Musikk som medisin?

Daniel Levitin: Music as Medicine. How We Can Harness Its Therapeutic Power.

Cornerstone Press, 2024. 405 sider

Det er med en viss forventning jeg tar turen innom Tronsmo bokhandel for å kjøpe den nye boka til Daniel Levitin. Jeg har støtt på utallige referanser til hans tidligere bok -This is your brain on music - hvor han formidler sammenhenger mellom musikk og hjernefunksjoner.  Nå går han direkte til musikkmedisinen og musikkterapien – eller skiller han egentlig tilstrekkelig mellom de to disiplinene?

Levitin er en av disse bestesellende superformidlerne – kognitiv psykolog, nevroforsker, musiker og ikke minst en benådet fagbokforfatter. For han skriver forførende godt, beveger seg sømløst fra det ene tema til det andre. Han formidler til dels kompliserte fenomener i et enkelt språk, fullt av anekdoter med referanser til egne opplevelser som låtskriver og musiker, (saksofon og gitar +).

Kognitiv psykologi

I de første kapitlene gir han oss en innføring i emner fra kognitiv psykologi. Vi får kunnskap om musikkens nevroanatomi, om hukommelse og oppmerksomhet. For undertegnede er dette kjente temaer, noe som skaper en smule utålmodighet når Levitin bruker mange sider til å komme fram til poenget. Andre ganger fungerer det bedre, med referanser til interessante forskningsresultater og artikler som det er referert til bak i boka. Her hadde jeg glede av å sjekke ut originalartikler og lese forskningsresultateten uformidlet av Levitin. Etter hvert som han nærmer seg temaer fra musikkmedisin og musikkterapi blir det virkelig interessant.

Hjernens «default modus»

På slutten av denne innledende delen av boka finner vi et kapittel om hvordan hjernen opererer i ulike «modus». Det vil si at hjernen fungerer forskjellig under introspeksjon og meditering og målrettet kognitiv aktivitet. Men først merker vi oss at Levitin reserverer seg mot å peke på at musikalske prosesser utelukkende er lokalisert til bestemte områder i hjernen. Nå handler det mer om å identifisere nettverk. Han skriver at alt som skjer i hjernen er forbundet, og at det mer snakk om distribuerte nettverk. Musikk er derfor ikke noe som bare prosesseres i spesielle avgrensede områder av hjernen. «Indeed, music appears to recruit nearly every region of the brain that has so far been mapped», skriver han.

Et av disse nettverkene skrus på når vi er engasjert i målrettet kognitiv aktivitet, som når vi løser problemer. Da er vi et såkalt «central executive mode». Det andre moduset, hva som kalles «default modus network» (DMN) skrur seg på når vi er «avskrudd», når vi dagdrømmer, mediterer uten noe bestemt fokus, og ikke minst når vi lytter til musikk. Det er her Levitin ser musikkens terapeutiske potensial.

Dette DMN-moduset består av en samling distribuerte og sammenkoblete regioner i hjernen og skrur seg av når vi har oppmerksomheten rettet mot noe i omgivelsene.  Kobler vi ut, og lar tankene bare vandre, skrur DNM seg på. Det åpnes for indre tanker som selvrefleksjon, gjenkalling av minner fra fortiden, såkalte selvbiografiske minner, eller forestillingen om framtiden. Dette er et nettverk som er aktivt når hjernen hviler, når vi går en stille tur eller under dagdrøm. Vi skifter mellom disse to nettverkene. Når jeg leser i boka til Levitin må jeg ha «oppmerksomhetsnettverket» påskrudd. Men jeg må ha hvilepauser, og ofte skrur det andre nettverk seg på, og jeg faller ut av teksten og la tankene vandre – inntil jeg kobler meg på igjen og leser videre. Tidligere ble det dessverre røykepauser. Nå er jeg innom mobilen.

Jeg er avhengig av disse to nettverkene for å fungere, for ikke å bli utslitt og for å være kreativ og i flytsonen. Når jeg skriver, skifter jeg også mellom disse tilstandene. For å få flyt i skriveprosessen, et jevnt tilfang av ideer og formuleringer, må jeg stenge av den pekefingeren som er på jakt etter kommaregler. Jeg vil inn i en flytmodus, oppleve «flow». Det straffer seg selvsagt, det blir mye dårlig språk og skrivefeil. Når jeg leser igjennom, skrur jeg på nettverket som reflekterer over mine tidligere spontane og mer ubevisste refleksjoner. Denne meta-kognisjonen er nødvendig for å utføre det kjedelige arbeidet som må til for å rette teksten til et bedre og mer korrekt språk.

Selvrefleksjon

Dette nettverket for å være i «default modus» er helt nødvendig for vår selv-refleksjon, for å skape sammenheng i livet og forstå hva som skjer med oss. Levitin ser at dette nettverket aktiveres når vi lytter til musikk. Musikken aktiverer en tilstand av dagdrøm. «When we listen to music – really listen, give in to it, allowing it to take us over–we often find our minds drift to thoughts of who we are, where we’ve been in our lives, and where we’re going. When we are not task-oriented in listening to the music, instead just letting it wash over us and through us, this self-reflection naturally comes up (...) This is how music helps us senter the default, mind-wandering mode, and once there, to stay in it.»

Nå kan man vel gå med på at dette er en måte å forholde seg til musikk på, sammen med andre former for lyttemåter, slik musikkpsykologien viser oss. Jeg skal la dette ligge, og i stedet trekke fram hvorfor Levitin mener dette er nyttig kunnskap for musikkterapien.

Implikasjonen for musikkterapien er avhengig av målsettingen, sier Levitin. Hvis målet er å fasilitere en default modus, skal vi velge musikk som treffer et punkt mellom det overraskende og det forutsigbare – gjerne mer forutsigbart hvis vi ønsker musikk som skal roe oss ned uten at vi sovner. Slik musikk vil vitalisere oss, skru på «hvileknappen» i hjernen og roe ned distraksjonen all vår multitasking og tankespinn skaper. Som BMGIM-terapeut finner jeg nok dette resonnementet litt for enkelt – det er mange nivåer av kompleksitet i musikken vi må ta hensyn til.

En teori om bevissthet

Her må også skytes inn at det bildet av hjernens nettverk og hvordan de kan virke sammen, skaper en bestemt forestilling av hvordan vår bevissthet er skrudd sammen. Det vil si at vi ikke opererer ut fra en forent (unified) bevissthet. I stedet har vi flere forskjellige og samtidige bevisste former for oppmerksomhet, system som overvåker og forteller oss om prosesser som foregår.

Levitin legger avgjørende vekt på den rollen dette nettverket spiller for «default modus».  Det er dette som skaper vår forståelse av våre individuelle og helt personlige erfaringer. Hvis dette nettverket stoppet å fungere, ville det gjøre det umulig å fortelle historien om oss selv. Hjernen ville rett og slett ikke være i stand til å binde sammen erfaringer slik at de skaper en sammenhengende indre fortelling ut av våre erfaringer og delte sosiale samhandlinger. Musikken kan engasjere alle former for oppmerksomhet, den kan være limet som forbinder forskjellige former for oppmerksomhet med vårt indre narrativ, våre selvopplevelser, hvor vi kommer fra og hvor vi vil gå.

Et musikkmedisinsk credo

Levitin har brukt disse første hundre sidene til å gi en forklaring på musikkens potensial i terapien før han i de kommende kapitler tar for seg ulike praksisfelter i musikkterapien. I et innledende «interlude» merker jeg meg hans musikkmedisinske forklaringer. Han sier at musikken finner et slags adgangspunkt til disse nettverkene på grunn av hva han kaller «multifaktorielle kvaliteter og måter» vi inntar musikken.  Forskning har identifisert de anatomiske, nevrofysiologiske, elektriske og kjemiske prosessene som danner opphavet til synaptiske baner eller kretser som ligger bak komplekse tilstander. Musikken gir tilgang til disse nettverkene som skaper følelser, minner, ønsker og sansninger. Med dette som utgangspunkt får vi en gjennomgang av en rekke felter hvor musikk er virksom medisin (merk det klinisk-medisinske språket).

Bevegelse og nevrologiske lidelser

Det er mye å lære her om hvordan hjernen samarbeider med kroppen for å skape flyt i eller stoppe bevegelser. Jeg prøve å innprente min eneste pianoelev at han ikke må spille for fort, slik at det skapes feil spor i nervebanene. Jeg bruker metaforer fra å tråkke opp nye og gamle stier i skogen til å tegne kart over synapser. Men han synes mer opptatt av å uttrykk den musikalske ideen han har formet og vil spille ut, helt uten å se på notene. Tror egentlig ikke det er så galt – det er gøy å forme noe musikalsk, kjenne rytmen i kroppen.

Vi får gode forklaringer på hvordan hjernen styrer motorikken. Eksempler hentes fra stamming og Tourettes. De som stammer når de snakker synger gjerne uten problemer. De som har Tourettes syndrom, kan oppleve at de ufrivillige bevegelsene uteblir når de er engasjert i musikken. Wayne Shorter var er nesten-stammer, og det sies at dette kunne avspeile seg i musikkens hans gjennom en type repetisjoner. Billie Eilish sier hun blir utslitt av sin egen Tourettes, men er fri for alle tics når hun opptrer.

Levitin er innom Multiple sklerose (MS), og hevder at musikken i det minst kan tilføre energi til å delta i aktiviteter som gjør livet lettere. Han bruker her anledningen til å fortelle om Michael Thaut og hans nevrologiske musikkterapi som har særlig relevans for pasienter med Parkinsons. Vi får da også en god formidling av metoden Rytmisk Auditiv Stimulering (RAS), altså der hvor man bruker musikk og rytmer til å stimulere gangfunsjon hos pasienter med Parkinsons.

Før vi får et helt kapittel om Parkinsons og musikk, er Levitin innom Huntingtons sykdom, som er enn annen gruppe av nevrologiske lidelser vi vet også musikkterapeuter i Norge har arbeidet med. Her er det utviklet spesielle programmer for språktrening, foruten at det kan settes inn generelle musikkterapeutiske tiltak for å bedre livskvalitet. Vi møter også trommeslageren Trey Grey som har holdt denne sykdommen i sjakk i mange år gjennom en aktiv musikerkarriere. Han tillegger trommingen æren for at han holder det gående: «Drumming, I’m using all four limbs, getting blood and oxygen flowing, firing up the brain. Four limbs at a time (doing) different things. Imagine that in you brain–the neurons and stuff that are firing. It’s fantastic», sier han.

Parkinsons sykdom

Vi får selvsagt en innføring i det nevrologiske grunnlaget for Parkinsons sykdom, underskuddet av dopamin som påvirker så mange funksjoner i kroppen, ikke minst gangen. Mye av fortellingen her kretser rundt vennskapet med Bobby McFerrin, den utrolig kreative sangeren som har blitt rammet av Parkinsons. Men McFerrin fortsetter å gi konserter. Han bruker sin kreativitet til å tilpasse sin sang og sine improvisasjoner i takt med de begrensninger eller endringer som sykdommen medfører. Og det er ingen ting som tyder på at kvaliteten i hans forestillinger forringes.

Ikke alle artister er forundt å tilpasse seg sykdommen. Linda Ronstadt mistet klangen i stemmen etter at hun ble rammet av sykdommen. De repetitive bevegelsene som kreves for å synge ble stoppet av dopaminmangelen. Kapitlet gir ellers en rekke referanser til aktuell forskning på musikkterapi og Parkonsons sykdom.

I dette kapitlet forteller Levitin en av sine mange personlige opplevelser. Denne gang fra en konsert med Miles Davis, hvor han fikk en sterk kroppslig opplevelse og ble så trollbundet av improvisasjonen at han fra den dagen, da han var 21 år, besluttet å bli improvisasjonsmusiker.

Traumer

Levitin beveger seg inn i det psykiske helsefeltet når han skriver om traumer og traumatiske opplevelser. Nå er utgangpunktet hvordan traumatiske opplevelser skaper endringer  på et strukturelt nivå i hjernen. Imidlertid vil terapier, eksempel kognitiv atferdsterapi, kunne endre på disse nervebanene, skape nye forbindelser som svekker de post-traumatiske symptomene.

Det pekes i denne sammenheng på ny forskning i feltet musikk og epigenetikk. Dette handler om at genene inneholder instruksjoner som lager proteiner, blant annet slike som støtter nevronal helse og plastisitet. Det er funnet foreløpig evidens for at det å lytte til musikk kan modulere genenes uttrykk og aktivitet som har relevans for å belønne hvilke veier impulsene tar. Levitin skriver at denne ‘oppreguleringen’ av genene delvis kan forklare hvorfor musikkterapi har en varig virkning i slike tilfeller som ved PTSD.

En måte å overkomme traumatiske minner på er å rekontekstualisere dem innenfor en mer nøytral og mindre fryktskapende sammenheng, før de igjen lagres i langtidshukommelsen, i en prosess som kalles rekonsolidering. Dette skjer innenfor kognitiv atferdsterapi og eksponeringsterapi. En annen form for behandling for PTSD og andre former for traumer vil være å skrive musikk. Dette er vel kjent blant komponister og låtskrivere som bruker den kreative prosessen til å skrive seg gjennom egne traumer.  Det finnes også workshops i låtskriving hvor man ofte opplever at skriveprosessene har en terapeutisk verdi. Dette er satt i system overfor amerikanske krigsveteraner som lider av PTSD, og som tilbys sangskriving i grupper hvor de samarbeider om å skrive låter basert på personlige erfaringer. Trommesirkler er enn annen tilnærming som det er forsket på. Når dette er sagt, understreker Levitin at slike arbeidsformer også kan utløse miner og retraumatisere deltakerne.

Mental helse

Når Levitin skal omhandle musikk og mental helse, eller musikkterapi innenfor det psykiske helsefeltet, faller han inn i en klinisk medisinsk tilnærming. Han blir anektodisk og forsøker seg på nevrobiologiske hypoteser om årsaker til schizofreni. Han opprettholder myter om schizofreni og kreativitet. Her er ikke spor av alternative tanker eller forsøk på å gjengi kritikk av dette biomedisinske forsøket på å forklare schizofreni som har mislykkes gang på gang de siste hundre åra. At det finnes andre måter å tilnærme seg det psykiske helsefeltet på i musikkterapien, synes ukjent for Levitin. Han har aldri hørt om samfunnsmusikkterapi, recovery-filosofien eller andre tilnærminger som trekker inn en større sosial og kulturell kontekst for musikkterapien. Han er også innom spiseforstyrrelser og musikk i rusbehandling, men har intet nytt å melde før han gir nye anekdoter fra Springsteen, Quincy Jones og Tjaikovskij om musikk, angst og depresjoner.

Når det kommer til musikkens rolle ved angst og depresjon nevner han arbeidsformer vi kjenner fra musikkterapien, som trommeøvelser, gruppemusikkterapi og improvisasjon, samt hva som kalles «Five-element music therapy», som er en kinesisk terapi som bruker toner for å balanser energien i kropp og sinn.

Som forklaring på alvorlig angst og depresjon forstått ut fra dette nevrobiologiske paradigmet, beskriver han først en helserisiko drevet av hva han kaller «corticol toxicity» - altså den skadelige virkningen av for mye kortisol.  Disse nevrobiologiske mekanismene er sammensatte og ikke helt forstått. En forklaring handler om hvordan musikken utløser emosjonelle og psykologiske reaksjoner. Når vi lytter til musikk som gir oss glede, aktiveres hjernens belønningssystemer og utløser nevrotransittorer som dopamin. Dette kan bedre stemning og lette på symptomer.  Engasjementet i musikken aktiverer de parasympatiske nervesystemet og fremmer avslapning og senker hjertefrekvens, blodtrykk og kortisol-nivåer – hormoner som forbindes med stress. Musikken kan også tjene som distraksjon og aktivere kognitive prosesser. Enten man synger, spiller et instrument eller lytter aktivt til musikk, kan oppmerksomheten avledes fra negative tanker og grubling. En slik omdirigering kan forstyrre depressive og engstelige tanker og tilby hvile fra symptomene.

Levitin nevner også at nevroplastisitet som fører til reorganisering i hjernen kan være en forklaring. Dette særlig innenfor områder av hjernen som har å gjøre med emosjonell regulering, hukommelse og utførende funksjoner. Også musikkens sosiale og fellesskapende funksjoner kan påvirke mental helse. Det å engasjere seg i musikk sammen med andre, kan skape sosiale forbindelser og en opplevelse av tilhørighet. «These social factors are integral to mental well-being», heter det hos Levitin.

Hukommelseutfordringer og hjerneslag

Levitin synes mer på hjemmebane når han kan skrive om sykdommer som kan ramme hjernen. I kapittel 10 om hukommelsestap, demens, Alzheimers og hjerneslag får vi igjen en rekke anekdoter sammen med kunnskap om hva som skjer i hjernen når den rammes av sykdom og ulykker. Fortellingene om de mange musikere som har fått slag eller blitt rammet av Alzeimers er illustrerende lesning for hvor forskjellig konsekvensene for forholdet til musikk kan bli. Vi leser om Keith Jarrett som jo ble rammet av to slag etter hverandre, noe som rammet hans motorikk og musikalitet hardt. Han sluttet mer eller mindre å spille, mistet den enorme kreativiteten som var kilde til de fantastiske improvisasjonene han gjennomførte. Etter noen år spiller han nå litt med den ene hånden som fungerer. Men bare et par ganger i måneden, og han kommer nok ikke tilbake igjen som utøvende kunstner.

Vi får vite mer om jazzsangeren Tony Bennett, en annen av mine personlige favoritter, som sent i livet fikk Alzheimers sykdom. Han var fortsatt var i stand til å synge i 45 minutter uten stans, fra et repertoar på flere hundre låter som han husket teksten på. Levitin skriver om musikernes usedvanlige hukommelse, noen har de lagret flere tusen låter og kan uten problemer «fake» et par tusen til, som en musiker forteller.  Gitarist Glen Campbell fortsatte også å turnere etter at han fikk påvist Alzheimers. Han hadde ingen problemer med å spille eller huske musikken, men visste ikke lenger hvilken by han var i og han kunne gjerne spille samme stykke flere ganger etter hverandre, fordi han glemte hva han hadde spilt.

Den mest rørende historien er hentet fra Levitins vennskap med Joni Mitchell, som fikk en bloduttredelse i hjernen i 2015 og som satte henne helt ut av spill. Levitin hadde tidligere samarbeidet med Mitchell med å lage en spilleliste til Starbuck’s serie «Artists Choice», så han hadde intim kjennskap til hennes musikksmak, platesamling og hvor hun oppbevarte musikken sin i hjemmet. Så da en sykepleier ringte Levitin for å få hjelp til å motivere Mitchell med rehabiliteringen,  anbefalte han å bruke denne spesielle CD´en. Dette fikk tydeligvis Joni Mitchell til å se lysere på livet, og Levitin måtte følge opp etter hvert med nye forslag om musikk og musikere han visste Mitchell var begeistret for – Herbie Hancock, Wayne Shorter, Charlie Mingus.

Vi får historien om kongresskvinnen Gabby Gifford som ble skutt i hodet, mistet språket, men gjenvant ordene ved hjelp av MIT - melodisk intonasjonsterapi, metoden hvor man synger setninger i stedet for å snakke. «Kan jeg få et glass vann», for eksempel». Når språket gjenvinnes på denne måten, handler det om at musikken bruker omveier i hjernen og støtter seg på hjernestrukturer som er fylogenetisk eldre enn språkområdene. Musikken simulerer nevroplastiske endringer som eller ville ha godt tapt. Levitin besøkte Mitchell jevnlig og forteller at hun etter fire år var tilbake og sang Summertime i 2023, da hun mottok Library of Congress Gershwin Prize.

Smerte og den personaliserte musikken

Levitin er veldig tydelig på at det er den personaliserte musikken som er mest virksom, særlig hvis vi er ute etter å bruke musikk som virker avslappende og vil redusere kortisolproduksjonen. Den nevrologiske forklaringen bak dette er at musikken som er kjent for oss og som reduserer kortisolnivået, fremmer aktiviteten i hjernens belønningssenter hvor vi finner produksjonsbaner til dopamin, serotonin og opioider. Disse har reseptorer som assosieres med reduksjon av smerte, med eufori og avhengighet. Aktiveringen av dette musikalske belønningssystemet forbedrer de funksjonelle forbindelsene i hjernen. Og de knytter sammen områder av kognisjon, persepsjon og bevegelsesaktivitet som ellers kunne utsettes for degenerasjon ved aldring.

Levitin ser en utfordring med hensyn til å finne fram til den riktige personaliserte eller individualiserte musikken. Han ser at vi ikke har nok musikkterapeuter til å foreta slike kartlegginger og setter sin lit til utviklingen av AI som en dag kan gjøre et effektivt og godt tilpasset utvalg av musikk som kan imøtekomme individuelle terapeutiske behov.

Nevrodiversitet og musikalitet

Kapittel 12 tar utgangspunkt i nevrologiske forstyrrelser for barn med diagnosen Williams syndrom. Dette er en bemerkelsesverdig sykdom som medfører nedsatte kognitive funksjoner koblet med en bemerkelsesverdig musikalitet. De fleste av disse barna viser en usedvanlig interesse for musikk, noen kan synge hele dagen, de kan hundrevis av sanger til tross for store utfordringer på andre områder i livet.

Årsaken til syndromet er å finnet i genetikken, noe som raskt fører Levitin over til å diskutere om det skulle ligge genetiske komponenter bak musikalitet. Etter at Howard Gardner framsatte sin teori om at det finnes flere former for intelligens, ville det være naturlig å tenke at musikalitet også hadde et biologisk grunnlag. Det skal her bemerkes at Levitin opererer med et tradisjonelt musikalitetsbegrep, han snakker altså ikke om «kommunikativ musikalitet» som nå er mer vanlig blant musikkterapeuter. Hans diskusjoner er likevel interessante, ikke minst fordi han problematiserer hva vi egentlig mener med «musikk» og hvilke parametre som må tas med i betraktningen. Og konklusjonen blir at det synes uoverkommelig vanskelig å finne empirisk evidens for en sammenheng mellom genetikk og alle de måtene musikaliteten ytrer seg på.

Musikere og helse

Levitin levde som profesjonell musiker i tretten år før han ble trett av turnelivet og gikk tilbake til universitet, tok de nødvendige eksamener før han etablerte seg som forsker.  Da han etter hvert ga ut boka om musikk og hjerne fikk han igjen kontakt med musikere som ville ta opp igjen samspillet. Levitin hadde gjennom sitt lengre opphold som profesjonell musiker gjenvunnet gleden ved å spille. Han ser dette som den viktigste årsaken til at han ble kontakt av musikere som Steely Dan, Sting, Bobby McFerrin, Steve Wonder og en rekke andre musikere.

I dette kapitlet handler det nemlig om alle de fordeler det gir å lære seg et instrument. Samtidig diskuterer han hvorfor så mange profesjonelle musikere har en dårlig sykdomsstatistikk. Dette gjelder musikere innen sjangeren rock, heavy metal og populærmusikkartister som må leve et liv på turne. Ofte med marginal inntekt og i lange perioder atskilt fra familien. Misbruk av stoff og alkohol hjelper neppe på helse og mange utsettes for ulykker. Levitin viser til statistikk som forteller at dødeligheten for profesjonelle musikere er det dobbelte i forhold til befolkningen for øvrig. Og ofte handler det om dødsfall som skyldes selvmord, drap, ulykker, overdoser og leversykdommer. Dette gjelder særlig country, metal, rock og jazzmusikere. Statistikken sier også at 71% av britiske musikere har opplevd panikkanfall og/eller et høyt nivå av angst, mens 69 % forteller om depresjonslidelser, noe som er tre ganger høyere enn i den britiske befolkningen.

Når det gjelder klassiske musikere utsettes også de for et sterkt press om å prestere på et høyt musikalsk og teknisk nivå hver gang de opptrer. Med påfølgende stressnivå for mange. Lykkelig er amatørene, skriver Levitin. De kan spille uten press, musikk fra de store mestere og med gleden som følger med uforpliktende musikalske vennskap. Eller gjøre som pianisten Arthur Rubinstein (som jeg oppleved som tenåring spille Chopin i Univeritetets aula, fra min ståplass helt bakerst på balkongen): «I make mistakes. I don’t practice much. I live life». Også en annen av mine favoritter Levitin referer til er Paul Simon – «still creative after all these years».

Gleden ved å spille

I bandsammenheng kan det lekende musikalske og sosiale samspillet gi gode øyeblikk, slik Levitin også minnes fra sine ungdomsår i amatørband. Og Levitin refererer til forskning som viser til alle godene som følger med å spille. Han ser imidlertid bort fra et utall korellasjonsstudier som viser til sammenhenger mellom musikalske ferdigheter og utvikling av intellektuelle og akademiske evner. Men han finner også fram til noen årsaksstudier som klart viser de forandringer i hjernen som oppstår ganske kort tid etter at man har begynte å lære seg et instrument. Ikke bare i småbarnsalder, men helt opp til godt voksne og eldre. Og da viser det seg at musikkundervisningen fremmer verbale evner som er vedvarende i tillegg til forbedret hjernehelse. Det å øve seg på et instrument knyttes til forbedring i fokusert oppmerksomhet og hastigheten i å prosessere operasjoner hos (oss)aldrendene. Alltid hyggelig å vite mens jeg klorer meg gjennom noe nye jazzarrangementer jeg har bestilt på nett – selv om akkurat denne informasjonen ikke nødvendigvis er det viktigste mens jeg spiller.

Grunnen til slike positive effekter ligger i at når vi musikkerer, tas hele hjernen i bruk «It is a whole-brain activity – not simply left or right, not simply cortical or subcortical», skriver Levitin. Det å spille et instrument omfatter å generere riktige motoriske handlingsplaner, memorere og velge nyanserte bevegelsesmønstre, foruten presist å starte og stoppe bevegelser. Dette må knyttes sammen i sekvenser som krever hukommelse, fokus, emosjonell kontroll og målsetting. For sangere og de som spiller blåseinstrumenter trenes pust og diafragmatisk kontroll sammen med leppe, tunge og kjevebevegelser. Slagverkere trenes ved å beherske forskjellige rytmer i hver hånd, koordinere ben og armer. Det er dette som krever 10 000 timer hvis man vil bli virkelig god.  Det er også her vi ser effekten av nevroplastisitet hos musikere i form av endringer i de synaptiske forbindelsene og i veksten av nevroner, dendritter og myeliniseringen.

Musikken i hverdagen

I dette kapitlet tar Levitin for seg situasjoner i hverdagen hvor musikken påvirker oss både kroppslig og mentalt. Temaer som omtales er alt fra vuggesang og bruken av musikk for å dekke over stillhet, til forskning om hvordan det å lytte til musikk sammen i en familie påvirker relasjoner. Dette er jo interessant, all den stund musikklytting nå ser ut til å ha blitt et individuelt foretagende, der hvor vi sitter med ørepluggene i vår egen lydverden. Men i forsøkene med familier hvor musikken som ble spilt var en daglig felles lytteopplevelse, påvirket det relasjonene på en rekke felter. Det ble flere felles måltider (og hvor over halvparten mente at maten smakte bedre), signifikant redusering av negative følelser, deltakerne sto eller satt nærmere hverandre og ektepar hadde oftere sex.

Levitin diskuterer også bruken av musikk på arbeidsplassen, og hvor svaret er at musikk kan virke positivt ved repeterende oppgaver som ikke krever stor tankevirksomhet. Ved mer krevende intellektuelt arbeid kan musikk virke negativt. Den ideelle bruken av musikk ligger i pausene man bør ta fra arbeidet, og hvor musikken er svært effektiv med hensyn til å tilbakestille hjernen i en modus som gjør en klar for å ta fatt på arbeidet på nytt.

Ellers skriver Levitin optimistisk om hvordan felles lytting kan bevirke empati og skape en gunstig stemning før parter i konflikt går i forhandlinger, om musikken positive virkninger på fysiske prestasjoner og utholdenhet, og hvordan forelesere kan skape en gunstig start på undervisningen ved å spille musikk i det studentgrupper entrer auditoriet.

Det vises også til et eksperiment hvor man inviterte unge mennesker inn i et demenskor, og hvor alle ble tildelt hver sin person med hukommelsesutfordringer som de skulle synge sammen med. Før de unge startet prosjekt inneholdt språket de brukte i omtalene av de demente 65% ord med negative konnotasjoner, som trist, syk, hjelpeløs, forfall. Etter tre måneder med samsang, brukte de 75 prosent positive ord, som samhold, kjærlighet og omsorg.

Levitin er tydelig på at det som er aldeles sikre funn fra denne forskningen er at den musikken som folk selv foretrekker er mer effektiv enn om andre velger musikken. Herfra går veien igjen til kunstig intelligens, som knyttet sammen med smarttelefoner som døgnet rundt samler biometrisk informasjon fra kroppen din, kobler dette sammen med all annen informasjon du har lagt igjen på nettet, ikke minst musikkpreferanser, kan lage spillelister som treffer behovet ditt i øyeblikket. Du kan vekkes av en bestemt designet musikk akkurat idet du er på vei ut av den dype søvnen, slik at du ikke blir helt fortumlet når du skal stå opp. Slik kan du få tilført skreddersydd musikk til alle dagens gjøremål og aktiviteter. For oss som liker å ha det stille rundt seg oppleves dette mer som et mareritt!

En manglende helhetsforståelse

Det er også et kapittel helt mot slutten hvor Levitin knytter musikkanalyse opp mot teorier fra lingvistikk for å vise til hvordan musikk og mening henger sammen. Vi er nå inne på musikkestetiske spørsmål som jeg unnlater å gå nærmere inn på her. Imidlertid merker jeg meg i det lille tillegget om modeller i musikkterapien, at Levitin leser feltet litt annerledes enn meg. Han innleder med nevrologisk musikkterapi, skriver om Creative Music Therapy og deretter om Nordoff/Robbins (som jo nettopp kaller sin musikkterapi «Creative Music Therapy»), så noe om Orff-Schulwerk (sic) og deretter om Diane Austins «Vocal Psychotherapy», noe som selvføgelig er på sin plass. Men hvor ble det av den analytisk (orienterte) musikkterapien? Levitin lager to kategorier ut av GIM og Helen Bonnys  BMGIM og avslutter med «Chinese Five-element Music Therapy» som er basert på tradisjonell kinesisk medisin, og som ikke er et anerkjent vitenskapelig konsept, tilføyer han. Men hvor ble det av samfunnsmusikkterapien, feministisk musikkterapi, eller den kritiske anti-oppressive musikkterapien?

Nå skal man kanskje ikke kritisere en forfatter for hva han ikke skriver om. Men denne boka vil bli lest av mange og virke definerende på hvordan musikkterapien blir oppfattet. Utvilsomhet vil boka gi både oppmerksomhet og anerkjennelse av musikkterapien. Men samtidig skape et ukritisk og forenklet blikk på hva musikkterapi handler om. For musikkterapi finnes ikke bare innenfor den kliniske konteksten og den kapitalistiske amerikanske helseindustrien. Musikkterapi eksisterer nå globalt og i land med annerledes kulturelle tradisjoner og økonomisk-sosiale betingelser for terapi.

Et aspekt ved å fokusere så sterkt på hva som skjer i hjernen og kroppen, er at man kommer til å overskygge at vi med vår hjerne og kropp alltid opplever, reagerer og handler i en bestemt situasjonen. Det er ikke hjernen som skaper disse opplevelsene, men hjernen i en sosial situasjon hvor andre mennesker og ikke minst relasjonelle erfaringer , musikk, hjerne, kropp, kultur og atmosfære danner bakgrunn for hva vi kan utføre, vår kompetanse.

Dette fokuset på individet og hjernen kan lett få oss til å overskygge denne situerte forståelsen. Det er derfor heller ikke tilfeldig at Levitin alt for lettvint hopper over samfunnsmusikkterapien med sin betoning av de sosio-politiske føringer som setter betingelser for hvordan musikken iverksetter endringsmekanismer. Levitin bringer ny forskningen og mange spennende perspektiver på musikkens medisinske muligheter, og det er neppe noe poeng i å kritisere ham for hva han ikke skriver om, men bare berører perifert. Imidlertid vil kanskje de fleste av leserne av denne boka bare møte musikkterapi og musikkmedisin gjennom denne teksten og danne seg et positivt, men ikke tilstrekkelige bilde av hva musikkterapi kan handle om.