdigheter (eks. Melodic Intontion Therapy), 3) Psykisk-emosjonelle (økt selvoppmerksomhet, utløse emosjonelle energi. Økt personlig handlekraft, tilgang til ulike stemningstilstander, skape tillit i en terapeutisk relasjon eller til andre medlemmer i en gruppe, støtte til å bære risiko, 4) åndelige eller spirituelle, som for eksempel opplevelse av å være i kontakt med høyere krefter og en opplevelse av mening og hensikt i livet.
Vi får også en gjennomgang av hvilke forutsetninger brukeren bør besitte (grunnleggende kontroll med pust, oral-motorisk evner til å handle intensjonalt, evt. tilstrekkelig evne til å artikulere seg språklig, foruten nødvendig hukommelseskapasitet).
Risiko og kontraindikasjoner
Også risikoene blir gjennomgått. Det viser her til en stemmebruk som kan være skadelig for stemmebåndene. Men også de psykiske utfordringene blir omtalt, slik som risiko ved å avsløre noe om seg selv gjennom stemmens kvalitet, eller oppleve å ikke leve opp til normer som er satt i kulturen og demonstrert av artister (som ofte får sin stemme strømlinjeformet gjennom den elektroniske produksjonen).
Kontraindikasjonen kan da bestå av smerter under vokalisering, heshet, uventet endring i tonehøyde, minsket stemmevolum. Psykologisk kan deltakelse i vokale aktiviteter medføre økt stemmeskam og redusert selvbilde. En advarsel til musikkterapeuten her er aldri å presse brukere til å synge hvis de ikke føler seg klare. Fare for retraumatisering kan også forekomme der hvor teksten i sanger kan utløse dårlige minner om traumatiske øyeblikk hos klienten.
Individuelt og i gruppe
Forfatterne går mer detaljert til verks når de skriver kapitler om vokale metodevarianter slik de brukes både individuelt og i gruppe. De bruker samme malen som i Hillers oversiktskapittel og tilpasser dette til formatet. Slik blir det mye gjentakelser av, selv om det er viktige presiseringer. Etter hvert av kapitlene følger noen korte oppsummeringer av tidsskriftsartikler og forskning. Disse viser til hvordan metodene er anvendt overfor ulike målgrupper og praksisarenaer. Slike oversikter er svært nyttige om man ønsker mer detaljert informasjon om og illustrasjoner av arbeidsformene.
Instrumenter i det reproduserende arbeidet
Det to neste kapitlene i boka er viet bruken av instrumenter. Også her følges det samme opplegget som vi så i første kapitlet, men nå tilpasset instrumentbruken. Vi får vite om produkt og prosessorientering, implementeringsprosedyrer, affordanser og målsettinger, om arbeid med individualterapi og i grupper, risiko og kontraindikasjoner. Også her får vi nyttige korte oppsummeringer av forskningsartikler hvor metoden er anvendt overfor ulike brukergrupper.
Musikalske produksjoner
De siste kapitlene er viet en oversikt over musikalske produksjoner, det vil si musikalske show, musikkspill, drama m.m. I norsk musikkterapitradisjon er vi kjent med musikkspillene til Paul Nordoff og Clive Robbins, eksempelvis sangspillet Pif-Paf-Poltrie. Jeg tilhører en generasjon som opplevde mesterne selv lede musikkspillet (med Rita Strand Frisk på klaver – for dette var ingen enkel klaversats.) Vi som deltok, glemmer nok aldri hvor trollbundet vi ble av den karismatiske ledelsen og ble sugd inn i handlingen hvor rollespillet krevde at høstløvet ble sopt opp fra gulvet med en stor kost.
Denne produksjonsformen er også ivaretatt av Viggo Krüger i revyproduksjonene til Kom Nærmere, og jeg leser at man for tiden planlegger nye konsertforedrag med musikkterapeuter og brukere. Også konsertproduksjonene til Gjenklangfestivalen og Rockovery må vel høre med til denne metodevarianten.
Vi kan tilføre musikalske drama og operaproduksjoner hvor klientene har bidratt i utformingen av tekst og musikk. For ikke å glemme Gary Ansdells kafékonserter som er behørlig dokumentert i bokform av Ansdell og DeNora.
Det sier seg at slike produksjoner innebærer risiko for utøverne og krever ekstra omtanke og støtte fra musikkterapeuten. Faren for stigma må overveies opp mot den positive bekreftelsen som kan følge med offentlig opptreden. Også i disse kapitlene møter vi en kjent disposisjon, med først et oversiktkapittel, dernest et kapittel som diskuterer formater ut fra et individuelt og et gruppeperspektiv. Kapitlene opp med eksempler på artikler fra litteraturen.
Appendix
Det er mange sider med oversiktlige tillegg i boka. Vi får en liste med eksempler på gjenskapende metodevariasjoner, type sanger som kan brukes, prosedyrer for hvordan man kan gå fram for å lære bort en sang uten å støtte seg til noter, grunnleggende teknikker for arrangering, tilpasning og teknikker, oversikt over utstyr for brukere med utviklingsmessige og fysiske utfordringer, en utvidet annotert litteraturliste, samt liste over musikalske ressurser.
Eksplisitt og systematisk kunnskap
Mye av den kunnskapen og de erfaringene som her presenteres vil sikkert være kjent for mange musikkterapeuter. Imidlertid ligger det en verdi i slike systematiske og eksplisitte framstillinger av metoder. Hva de omfatter, hvordan de kan implementeres, hva de krever og hvor de kan anvendes, er kunnskap som hører med til den profesjonelle identiteten for musikkterapeutene. Dette innbefatter evne til valg av metodevariasjoner i møte med enkeltpersoner og grupper, hvordan kombinere med andre arbeidsformer og nødvendigheten av observasjon, refleksjon og evaluering.
En annen styrke med slike metodebøker er at de gir innspill på tvers av teoretiske modeller. Det ligger ingen spesielle behandlingsteoretiske føringer i disse beskrivelsene, men lar det være opp til den enkelte musikkterapeut å ramme i aktiviteten og tilpasse til målsettinger og målgruppe.
Comments