Musikkterapeutisk teori og filosofi

Michael L. Zanders (2024). Philosophy and Theory in Music Therapy. Navigating the Labyrinth. Barcelona Publishers, 274 sider i e-bok.

Lesningen av boka til Zanders ga inspirasjon til å reflektere over noen teoretiske og filosofiske sider ved musikkterapien. Derfor advares mot min noe udisiplinerte og assosiative omtale av teksten underveis. I min alder er det mye som dukker opp og som ønsker å bli dokumentert og kommentert. Man kunne kanskje si at jeg gikk meg bort i denne labyrinten, ble stående i en blindvei og reflektere før jeg prøvde å finne en ny vei ut eller inn mot sentrum. Nå advarer også Zanders mot å lese boka fra perm til perm, eller klikke seg gjennom hele el-boka på over 270 sider. Det kan være lurt å lese stykkevis og selektivt, teksten har tidvis preg av å være et kompendium med oversikt over de fleste teorier og filosofier som påvirker musikkterapien.

Musikkterapiteori

Da jeg i fjor besøkte Katowice i Polen fikk jeg anledning til å bli nærmere kjent med Simon Procter. Han leder Nordoff-Robbins utdanninga i London, og har gitt viktige innspill til en sosiologisk forståelse av musikkterapien med teorien om «musikk som sosial kapital». Procter stilte meg spørsmålet hvordan det kunne ha seg at det kom så mange gode teoretiske bidrag til musikkterapien fra norske musikkterapeuter. Vi er tross alt et lite land i verden, som det heter, og bare noe få hundre musikkterapeuter. Jeg svarte at det var fordi vi har så mange flinke folk og musikkterapeuter, og det er jo sant :-). Et annet svar kan ligge i at vi var tidlige ute med å innføre et fag som het «Musikkterapeutisk teori» i utdanninga. Slik ble det mulig å få flere perspektiv på musikkterapien, se kritisk på teorier, skape et tverrfaglig blikk, innføre vitenskapsteori og etikk i pensum. Og så ble mange av de musikkterapeutene Procter sikter til grundig skolert i hovedfaget som ble utviklet i samarbeid med Universitetet i Oslo – ikke minst i møte en hel rekke internasjonale forelesere. Og så fikk vi tidlig folk med doktorgrad, også i samarbeid med Aalborg universitet.

Jeg har dette i tankene mens jeg åpner boka til Michael Zanders og ser at han, helt fra sin undervisning ved Texas Womens University hadde slike teoretiske diskusjoner med studentene – og til gjensidig inspirasjon. Når jeg leser dette må jeg også tenke på at min egen professor i musikkterapi, Donald E. Michel, etter hvert flyttet fra Tallahassee, Florida, til dette universitetet i Texas. Det er mulig at Zanders nettopp etterfulgte Michel i denne jobben. Og i så fall innførte han et pensum som Michel nok ikke var så opptatt av, slik jeg husker det. Denne mangelen jeg opplevde på metateori i min utdanning var nok inspirasjonen både til min masteroppgave og senere arbeid med pensum og undervisning i musikkterapistudiet.

Musikkterapi som fag og kulturell bevegelse

Masteroppgaven min (Ruud, 1973), som senere ble utgitt og oversatt til flere språk, ble også utgitt i Tyskland i samarbeid med Wolfgang Mahns. Boka fikk der det talende navnet «Meta-Musiktherapie. Wege zu einer Theorie der Musiktherapie» (Ruud og Mahns, 1992). Med denne reviderte utgaven fikk jeg også anledning til å flette inn tekst fra min doktorgradsavhandling. Slik ble det siste kapitlet hetende «Die Beziehung von Musikauffassung, Menschenbild und Therapiebegriffen in der Musiktherapie». Altså «Forholdet mellom musikkoppfatning, menneskesyn og terapibegrep i musikkterapien».  Med andre ord et forsøk på å knytte et bånd mellom musikkterapi og filosofi via teoretiske refleksjoner rundt musikkterapeutisk praksis, da særlig improvisasjon.

Når jeg i dag, altså snart 35 år etter, frisker opp tysken min fra den gang, ser jeg at mitt forsøk på å vise at musikkterapien kunne gi et bidrag til et begrep om «mennesket» fortsatt har aktualitet. I etterordet i den tyske utgaven trekker vi på min artikkel «Der Improvisierende Mensch» (Ruud, 1988a), samt en annen artikkel jeg skrev for tidsskriftet Music Therapy – «Music therapy–Health Profession or Cultural Movement?» (Ruud, 1988b).  I disse artiklene møter vi et konkret et forsøk på å knytte sammen filosofisk antropologi og improvisasjon i musikkterapien, i tillegg til visjonen om en musikkterapi som er virksom i samfunnet som en kulturell kraft.

I sluttbemerkningen til den tyske utgaven fra 1992 skriver vi (i norsk oversettelse av Chatbot):

«Således kan musikkterapi, utover sin rolle som behandlingsprofesjon, også forstås som en sentral del av en kulturell bevegelse – en bevegelse som tar sikte på å utvikle et nytt menneskesyn, basert på individuelle forståelses- og erkjennelsesprosesser. Selv om det ikke finnes noen garanti for at for eksempel en styrket integrasjonskraft hos enkeltindivider og i grupper – som et resultat av individuelle endringsprosesser – til slutt vil føre til en endring i kvaliteten på politisk-økonomiske systemer, virker dette likevel som et nødvendig motstykke til vår nåværende situasjon. En situasjon preget av nesten uttømte energireserver, ødeleggelse av miljøet og økende motsetninger mellom rik og fattig, nord og sør. Er dette perspektivet et reelt alternativ til de utbredte apokalyptiske visjonene? Eller er det bare en utopi på randen av menneskelig kulturs sammenbrudd?»

Nok om det. Poenget var å dokumentere at det finnes konkrete forsøk på å integrere filosofi og teori helt tilbake til åttitallet og sikkert før det. Noe overrasket ble jeg vel også da jeg så at både energisituasjonen, naturødeleggelsen, foruten kløften mellom fattige og rike, nord og syd (kolonialismen) også ble et tema i dette etterordet. I skrivende stund, med en urolig verden under vanvittig opprustning, ble plutselig de apokalyptiske visjonene ubehagelig virkelige. Men altså, norsk musikkterapi har hatt vitenskapsfilosofi og etikk med på lasset fra tidlig av, vi har gitt ontologiske og epistemologiske spørsmål en plass i musikkterapien.

Teori og filosofi – limet i disiplinen

Tilbake til Zanders. Boka består av tre deler og første del åpner med å svare på generelle spørsmål som «hva er filosofi?» og «hva er teori?».  Zanders gjør her et greit skille mellom filosofi – som behandler mer generelle spørsmål, og teori, som prøver å gi systematiske og sammenhengende svar på mer konkrete fenomener. Zanders, som er godt påvirket av Ken Bruscias forfatterskap, gjør god nytte av læremesterens grunnlagsarbeid i musikkterapien.

Et spørsmål som dukker opp i teksten er faren for at disiplinen «musikkterapi» skulle fragmenteres og splittes opp.  Med tanke på utvidelsen til nye praksisfelter som har skjedd i den nyere musikkterapiens historie, er jo dette et betimelig spørsmål.  Føyer vi til mangfoldet i metoder og behandlingsideologier, kunne vi godt ha fått en situasjon hvor det ble slutt på verdenskonferanser i musikkterapi hvor alle retninger og modeller representeres regelmessig. Hva er limet i disiplinen, hvordan skal det beskrives, hvilke metaforer kan vi bruke for å betegne faget musikkterapi?

Nå leste jeg nylig Leslie Bunt og Brynjulf Stiges innføringsbok i musikkterapi fra 2014 «Music Therapy. An art beyond words» (Bunt og Stige, 2014). Her foreslår de å betegne musikkterapien som en hybrid disiplin, med henvisning til kulturteoretikeren Homi Bhabha. Jeg spør min AIChat hva som ligger i begrepet «hybrid», og får som svar at det handler om noe «som er sammensatt av elementer fra forskjellige kilder, systemer eller typer». Jeg får videre eksempler fra biologi, teknologi, utdanning, kunst og kultur på former for hybriditet. Men det jeg merker meg er forslaget om at det å være hybrid, betyr at «man drar nytte av styrkene fra forskjellige komponenter for å oppnå et bredere eller mer effektivt resultat». Dette skulle rime bra som en metafor for den flerfaglige musikkterapien, hvor både kunst og vitenskap spiller inn.

Wilbers kvadrantmodell

Det er imidlertid Ken Wilbers filosofi og hans kvadrantmodell som danner limet i Ken Bruscias framstilling av disiplinen musikkterapi. Zanders bruker da også Ken Wilburs kvadrantmodell for å illustrere filosofi og teoribruk i musikkterapien (kap. 2). Denne kvadrantmodellen har stått sentralt i Bruscias forsøk på å betegne disiplinen, og vi har også møtt den i Lars Ole Bondes utlegning (Bonde, 2002), og nå sist i et forsøk på å gi en kortfattet framstilling av hele fagfeltet (Bonde, Stensæth og Ruud, 2023).

For de som ikke kjenner modellen, vil Zanders framstilling være en god innføring. Kort fortalt handler det om en firefeltsmodell hvor feltet oppe til venstre betegner musikkterapeutisk praksis som representerer subjektive og indre opplevelser hos individet (emosjoner, bevissthet, selvoppmerksomhet – eksempelvis humanistisk-eksistensiell terapi). Kvadranten oppe til høyre viser til objektive og observerbare aspekter ved individet; kroppen vår, atferd og biologiske prosesser (som i musikkmedisin og medisinsk musikkterapi). Nedre kvadrant til venstre viser til delte psykologiske og kulturelle aspekter, felles identitet og verdenssyn. Samfunnsmusikkterapien kan plasseres i denne kvadranten. Siste kvadrant nederst til høyre kalles det «kollektivt ytre» og viser til systemiske aspekter ved vår eksistens (sosiale strukturer, institusjoner og organisasjoner, foruten vår fysiske omgivelse).

Nå kan man alltids diskutere hva disse kvadrantene kan inneholde og hvordan de overlapper hverandre i praksis. Poenget er at de skal fange opp sentrale dimensjoner i musikkterapien innenfor en filosofi, i dette tilfelles Wilbers «integrale» verdensbilde. For meg var dette klargjørende og inspirerende lesning, selv om jeg i flere omganger tidligere har forsøkt meg på denne kvadrantmodellen.

Det kollektive ytre

Jeg tror særlig det er grunn til å revidere innholdet i den nederste kvadranten til høyre og gi den et mer sosiologisk og økologisk tilsnitt, om vi ønsker å ta musikkterapien nærmere kultur, samfunn og hverdagsliv, slik jeg drømte om i artikkelen fra 1988.  Zanders beskriver Bruscias utvidete fortolkning av denne kvadranten i Wilbers modell på følgende måte:

«(...) the Collective Exterior perceives music as a manifestation of universal energy, chracterized by its interconnetedness and systemic harmony, aligning with complexity science’s focus on nonlinear dynamics within systems».

Her henger jeg ikke helt med i svingene – ‘universell energi i systemisk harmoni og samstemt med fokus på den ikke-lineære dynamikken i systemer’. Når jeg tar en times sveip gjennom internett med søk på «kritikk av Wilbers kvadrantmodell», og supplerer med et spørsmål til min AIChat, får jeg blant annen følgende svar som kan være relevant i min sammenheng: Wilber har blitt kritisert for sin tilnærming til makt og sosiale klasser, den maktdynamikken og de sosiale klassene som former menneskelig erfaring.

Det er videre kommet kritikk fra postkoloniale og feministiske teoretikere hvor det påpekes at Wilber ikke treffer de dypereliggende strukturene som opprettholder klasse, rase og kjønn. Kritikere har også påpekt at det foreligger en utilstrekkelig diskusjon om sosial rettferdighet, hvordan makt og privilegier påvirker individuelle og kollektive opplevelser. Dette kan føre til en avsporing fra aktuelle sosiale problemer som rasisme, klasseforskjeller og urettferdighet. Noen kritikere hevder at Wilber i for stor grad fokuserer på individuell utvikling og bevissthet. Dette kan føre til at man individualiserer kollektive problemer knyttet til maktforhold i stedet for å anerkjenne hvordan slike problemer er dypt integrert i strukturer og systemer. En annen kritikk som er lett å slutte seg til er at kvadrantene ikke nødvendigvis er så atskilte, men at når man plasserer kulturelle og med det kulturrelative synspunkter i en kvadrant (nederst til venstre), vil selvsagt slike kulturelle relativiseringer virke også innenfor de andre kvadrantene.

Nå skal ikke jeg gå god for all denne kritikken og hvordan Wilber måtte forholde seg til den. Det finnes minst tusen artikler på nettet, egne nettsider for diskusjon av Wilbers «integrale teori». Noen mener man gjerne må beholde kvadrantene, men samtidig være åpen for å diskutere innholdet i hver kvadrant. Når Zanders skriver om post-strukturalismen, som jo ønsker å dekonstruere alle slike universelle strukturer som strukturalismen forsøkte å bestemme, ser han at hele kvadrantmodellen faller sammen.

Selv har jeg hatt flere gode og intense diskusjoner med Ken Bruscia når vi møttes, om det var på Jylland eller i Philadelphia, hvor han bodde på åtti-nittitallet. Vi var uenige på et vesentlig punkt. Jeg mente i større grad at vi mennesker var formet utenfra, av samfunnet og kulturen, mens Ken i større grad så individet og de universelle kreftene som avgjørende. Slikt blir det diskusjon av. Jeg er nok mer påvirket av kritisk teori, sosial konstruktivisme og et postmoderne syn på vitenskap enn Bruscia. Med dette har jeg en iboende skepsis mot store og generaliserende fortellinger, om det være seg om mennesket eller terapier.

Nå kan det godt være at Bruscia har endret syn på flere områder. Zanders refererer stadig til en podcast Bruscia skal ha medvirket i fra 2011, og hvor han har et tydelig kontekstuelt syn på musikkterapien (Bruscia 2011, som jeg ikke har tilgang til). Men andre ord at Bruscia ser sammenhenger mellom det som skjer på individplan og den kulturen og konteksten vi opererer under. Det enkleste ville være å si at det er et dialogisk eller dialektisk forhold mellom ytre påvirkning og den handlekraft som kommer fra individet selv.

Historiske forløpere

I kapittel tre spør Zanders «hvor startet vi og hvordan kom vi dit»?  Han starter med å vise til det viktige symposiet i New York i 1982.  Til «Music in the Life of Man», som symposiet het, hadde Barbara Hesser ved New York University invitert 31 musikkterapeuter fra hele verden, undertegnede innbefattet (Forinash og Kenny, 2015). De var her alle, de fleste som har gjort seg bemerket i denne epoken, fra Ken Bruscia, Clive Robbins, Helen Bonny, Clifford Madsen, Charles Eagle, Barbara Wheeler, Alfred Schmölz, Edith Lecourt, til Rachel Verney, Lia Rejane Barcellos, Alf Gabrielsson, Susan Munro, Carolyn Kenny – og ikke minst Barbara Hesser selv, som hadde tatt initiativet til og ledet symposiet.

Når jeg leser listen over deltakere, innser jeg at svært mange er borte i dag – også Carolyn Kenny, nå sist danske Hans Siggaard Jensen, filosofen som ble så viktig i oppstarten av musikkterapien i Aalborg og som inspirerte til min definisjn av musikkterapki som "å gi nye handlemuligheter". Mange av disse deltakerne skapte jeg vennskap med, for eksempel musikkviter og musikkfilosof David Burrows. Når jeg googler ham oppdager jeg at også han er borte.

Det var også i løpet av denne uka at jeg skaffet meg et godt solid internasjonalt nettverk, som ikke bare førte meg rundt i verden, men gjorde at jeg kom i direkte dialog med sentrale musikkterapiteoretikere – som Ken Bruscia og Carolyn Kenny.  Det kan også se ut som om mange gjorde de samme erfaringene som meg. Symposieformen gjorde at vi ble satt i små grupper og diskuterte med hverandre. Det var nettopp denne samtaleformen, dialogen, den teoretiserende dagsordenen som har ført til at symposiet fra 1982 er utpekt som den begivenheten som startet utviklingen av musikkterapiteorien. Men jeg vil nå hevde at for oss i Skandinavia og Europa, startet dette noen år tidligere.

Herdecke-konferansen

Nå hadde vi som nevnt drevet med musikkterapiteori allerede i fire år i Norge før denne konferansen i New York. Det skal også skytes inn at samme året som vi startet vår utdanning, i 1978, arrangerte Johannes Th. Eschen en stor internasjonal konferanse i musikkterapididaktikk i Herdecke, Tyskland. Altså en konferanse som skulle dreie seg om undervisningsformer og pensum i musikkterapiutdanninga, tillegg til teori og praksis. I Herdecke hadde Eschen akkurat startet den første tyske musikkterapiutdanninga basert på gjesteinnspill fra Mary Priestly og Clive Robbins, altså to sentrale, men forskjellige grener av musikkterapien, en analytisk og en humanistisk. Denne konferansen var minst like tallrik besøkt som den i New York. Den hadde et større europeisk innslag, men også med amerikanske representanter som William Sears, en virkelig pioner innen musikkterapiteorien.

Jeg skrev et ganske langt referat fra denne konferansen (Ruud, 1978). Det som var påfallende med denne konferansen var nettopp mangelen på dialog. De fleste var opptatt av å presentere sin musikkterapi, og jeg skrev i referatet at det virket som om ingen tidligere hadde hørt om hverandre. Her hadde jeg den fordel at jeg var kjent med tysk, engelsk og amerikansk musikkterapi.

Jeg ser i Musikkterapi nr. 1 (1979) at vi arrangerte et internasjonalt seminar i musikkterapiteori 20-21 i januar 79, med deltakelse av blant annet komponisten Werner Wolf Glaser (formann i den svenske musikkterapiforeningen), Hans Siggaard Jensen fra Aalborg, samt Clive og Carol Robbins fra New York. Fra Norge deltok Even Ruud, Unni Johns og Tom Næss. Det heter i referatet at: «Seminaret tok for seg musikkterapiens tilknytningspunkter til en rekke tilgrensende fagområder innen psykologi, musikkvitenskap, psykiatri og filosofi. En dag ble viet fenomenologiske forklaringer på musikkens rolle og funksjon i musikkterapisammenheng.»

Kanskje enda viktigere ble teoriseminaret i Aalborg sommeren 1979 (Ruud, 1979). I hele to uker samlet musikkterapeuter seg til forskningsseminar som ble godt fylt med teori. Kanskje litt for mye for de ferske musikkterapistudentene den gang. For med Hans Siggaard Jensen som organisator, ble det mye hermeneutikk og fenomenologi. Musikkpsykologene Jørgen Pauli Jensen og Alf Gabrielsson, foruten musikksosiologen Finn Gravesen bidro med tverrfaglig musikkvitenskapelig teori.  For øvrig kom det innspill fra spesialpedagogisk og psykoterapeutisk teori. Fra Tyskland deltok Johannes Th. Escher og Volker Bolay, mens Judith Jellison og Ted Tim ble hentet inn fra USA. Med andre ord – teoriutviklingen startet i Europa noen år før symposiet i New York.

Musikkterapeut uten musikkbakgrunn

Når Zanders refererer fra denne historiske begivenheten i New York, trekker han fram den franske psykoanalytikeren Edith Lecourt og hennes innspill om at musikkterapeuter ikke trenger å være musikere, men helst bør være analytikere. Jeg ble jo senere kjent med Lecourt etter et besøk i Paris (hvor hun inviterte meg til å spise snegler på Café de la Paix). Jeg leste noe av det hun hadde skrevet, og kan si meg enig i Zanders framstilling. Men hva med alle de andre dialogene? Nå dukker enkelte sitater fra deltakerne i NY-konferansen opp senere, men vi får aldri helt tak på hva vi diskuterte i disse dagene. Men flere minner dukker opp.

Jeg kan ikke unnlate å nevne at jeg inviterte behavioristen Clifford Madsen, min foreleser og biveileder fra Florida State University på kafe for å møte (den gang) marxisten Hans Siggaard Jensen til diskusjon. Det møtet står det selvsagt ikke noe om i boka til Forinesh og Kenny. Jeg var jo i opposisjon til Madsen – vi sto på hver vår side i Vietnam krigen. Men Madsen, som var tidligere universitetsmester i retorikk, overkjørte meg i diskusjoner, så jeg hadde behov for å bringe på banen en mer skolert motstander, og fikk med meg Hans Siggaard Jensen. Og det ble en livlig debatt – men tiden var vel ikke moden for slike dialoger mellom pragmatisme og marxisme i musikkterapien.

Dialog forener

For å spinne videre på denne digresjonen må jeg nevne at denne uka, også ble sponset av noen riktig rike familier i New York. Vi deltok på flere ‘coctailparties’, en gang i et av disse herskapshusene som ligger i Fifth Aveny langs Central Park. Å bli møtt av tjenere i sjakett var jo en selsom opplevelse for en enkel gutt fra Kampen i Oslo.

I et av disse selskapene, som foregikk på taket av en skyskraper, hadde jeg med meg fotoapparatet (vi hadde ikke iPhone den gangen). Jeg har bevart to legendariske bilder fra den gang. Et av Helen Bonny, som jeg senere skulle bli bedre kjent med under et lengre «retreat» i Catskills Mountains som Barbara Hesser og Carolyn Kenny arrangert hver sommer på åttitallet. Men scoopet er vel bildet av Clive Robbins og Clifford Madsen i broderlig forening – humanisten og atferdsterapeuten som i hvert fall filosofisk og teoretisk stod langt fra hverandre.

Helen Bonny, New York 1982. Photo: Even Ruud

Clfford Madsen og Clive Robbins, New York 1982. Photo. Even Ruud

Fra pre-historiske til aktuelle spørsmål

Nå benytter ikke Zanders muligheten til å gå nærmere inn på dialogene i New York. I stedet risser han opp noen teorier og ideer om musikkterapi fra en rekke amerikanske forløpere, slik de er dokumentert av Bruscia i en antologi. Dette var ikke så veldig interessant lesning. Mer relevant ble det å lese framstillingen av diskusjonen om «musikk som» og «musikk i» musikkterapien (music as/music in) – et skille som går som en ledetråd i flere kapitler framover, og hvor musikksentrerte teorier får en pen behandling. Likedan diskuterer Zanders skillet mellom musikk som et middel og musikk som et medium – foruten musikk som en egen kraft (agency).

Epistemologi, aksiologi og ontologi

Vi må ta i betraktning at denne boka skal være en innføring i teori og filosofi. Slik hører spørsmål knyttet til epistemologi, aksiologi og ontologi godt hjemme. Framstillingen tenderer mot kompendiumformatet, tidvis med en litt oppramsende stil med store penselstrøk. Jeg skulle gjerne sett at disse sentrale områdene i filosofien ble illustrert med flere eksempler fra musikkterapien. For eksempel kunne aksiologien, eller etikken som er et sentralt område her, godt illustreres med eksempler fra musikkterapeutisk praksis – hvis det da ikke dukker opp senere i denne labyrinten, tenker jeg mens jeg leser. 

Estetikk og kreativitet

Zanders er god til å framheve betydningen av estetikk, kunst og kreativitet – alle disse feltene i musikkterapien som atferdsanalytikerne (Madsen i bildet ovenfor) definerte ut av musikkterapien på syttitallet, da jeg oppholdt meg ved Florida State University. Ken Aigens musikksentrerte terapi får rettmessig en viktig plass, det samme gjør Colins Lees «Aesthetic Music therapy». Men disse innledende sidene om kunst og estetikk kan lett få et tilsnitt av festtale, og jeg synes at hva Zanders kaller en «kontekst-orientert musikkterapi» blir noe lettvint behandlet her. Jeg opplever at jeg tidvis går meg bort i labyrinten og ønsker å forlate teksten. Men Zanders blir mer konkret etter hvert, så det er nok en plan han følger, tenker jeg igjen mens jeg leser videre. Og jeg må til slutt berømme Zanders distanserte og nøytrale beskrivelser av de teorier og filosofier han refererer til – og som han glimtvis i teksten viser at han kan være uenig i.

Filosofi og teori for praksis

Del to i boka fortsetter den filosofiske og teoretiske diskursen, men nå i en nærmere utveksling med musikkterapeutisk praksis. Integral filosofi og teorier i musikkterapipraksis behandles i kapittel seks. Kapitlet starter med en beskrivelse av antikkens musikkterapi i Epidauros, det greske medisinske senteret for en holistisk medisin, som jeg også for øvrig beskrev i min egen doktoravhandling.

Så hopper Zanders rett inn på noen viktige endringsmekanismer i musikkterapien: terapeutisk allianse, innsikt og selv-oppmerksomhet, kognitiv restrukturering, emosjonelt uttrykk, atferdsendring, støtte og validering, mestrings-strategier, rollespill og ferdighetsbygging, empowerment, endring i identitetsnarrativ, mellommenneskelig vekst.

Dette er jo en god blanding av elementer fra forskjellige terapier og teorier, og alle disse blir ikke umiddelbart fulgt opp med diskusjoner. Derimot får vi et avsnitt om betydningen av estetikk i musikkterapeutisk teori og filosofi hvor tanker fra tidligere kapitler følges opp. Men det er vel slik som skjer når man vandrer i en labyrint. Tar man feil vei står man plutselig litt rådvill tilbake.

Stort idémangfold

Zanders serverer et stort tilfang av ideer, filosofier og teorier som opp gjennom årene har dukket opp i musikkterapien. Framstillingen kan noen ganger virke ustrukturert og hvis man ikke kjenner disse ideene fra før, kan man fort bli forvirret. Det er også uklart noen ganger om Zanders formuleringer er hans egne synspunkter eller om han bare beskriver andres ideer. Han framstiller teorien uten først å kritisere, men balanserer framstillingen ved å vise til svakheter og kritikk som er kommet fram. Det er en styrke ved teksten, men skaper underveis også usikkerhet i forhold til hvem og hva denne fortellerstemmen representerer.

I det sjuende kapittelet er han innom empirisk og evidensbasert forskning i musikkterapien. ikke minst med en henvisning til Michael Thauts nevrolologiske musikkterapi. Han skriver kort om rasjonalismen, før han er over på positivismen. Vi får en god beskrivelse av resultatfokusert (outcome oriented) musikkterapi, før vi på nytt er innom atferdsterapien. Så følger en diskusjon av biopsykososiale forståelser. Plutselig dukker «quantum musikkterapien» til Charles Eagle opp og jeg får flashback til New York-symposiet hvor Eagle tok meg med på en spanderrunde på New Yorks barer en sen nattestid.

Jeg fikk god kontakt med Eagle, alkohol hjelper på «male bonding». Charles Eagle var en av de første amerikanske lærerne i musikkterapi, samme generasjon som min hovedveileder Donald Michel. Men til forskjell fra skeptikeren Don Michel, var nok Eagle en ganske nysgjerrig intellektuell sjel med sans for de store spekulasjoner. Men denne blandingen av moderne fysikk, kaosteori, universets sammensetning, matematikk og fysikk blir nok for mye å svelge for meg, selv med hjelp fra baren.

Noen hovedretninger

Jeg hopper til niende kapittel hvor Zanders beskriver en rekke sentrale strømninger og vitenskapsteorier. Her møter vi sosialkonstruktivisme, humanismen, kulturrelativismen, postmodernisme, kritisk teori, fenomenologi, eco-psykologi, (post)strukturalisme og marxisme. Zanders relaterer flere av disse teorien til Wilbers kvadrantmodell og Bruscias kontekst-orienterte tenkning. Vi får en utsving til antikkens teori om Musica Humana, noe om biologi og evolusjonsteori og en god framstilling av Brynjulf Stiges kultursentrerte teori. Så er vi plutselig over på Carolyn Kennys bok The Mythic Artery og betydningen av ritualer, etterfulgt av skeiv musikkterapi, antroposofi og spiritualisme! Så runder Zanders av kapitlet med noe om Bruno Nettls og musikkantropologiens bidra til musikkterapiteorien. Vi er godt inne i labyrinten nå og kan ikke se noen utvei.

Bruscias stadier

Vi er nå over på del tre i boka, og kapitlene 10 og 11 gir en gjennomgang av forskjellige teorier innen psykoterapi og rådgiving, teorien om fellesfaktorer i psykoterapien, samt en omtale av den kritiske psykiatrien. Teoriene knyttes opp mot musikkterapien ved å bruke Bruscias stadieteori som rammeverk. Da Bruscia skrev forord i Brynjulf Stiges Culture-Centered Music Therapy, pekte han på hvordan psykologien hadde gjennomgått flere utviklingsstadier, eller «forces of thought», som han kalte det. I en litt annen rekkefølge mente han at musikkterapien også hadde gjennomgått en slik utvikling etter at den ble etablert på femtitallet.

I den første fasen av den moderne musikkterapien var man opptatt av hvordan musikken påvirket atferd og med et særlig blikk for den fysiske verden. Dette innebar blant annet forskning på musikkens virkning på vår kropp og fysiologi og etter hvert som ledd i en atferdsanalytisk musikkterapi. Neste fase viste seg i interessen for hvordan musikken kunne avdekke ubevisste dimensjoner ved musikkopplevelsen og hvilke konsekvenser dette kunne ha for musikkterapien. Det er dette vi kjenner fra den analytisk orienterte musikkterapien.  Den tredje og fjerde fasen handlet om musikkens rolle i selverfaring og åndelig eller spirituell utvikling. Det er i disse to fasene vi finner den humanistisk-eksistensielle musikkterapien og dernest i den transpersonlige videreføringen. Den kultursentrerte tilnærmingen representerer således den femte fasen i denne utviklingen.

En sjette fase?

Var det opp til meg, ville jeg nok legge til en sjette fase, sett på bakgrunn av den sosiologiske vendingen som kommer til synes i mange av de seneste teoribidragene fra feministiske, antikoloniale og skeive innspill eller andre forsøk på å skyve musikkterapi i den retningen (Ruud, 2020).

Så må det legges til at alle disse fasene i dag eksisterer side om side.  Som en forlengelse av den første fasen, har vi eksempelvis fått en sterk tradisjon innen musikk og hjerneforskning. Både atferdsterapien, nå også som kognitiv terapi, den analytiske, humanistiske og transpersonlig er godt representert, på samme måte som den kultursentrerte og økologiske tenkningen, foruten at sosiologiske perspektiver finner sitt gjennomslag i samfunnsmusikkterapien og i andre musikkterapeutiske tilnærminger.

Vitenskapsteori og evidensbasert filosofi

Kapittel 12 gir oss en gjennomgang av vitenskapsteoriene – alt fra positivisme til konstruktivisme og postmodernismen. Paradigmer diskuteres, og vi får et lite utsving til kunstbasert forskning, som jeg gjerne ville ha lest mer om.  Kapitlet har også stoff om tolkning som et sentralt punkt i all forskning.

Det påfølgende kapitlet om evidensbasert filosofi og teori gir først en detaljert gjennomgang av musikkterapiforskning slik den er presentert i Journal of Music Therapy opp gjennom årene. Evidensbasert tenkning baseres seg på hvordan forskning kan inndeles i flere nivåer av evidens (Levels of Evidens – LoE).  En styrke ved Zanders framstilling er som nevnt hvordan han er god til å gi nøytrale beskrivelser av teorier og filosofier. I dette tilfelle gir han først gode og saklige argumenter for verdien av evidens basert på metastudier og RCT-studier, som danner de to øverste nivåene i evidenshierarkiet. (Sett i perspektiv av dagens situasjon på forskningsfronten i USA, med en president og helseminister  som ikke ser ut til å bekymre seg særlig om evidensbasert forskning, er det jo ingen grunn til å gi en generell kritikk av slik forskning).

Zanders gir også en god framstilling av de øvrige former evidens vi møter i musikkterapien, hvor kvalitative og mix-methods studier faller langt ned i hierarkiet. Zanders gir en god framstilling av den kritikken som er reist mot dette hierarkiet fra musikkterapeuter som Ken Aigen og Brian Abrams. Det pekes spesielt på hvordan den objektive forskningen som plasseres øverst i hierarkiet ikke nødvendigvis har størst klinisk relevans for musikkterapeutene. Denne type forskning er også gunstig innenfor et regime hvor finansiering av musikkterapi knyttes opp mot det positivistiske hegemoniet.  Skal musikkterapeutene underlegge seg et slikt regime, utfordres noen etiske spilleregler all den stund musikkterapeuten har andre redskaper som kan hjelpe klienter ved å belegges med evidens fra den nedre delen av evidenshierarkiet.

Særlig trekker han fram Brian Abrams artikkel om evidensbasert musikkterapi (Abrams, 2010). Abrams bygger sin forståelse av evidens på Ken Wilbers integrale teori, som vi omtalte under kvadrantmodellen. Ut fra dette utleder han at det er flere former for evidens som må anvendes mer i overenstemmelse med hva vi ønsker å (be)vise. Med andre ord trenger vi en annen type evidens om vi søker å forstå hvordan eller hvorfor en terapi virker, enn om vi bare måter effekten.

Den integrale teorien ønsker ikke å lage et hierarkisk forhold mellom ulike former for evidens. Abrams definerer evidens ganske enkelt som: «When client and therapist work together through music to promote health, guided by grounds sufficient to help ensure that the work is valuable» (Abrams, 2010:360).  Disse «tilstrekkelige årsakene» kan altså hentes både fra objektive randomiserte effektstudier, og intersubjektive fortolkninger av situerte praksiser.

Etiske teorier og pedagogisk

Mot slutten av boka kommer et kapittel om etikk hvor Zanders skisserer de sentrale etiske retningene. Her er mye generelt stoff i gjennomgangen av etiske teorier som deontologi, dydsetikk og konsekvensetikk. Her skulle jeg gjerne ha sett en omtale av Levinas, som er en sentral etisk tenker for mange musikkterapeuter. Zanders har vært vitenskapelig assistent for Cheryl Dileo mens han studerte ved Temple University i Philadelphia (hvor han når er professor), derav også hans engasjement for dette temaet. Det er derfor naturlig at han henviser til Dileos bok om etikk og musikkterapi.

Vi får også et kapittel om utdanningsfilosofier som lett kan knyttes opp mot musikkterapiutdanning. Her gir Zanders en god oversikt over mulige pedagogiske posisjoner, fra kateterforelesninger, til dialogisk undervisning, kompetanse- og erfaringsbasert undervisning, kritisk pedagogikk med mere. Her er lett å kjenne seg igjen i og si seg enig i at en blanding av tilnærminger er nødvendig, ikke minst den praksisnære og erfaringsbaserte læringen som er nødvendig for å fylle rolle som musikkterapeut.

Lag din egen teori!

I det sekstende og siste ordinære kapitlet oppfordrer Zanders musikkterapeutene til å utvikle sin egen teori. Han gir en trinnvis beskrivelse av hva som skal til for å lage teorier, ikke helt ukjent for alle som har forsøkt å lage problemstillinger og skrive en mastergrad basert på undersøkelser av et felt i musikkterapien. Jeg synes det er en god oppfordring, men er redd for at oppskriften her blir så ambisiøs at den vil skremme bort musikkterapeuter i startfasen av yrket. Men vel verdt å tenke igjennom hva som kreves.

«Labyrinth» eller «maze»

Jeg ser at engelske «labyrinth» og «maze» begge viser til det norske labyrint. Forskjellen skal være, skriver Zanders, at en «labyrinth» skal føre til et sentrum, en kjerne, selv om det er mange kriker og kroker, blindveier og stoppesteder underveis.  «Maze» er derimot noe man ikke finner ut av, og tilsynelatende blir fanget i, i et evig forsøk på å finne en utvei. Når gir vel heller ikke Zanders noen nøkkel til en snarvei ut av dette dilemmaet. Han ser snarere navigeringen rundt i labyrinten som en måte å øke selvrefleksjon og bevissthet.

Kjernen, det vil si en slags endelig definisjon eller sannhet som skulle gi oss det endelige svaret på musikkterapeutiske grunnlagsproblemer, har han vel heller ingen tro på. Han ønsker seg snarere et godt begrunnet teoretisk og filosofisk perspektivmangfold. Når tror jeg boka kan fungere som et godt tilskudd i undervisninga, forutsatt at leserne bruker tid og dialog til å forstå hvordan teoriene griper inn i musikkterapeutisk praksis og forskning. Og kanskje ikke prøve å lese tvers igjennom hele på en uke.

For å knytte an til innledningen, viste jeg til hvordan vår forståelse av sentrale begreper som «mennesket», «musikk» og «helse» vil være avgjørende for den posisjonen man inntar overfor mange av de filosofiske spørsmålene Zander reiser. Jeg ville tro at nettopp å ta utgangspunkt i slike sentrale begreper også kan være et pedagogisk grep for å tilegne seg forståelse av teorienes nødvendighet for å utvikle musikkterapifaget. Jeg ville vel også ha spurt konkret hvordan kultur og samfunnsutvikling, politikk, økonomi og teknologi skaper hindringer for å finne en vei ut av denne labyrinten.

Henvisninger

Abrams, B. (2010). Evidence-based music therapy practice: An integral understanding. Nordic Journal of Music Therapy, 47(4), 351–379.

Bonde, L. O. (2001). Steps towards a meta-theory of music therapy? An introduction to Ken Wilber’s integral psychology and a discussion of its relevance for music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 10(2), 176–187.

Bonde, L. O., Stensæth, K., & Ruud, E. (2023). Music and health: A comprehensive model. https://prod-aaudxp-cms-001-app.azurewebsites.net/media/fwmnuadw/music-and-health-2023-final.pdf

Bruscia, K. (2011). Ways of thinking in music therapy [The William W. Sears Distinguished Lecture Series, American Music Therapy Association 13th Annual Conference, Atlanta, Georgia]. Podcast. Retrieved January 15, 2021, from www.musictherapy.org

Bunt, L., & Stige, B. (2014). Music therapy: An art beyond words. Routledge.

Forinesh, M., & Kenny, C. (2015). The 1982 symposium “Music in the Life of Man”: The beginnings of music therapy theory. Barcelona Publishers.

Ruud, E. (1973). Music therapy and its relationship to current treatment theories (Master’s thesis, Florida State University, Tallahassee, FL).

Ruud, E. (1978). Musikkterapiens samtidshistorie – en skisse. Musikkterapi, 4.

Ruud, E. (1979). Nordisk forskerkurs i musikkterapeutiske forskningsproblemer. Musikkterapi, 3–4, 44–46.

Ruud, E. (1988a). Der improvisierende Mensch. In H.-H. Decker-Voigt, J. Eschen, & W. Mahns (Eds.), Musik und Kommunikation: Hamburger Jahrbuch zur Musiktherapie und intermodalen Medientherapie (Vol. 2, pp. 202–210). Eres.

Ruud, E. (1988b). Music therapy: Health profession or cultural movement? Music Therapy, 7(1), 34–37.

Ruud, E., & Mahns, W. (1992). Meta-Musiktherapie: Wege zu einer Theorie der Musiktherapie. Gustav Fischer Verlag.

Ruud, E. (2020) Towards a Sociology of Music Therapy. Music as a Cultural Immunogen. Barcelona Publkishers.