Hartmut Rosa 2019. Resonance. A Sociology of Our Relationship to the World. Polity Press.
Hartmut Rosa 2024. Akselerasjon og resonans. Artikler om livet i senmoderniteten. Cappelens upopulære skrifter.
Ved den forrige europeiske musikkterapikonferansen i Aalborg for noen år siden plukket jeg opp Hartmut Rosas bok Resonance. A Sociology of Our Relationship to the world. I ukene etter at jeg kom tilbake fra konferansen ble jeg sittende å lese i denne omfangsrike boka, noen timer hver dag. Jeg ble med andre ord, ville Rosa ha sagt, berørt av boka. Den skapte en gjenklang i meg, en resonans. Jeg arbeidet videre med Rosas tanker og innarbeidet dem i min forståelse av sammenhenger mellom musikk og livskvalitet. Boka forandret mitt syn på verdien av musikk, den tilbød en samfunnsmessig forståelse av kunstens muligheter for å gi oss et godt liv. Nå er også noen av Rosas essays og artikler gitt ut i Cappelens upopulære skrifter.
Livet leves hurtigere og hurtigere
Hartmut Rosa har i sine beskrivelser av samfunnsutviklingen pekt på hvordan en akselererende utvikling innenfor økonomi og teknologi skaper et jag og stress i befolkningen som lett fører til dårligere livskvalitet. Samfunnsutviklingen skaper med andre ord betingelser som er med på å avskjære oss fra mulighetene til å leve et godt liv. Som sosiolog setter han søkelyset på strukturelle og samfunnsskapte betingelser, samtidig som han viser hvordan dette kan påvirke eksistensielle betingelser for å skape et godt liv.
Hva Rosa kaller «dynamisk stabilitet» handler om at vi må øke våre ressurser, vokse mer, for å holde tritt med en utvikling som har som mål å skape stabilitet i økonomien. Ting skal gå raskere og raskere. Vi må alltid yte litt mer enn foregående år. Det er som å gå nedover en oppadgående rulletrapp som går litt raskere for hvert år. Hvis vi stanser et øyeblikk, er vi tilbake til startpunktet. Det gjelder å henge med. Denne tiltakende akselerasjonen skjer både økonomisk, sosialt, teknologisk og kulturelt. Rosa beskriver en logikk som viser at vekst krever mer vekst og at vi er fanget i en slags loop hvor vi tvinges til å sette opp tempoet, produsere mer, leve fortere, osv. Dette skaper en form for fremmedgjøring, en opplevelse av aldri å strekke helt til, det legger til rette for utbrenthet.
Akselerasjon er et kjennetegn ved moderniteten – raskere transport, kommunikasjonsmidler og produksjonsmidler, hyppigere kulturelle endringer preger det moderne samfunnet. Vi snakker om tidsklemme og multitasking. Stadig nye teknologiske vinninger gjør at du hele tiden må holde deg oppdatert. Nye apper, nye måter å kjøpe billetter på, banktjenester, tekstbehandlingsprogrammer, livsviktige tjenester som krever at du er på tå hev. I stedet for å prioritere det vi mener er viktigst, gjør vi først det som haster mest. Jo raskere vi lever, jo mindre tid opplever vi at vi har.
Et høyt tempo er ikke i seg selv noe negativt, sier Rosa, bare når det fører til fremmedgjøring. Denne økende akselerasjonen skaper fremmedgjøring. Denne oppleves som en relasjon til verden som er taus, kald, rigid og hvor vi ikke klarer å knytte en relasjon. Fremmedgjøring innebærer en skadelig opplevelse av å være atskilt fra individer og situasjoner. Disse tankene er godt beskrevet i de artiklene som er gjengitt i den nylig oversatte Akselerasjon og resonans (Rosa, 2024), som også inneholder en velskrevet og informativ innledning ved Aurora J. Evenshaug.
Svaret er «resonans»
Hvis akselerasjon er problemet, så er svaret «resonans», skriver Rosa helt innledningsvis i boka med samme tittel. Resonans oppstår når et vibrerende objekt får et annet objekt til å vibrere, men da i sin egen frekvens. For Hartmut Rosa er resonans en form for ‘relasjon til verden’, hvor individet og verden møtes og transformerer hverandre. Dette skjer gjennom å bli påvirket og berørt av det som møter oss. Svaret vi gir bygger på individets indre interesserer og forventninger om selv å kunne påvirke møtet.
Resonans er ikke noe man kan frambringe av egen vilje, noe man kan bestille, fenomenet har ikke instrumentell karakter. Rosa sier at et vesenstrekk er unkontrollbarhet (tysk: Unverfügbarkeit). Resonans handler slik sett om noe uforutsigbart. Jeg får en assosiasjon til Martin Buber som snakker om et «møte» (med kunst eller andre mennesker) som kommer til oss «i nåde».
Tre akser
Rosa skiller mellom tre «resonans-akser» eller «forbindelseslinjer» til verden. Han kaller disse også for «resonanssfærer» som skaper relasjoner til verden. De første aksene eller forbindelseslinjene er horisontale og handler om resonansmuligheter knyttet til familie, venner og politikk. Dette handler om menneskelig relasjoner, erfaringer av fellesskap. Det er her det gis en stemme til vår sosiabilititet, betydningen av meningsfylte relasjoner som oppstår i interaksjon med andre mennesker. Uten slike ville menneskelivet være ubegripelig og uten solidaritet og identitet.
Den neste resonansaksen er diagonal, og her finner vi objekter, arbeid, skole, sport og konsumpsjon. Disse danner en forbindelse mellom horisontale og vertikale linjer gjennom å forfølge formålsmessige praksiser. Relasjonen viser seg særlig ved å handle på en målorientert måte. Her er det den objektive verden av «ting» som ‘oppnår en stemme’.
Eksempler på de vertikale aksene finner vi i vår relasjon til religion, natur, kunst og historie. Disse har status som «høyere» og overskridende sfærer av engasjement. Dette for eksempel i forhold til Gud(er), kosmos, tid eller evighet. Her uttrykkes våre spesifikke lengsler etter noe som tilbyr transcendens i hverdagen.
Gjenklang i musikken
Rosa gir musikken en sentral plass resonanssfæren kunst, natur og religion. I motsetning til mange tidligere sosiologer innen den kritiske tradisjonen (Frankfurterskolen), skaper han ikke noe skille mellom klassisk musikk og andre sjangere. For Rosa er alle sjangere like viktige med hensyn til å skape en gjenklang i oss.
Nå er det ikke slik at en langvarig interesse nødvendigvis er fullt av gode opplevelser av gjenklang. Rosa ser en fare i at vi blir for opptatt av å øke våre ressurser, slik at dette blir et mål i seg selv. Eller det ligger en fare i at våre interesserer blir instrumentelle, uten egenverdi, men dyrkes bare for å oppnå helt andre mål.
Mange musikkterapeuter har sikkert hatt et skiftende forhold til eget instrument. Jeg utviklet selv ambivalente opplevelser til pianoet, særlig knyttet til studier fram til å bli pianolærer. Det å bli klaverpedagog var for meg et middel til å tjene penger for å fullføre studier i psykologi. Det krevde veldig mange timer øving hver dag i flere år. En veldig instrumentell tilnærming, en beinhard lærer, en eksamen som skulle sertifisere, en haltende motivasjon. Slike betingelser er ikke gunstige for å skape resonans. I stedet står man i fare for å kutte ut en akse som ikke gir noe svar, er taus, ikke tilbyr dialog.
En slik instrumentell holdning er en form for ressursmaksimering som ikke alltid er av det beste. Når dette blir et mål i seg selv, kan det stå i veien for et godt liv. Det er altså ikke viktig hvor mye man mestrer, mange penger man har (utover et visst nivå), hvor mange venner eller barnebarn man har, hvor mange tv-serier man klarer å konsumere, hvor flink man er i andres øyne osv. Rosa er god til å beskrive hvordan et moderne liv lett skaper en situasjon hvor det å maksimere egne goder blir et mål i seg selv. Noe som lett skaper en følelse av alltid å ville ha mer, alltid være utilfreds, med risiko for en opplevelse av tapt relasjon til verden.
Jeg likte best å akkompagnere andre, eller samspillet og vennskapet i en blokkfløytekvartett jeg deltok i gjennom flere år. For å bli pianolærer måtte jeg spille klassisk og hadde dårlige sosiomusikalske forutsetninger for innlevelse i denne sjangeren, selv om jeg hadde gode høydepunktopplevelser av å lytte til særlig Brahms, Debussy, J.S. Bach og Stravinsky.
Men jeg var mest opptatt av jazz, hadde venner i denne musikalske verdenen, spilte i band, og hørte på jazz fra jeg var femten år. Det var og er innenfor jazz jeg har den sterkeste resonansaksen. Det er her jeg har investert mest tid, penger til plater, CD’er og nedlastinger, for det meste av jazz pianotrioer. Det betyr at en slik sjangerspesialisering, som sikkert ikke er uvanlig, er en god investering med hensyn til å skape en god, sterk resonansstreng.
Jeg hadde på gymnaset mye større glede av å spille besifringsspill og drømme om en tilværelse som hyggepianist. Likte etter hvert fri improvisasjon. Møte med musikkterapien, Paul Nordoff og Clive Robbins, åpnet på nytt adgang til den vertikale og horisontale resonanssfæren. Som mange andre musikkterapeuter har fortalt om, fikk forholdet til musikk en annen relasjonell dimensjon i møte med musikkterapien. I valget av yrket som musikkterapeut med improvisasjon som arbeidsform, fant jeg ny glede i å improvisere fritt på pianoet sammen med barn. Arbeidet kunne bli en ny resonanssfære.
Avslutning
Vi bør tenke over hva som styrker resonansaksene, identifisere dem, fordype dem, investere i dem, sette av tid – og tenke at tid er en viktig faktor sammen med engasjement. Rosas bok Resonans er full av eksempler på aktiviteter fra de tre resonansaksene som tilbyr gjenklang. For musikkterapien åpner denne teorien for en fordypet og sosiologisk forankret anvendelse av musikk til å fremme livsmening og livskvalitet.
Denne teksten er en omarbeidet etter et innlegg jeg holdt på konferansen «Det gode liv» som Marie Skånland arrangerte ved Ansgar høyskole i 2022. Rosas teori fikk også en viktig plass i boka Towards a Sociology of Music Therapy. Musicking as a cultural Immunogen fra 2020.
Comments