Nicholas Cook Music Why it Matters. polity, 2023.
Vi hadde tilløp til en diskusjon om kunst, rasisme og kolonialisme på kunsthøgskolene, deriblant Musikkhøgskolen, for en liten tid tilbake. Temaet ble aktualisert av debatten rundt fjerningen av Christian Kroghs bilde «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» fra Nasjonalgalleriet. Et bilde som klart kunne leses inn i et kolonialistisk perspektiv. Nicholas Cook har funnet fram flere slike eksempler fra musikkhistorien. Hans kroneksempel er hvordan Ralph Vaughan Williams gjennom sine komposisjoner er med på å konstruere en form for «englishness», bygget på myter om en forgangen idyllisk fortid med sin bruk av engelske folkemelodier. Disse melodiene ble samlet inn og renset for upassende innhold, før de ble popularisert som en del av engelsk «folklore» - eller «fakelore» som den også blir kalt.
Nostalgisk nasjonalisme
Da man forsket på det britiske musikkprogrammet «Desert Island Discs», hvor folk ble invitert til studio for å fortelle hvilken musikk de ville velge å ta med seg, om de skulle bli sittende på en øde øy, toppet Vaughan Williams «The Lark Ascending» listene. Jeg nevner det fordi jeg kjenner stykket godt fra GIM-repertoaret. Men, skal jeg slutte å bruke dette musikkstykket nå, fordi jeg plutselig ble kjent med noe av ideologien knyttet til denne musikken? En annen diskusjon er selvsagt om ikke Helen Bonnys – altså grunnleggeren av BMGIM – opprinnelige repertoarvalg har en kulturell bias som må kraftig oppjusteres.
Systemisk kreativitet
Nå skriver Cook komponisten Vaughan Wiliams inn i prosessen rundt Brexit, hvor nasjonalfølelsen ble godt næret av selvbiografiske nostalgiske musikalske minner. I denne sammenheng trekker Cook inn mytene om komponistene som enslige genier. Beethoven blir ikke minst ofte framstilt slik, som om han ikke var omgitt av og levde i en musikkhistorisk kontekst av musikere, forleggere, aristokratiske velgjørere, instrumentmakere, andre komponister og musikalske ideer osv. Her er støtter Cook seg til Csickszentmihalyis systemteoretiske modell om kreativitet, som viser til at kreative individer alltid arbeider innenfor og er avhengige av sosiale systemer. Dette innebærer igjen at kreativitet er systemisk, og ikke et rent individuelt foretagende.
Asosial individualisme
Dette systemiske aspektet gjør at vi alle lett faller inn under historiske forløp som gjør oss mer eller mindre delaktige i en kolonialistisk fortid og rasistisk samtid, som Cook forsøker å gjøre oss oppmerksomme på. Dyrkingen av det ensomme geniet blir et tegn på en form for asosial individualisme som nå dyrkes fram av enkelte ungdomspolitikere (med hestehale) som vil sette hele kulturlivet på anbud. Her er amerikanske Ayn Rand et forbilde, hun som ville fjerne hele velferdsstaten, men som etter sigende, da hun ble gammel og syk måtte ta til takke med hjelp fra et offentlig helsevesen.
Det er slike sveip Cook gjør når han vil framheve at musikken virkelig gjør en forskjell, at musikk betyr noe. Musikk er ikke unndratt den virkelige verden, den er ikke «autonom og absolutt», og bare sentrert om sine egne tonale forbindelser, som det heter. Denne delen av den vestlige kunstmusikkens estetikk er på vikende front i vårt mangfoldige musikklandskap og preget av «new musicology» og «cultural studies». Men ideologien henger særlig igjen i enkelte musikkvitenskapelige miljøer. Cook vier et kapittel til diskursen rundt musikkanalytikeren Heinrich Schenker som utviklet en spesiell form for musikkanalyse som er svært utbredt, særlig blant amerikanske musikkforskere.
Kontekstløs musikkforskning
Schenker flyktet fra nazismen i Tyskland og ble i USA toneangivende for mange musikkteoretikere, som etter hvert også renset hans skrifter for rasistiske og ultranasjonalistiske utsagn, idet de etablerte seg rundt på musikkvitenskapelige institutter. Da man for noen år siden satte søkelyset på Schenkers ideologiske bakgrunn, ble det bråk i det amerikanske musikkforskermijøet. Cook, som også hadde skrevet bok om Schenker, ble også trukket inn og fikk sin andel av kritikken mot «woke».
Cook påpeker at denne kontekstløse musikkteorien som dyrkes i mange musikkvitenskapelige institutter er mye et amerikansk fenomen, siden miljøene der kan være så store at musikkteoretikerne ikke behøver å snakke med musikkhistorikerne, eller musikkantropologene og musikksosiologene, for den del. Da jeg selv skrev lærebok i musikkvitenskap, utelukket jeg musikkteorien som et eget kapitel, da jeg mente den kunne dekkes av musikkanalysen. Mitt prosjekt med å skrive en lærebok i musikkvitenskap handlet om å kaste lys over fenomenet «musikk». Derfor mente jeg at også disipliner som musikkpedagogikk og for meg særlig musikkterapi, kunne gi et viktig bidrag til å forstå hva musikk handler om. Og hadde jeg hatt overskudd og anledning i dag, ville jeg ha inkludert kapitler om kunstnerisk forskning, lydstudier, økologisk musikkvitenskap og musikkteknologi, og ikke minst skrevet mer om etiske aspekter og den kritiske tendensen i nyere relasjonell musikkvitenskap.
En relasjonell musikkvitenskap
Nå er det sikkert ikke noen enighet om dette prosjektet, men jeg føler at jeg har Cook på min side. Han vil heller kalle muskkvitenskapen for «music studies» og inkludere nettopp de historiske, filosofiske, sosiologiske og kulturelle kontekster som omgir musikken. Da jeg selv var bestyrer for Musikkvitenskapelig institutt ved UiO i mange år rundt årtusenskiftet, kunne jeg glede meg over et svært mangfoldig og allsidig kollegium som dekket de fleste deldisipliner og musikalske sjangere. Ikke alle er enige om at det står like bra til i dag, men det er en annen diskusjon. Som en parentes må nevnes at jeg hadde en kort samtale med Nicholas Cook for et par år siden ved en mottakelse i Oslo. Der spurte jeg ham om hva han tenkte om den framvoksende økologiske musikkvitenkapen. Hans svar var litt lunkent, og han henviste denne trenden til kommende «graduate students». Jeg antar at han i en av de kommende bøkene han sikkert vil skrive, vil han si mye om dette feltet, på samme måte som det tok noen år før han oppdaget musikkterapien. Jeg skal i en senere blog skrive om hans aller siste bok – «Music, encounter, togetherness», hvor han gjør en klar relasjonell vending i sin forskning, nå inspirert av vår engelske musikkterapikollega Gary Ansdell.
Musikkterapien som motvekt mot den asosiale individualismen
Cook åpner «Music – why it matters», ved å vise til musikkterapien som et eksempel på hvordan musikk virkelig gjør en forskjell i verden. Dette ikke minst fordi han har sett hvordan musikkterapien har beveget seg ut av klinikkene, sykehusene og institusjonene til å bli en virksom og synlig kraft i samfunnet. Dette igjen som del av et kontinuum fra «community music»-bevegelsen til samfunnsmusikkterapien. Utover å vise til Tia DeNora og hennes bok og begrep om «musical asylums», og forestillingen om at musikken kan øke vår empati og innlevelse i andre kulturer, er framstillingen av musikkterapien svært generell og blir brukt i det øyemed å vise at det autonome musikksynet står for fall.
Respekt og relasjonell frihet
Mer spesifikk blir Cook ikke minst når han går til angrep på den framvoksende asosiale individualismen som preger samfunnsutviklingen. Opp mot denne setter han det musikalske fellesskapet, samspillet og den gjensidige oppmerksomheten som preger et musikalsk ensemble. På samme måten som den framtredende sosiologien Richard Sennett i boka «Respect in a World of Inequality» brukte strykekvartetten som et eksempel på god etisk standard for hvordan vi skal lytte til, anerkjenne og behandle hverandre, viser Cook til Trevarthen og Mallochs teori om kommunikativ musikalitet og Daniel Sterns «present moments» for å vise hvordan «musical togetherness» forankres. I tillegg til disse byggeklossene i musikkterapeutisk teori, bruker Cook eksempler fra jazz og improvisasjon for å demonstrere musikernes evne til gjensidig tillit og omsorg.
Den friheten som improvisasjonsmusikerne skaper, er ganske annerledes en den friheten som de asosiale vaksinemotstanderne ønsket seg under Covid-19 pandemien. Jazzmusikerne viser gjennom sitt aktørskap en relasjonell frihet som skaper rom for andre. Musikkterapeutene bygger nettopp på en slik praksis hvor anerkjennelse av den andre og gjensidig omsorg iverksettes i et helseabeid.
Musisering i zoomsfæren
Cook skrev denne boka under Covid-19 pandemien. Han observerte hvordan musikere ble hardt rammet, de mistet jobber og kunne ikke møtes for å spille og synge sammen. Samtidig vokste det fram nye former for samspill via eksempelvis Zoom. Et eksempel er Glasgow Improvisers Orchestra som økte antall musikere fra 17 til rundt hundre. Her skal skytes inn at Raymond MacDonald, professor i musikkpsykologi og freejazzmusiker, er en av personene bak dette prosjektet. Fem av medlemmene dokumenterte, forsket på og skrev bok om dette eksperimentet. Boka kommer ut senere i år, her er også Tia DeNora med som medforfatter (og medmusikant). Jeg har lest boka, og en omtale av dette nyskapende kunstneriske og pedagogiske prosjektet følger etter hvert.
Vi har etter hvert mye forskning på hvordan den nye musikkteknologiske virkeligheten skapte en følelse av samhold, nærhet og intimitet, selv om deltakerne var atskilte fra hverandre, faktisk spredt rundt omkring på hele kloden. Også publikum så ut til å dele dette fellesskapet som ikke nødvendigvis la noen demper på musikkopplevelsen. Ved Universitetet i Oslo kunne Dana Swarbrick dokumentere dette gjennom flere studier som inngikk i hennes doktorgradsarbeid.
Det sosiale limet
Cook spekulerer videre rundt hvordan musikken kan være et slikt «sosialt lim» som forbinder mennesker med hverandre og skaper følelser av takknemlighet, sympati og tillit. Musikken er en form for sonisk berøring, på samme måte som en god klem, den omfavner deg til tross for sosial distanse, skriver han. Jeg hadde disse ordene i bakhodet, mens jeg sammen med 500 000 andre i sentrum av Oslo i går, kunne glede meg over at korpsbevegelsen var oppegående og etter sigende i vekst.
Henvisninger
Richard Sennett 2004. Respect in a World of Inequality. W. W. Norton & Company
Dana Swarbrick 2023. Being in concert. Audience Emotion, Motion, and Social Connectedness. Faculty of Humanities, University of Oslo.
Commentaires