Kerry Devlin, Kyurim Kang og Alexander Pantelyat (red.) 2023. Music Therapy and Music-Based Interventions in Neurology. Perspectives on Research and Practice. Humana Press.
Bak denne antologien står en gruppe musikkterapeuter og forskere innen musikkmedisinen fra Johns Hopkins Center for Music and Medicine i Baltimore, USA. Bidragene er samlet i 17 kapitler av 40 musikkterapeuter, medisinere og andre innen feltet musikk og nevrologi fra USA, Asia, Europa og Australia.
Medisinsk musikkterapi og musikkmedisin
Det som forener kapitlene i denne antologien er bruken av hva de kaller «musikkbaserte intervensjoner». Dette er bredt definert som «bruk av musikk og rytmer for å forbedre menneskets helse». Disse intervensjonene leveres både av musikkterapeuter eller av andre helsearbeidere, eventuelt utføres av klientene selv, som for eksempel ved individuell lytting til musikk. Dette feltet, nevrologi, omfatter en lang rekke medisinske diagnoser. Det kan handle om slag, traumatiske hjerneskader, bevegelsesutfordringer som ved Parkinsons, språk og talevansker, hukommelsesutfordringer som ved Alzheimers sykdom, epilepsi, autoimmune nevrologiske skader eller medisinske tilstander i hjernen eller nervesystemet ved kreft eller palliativ omsorg. Alle disse feltene dekkes i boka, i tillegg til kapitler om musikkintervensjoner under kirurgiske inngrep, bruk av tilnærminger innen telehelse, teknologibaserte tjenester, et kapittel om autisme og nevrodiversitet, samt et avsluttende kapittel om psykososiale tilnærminger.
En kartlegging av mekanismer
Antologien er innledningsvis preget av å beskrive underliggende mekanismer i hjernen, nervesystemet og kognitive funksjoner som ligger til grunn for eller berøres av sykdom og skader. Et innledende kapitler definerer ‘mekanisme’ som et system av deler og prosesser som står i et årsaksforhold til hverandre og som skaper en eller flere virkninger. Her er man spesielt opptatt av «biologiske eller atferdsmessige prosesser, sykdommens patofysiologi eller mekanismene bak intervensjonshandlingen», som det heter innledningsvis i det definerende kapitlet «Mechanisms of Music Therapy and Music-Based Interventions».
Fire mekanismer
Det er fire slike mekanismer som først beskrives: mekanismene bak rehabilitering av motoriske funksjoner, mekanismer som regulerer mellommenneskelig synkroni, mekanismer bak regulering av smerte, og mekanismer knyttet til regulering av affekter og emosjoner.
Når det gjelder rehabilitering av motoriske vansker, bygger dette på teorien om nevroplastisitet. Dette handler om hvordan gjentatt aktivering av spesielle nervebaner fører til en styrking av disse banene. Dette innebærer at det kan utvikle seg varige endringer i hjernen som svar på musikalske stimuli. Dette har relevans for sykdomsforløpet ved slagtilfeller, traumatiske hjerneskader, Parkinsons sykdom, multiple sklerose (MS) og andre tilstander.
Flere slike mekanismer for motorisk rehabilitering beskrives: for mellommenneskelig synkroni og auditiv-motorisk sammenkopling. Videre beskrives mekanismer bak empati og forståelse for andre, stressreduksjon og sosial tilknytning, nevroendoktrine prosesser som ved produksjon av dopamin og oxytocin. Vi får i tillegg en gjennomgang av mekanismer ved smertehåndtering og affektregulering.
Hjerneslag, traumatiske hjerneskader og Parkinsons
Vi får vite mye om underliggende prosesser i hjernen og nervesystemet for ulike bevegelsesutfordringer. Når det kommer til musikkintervensjonen, bygger disse mye på den nevrologiske musikkterapien som Michael Thaut har utformet, for eksempel bruk av rytmisk auditiv stimulering (RAS). Dette handler i korthet om å bruke metronom eller avspilling av musikk samtidig som pasienten trener på gangfunksjon (eventuelt bevegelser i overkroppen). Dette er en godt dokumentert metode, belagt med atskillig forskning. Det samme gjelder metoden for taletrening ved afasi, «Melodic Intonation Therapy» (MIT), hvor pasienten synger på stavelser samtidig som de markerer takten med høyre hånd. Dette for å støtte auditiv-motorisk interaksjon og motoriske funksjoner ved artikulering av tale i den skadede venstre hjernehalvdel.
Medisinsk forskning
Kapitlene er teppebelagt med henvisninger til forskningsartikler, i hovedsak fra det medisinske feltet. Relasjonelle, kulturelle eller andre kontekstuelle faktorer er klart underrepresentert i disse innledende kapitlene.
Nå er vel tanken bak prosjektet å gi all mulig støtte og evidens for musikkbaserte intervensjoner innen et felt som er så tydelig preget av biomedisinsk tenkning. Redaktørene gjør imidlertid oppmerksom på at det finnes supplerende perspektiver på en slik behandling, eventuelt også andre «mekanismer» som kan virke inn på sykdomsprosesser. Men selve årsakstenkningen er ikke problematisert.
Hukommelsesutfordringer
For meg ble bidraget fra to kjenninger i musikkterapien, Hanne Mette Ridder og Concetta Tomaino er god leseopplevelse. Når de skriver om «Music for Memory Disorders», trekker de på sine lange erfaring som musikkterapeuter og forskere med stor kompetanse på demensfeltet. I kapitlet gjennomgår de ulike former for hukommelse – korttids-, langtidshukommelse og arbeidsminne, semantisk og prosedural hukommelse, samt autobiografisk og nostalgisk hukommelse.
Forfatterne peker på hvordan gjenkalling av minner kan skje utilsiktet, som når nostalgiske og selvbiografiske minner utløses eksempelvis av musikk. Hukommelsen knyttes til prosesser i hjernen. For eksempel vil tidlige minner kunne endre seg og rekonstrueres når de gjenkalles i nye kontekster. Gjenkalling av selvbiografiske minner er et viktig middel til å bevare opplevelse av et selv, sin identitet. Mye av dette er kjent stoff, men blir her satt inn i en sammenheng av nevropsykologi og gitt mange nyttige detaljer. Kapitlet viser ellers til generell forskning og praksis fra musikkterapi med mennesker med hukommelsesutfordringer.
Musikkterapi ved strålebehandling
Noen ganger rammer kreften hjernen og pasienter må gjennomgå behandlinger som blant annet medfører at hjernen må skannes. Det å bli påført en beskyttelsesmaske og ført inn i disse apparatene for å ligge helt stille i fem-ti minutter er en stor påkjenning for de fleste og medfører engstelse og stress. Særlig for barn er dette en utfordring. Som vi så i Tidsskriftet Musikkterapi nr. 1/23 arbeider musikkterapeut Julie Mangersnes på Rikshospitalet i Oslo med MustRa-prosjektet hvor de følger barn og unge i forbindelse med strålebehandling. Musikkterapeutene har utviklet prosedyrer for å forberede og berolige pasienter som må gjennom slike situasjoner. Den sparsomme forskningen som foreligger blir referert, og det vises også til forskning på bruk av musikk under kjemoterapi. En ‘funfact’ her må nevnes: Jan Sverre Knudsen var den første musikkterapeuten brukte musikk mens pasienten fikk kjemoterapi. Dette fant sted på Radiumhospitalet i Oslo i samarbeid med annet helsepersonell. Dette kan vi lese om i Musikkterapi nr 3-4 i 1987, hvor det vises til en artikkel i Aftenpost om hvordan musikk kan dempe kvalme for pasienter under kreftbehandling på Radiumhospitalet.
Mozart mot epileptiske anfall?
Et kapittel er viet musikklytting ved tilfeller av epilepsi der hvor medikamentell behandling ikke virker, såkalt refraktær epilepsi. Her gjøres det forskning basert på å studere EEG-målinger hvor man kan oppdage uregelmessigheter i hjerneaktivitet mellom anfallene. På den måten kan man også forske på tiltak som føre til færre anfall. Slik er det mulig å måle effekten av å lytte til musikk.
Det er ved slike studier det viser seg at lytting til Mozarts musikk kan føre til færre epilepiske anfall. Vi kjenner fra flere år tilbake hvordan noen mente de at de hadde påvist en såkalt «Mozart-effekt». Et eksperiment viste at man ble mer intelligent av å lytte til Mozarts Sonate i D-dur for to pianoer (K448). Nå ble dette raskt tilbakevist etter en serie med nye eksperimenter. Men merkelig nok var det på ett område det siste seg at Mozarts musikk hadde en effekt. Flere studier viste nå at både denne klaversonaten, andre stykker av Mozart og sågar Haydn kunne gi positive virkninger på hyppigheten av anfall. Man prøvde også ut annen musikk, ikke mist preferansebasert musikk, uten å få samme virkning.
Dette er jo merkelig, og det er fremmet en rekke teorier om hvorfor nå særlig Mozart og andre wienerklassiske musikkformer kan ha en slik virkning. Noen peker på periodisiteten i Mozarts komposisjoner, bruker av gjentakelser og symmetriske former. Andre peker på hierarkiske strukturer i musikken som korresponderer med molekylære hierarkier i hjernen. Men alt dette er spekulasjoner. Nå har man heller ikke funnet noe universell virkning eller prosedyrer for denne musikklyttingen, men mer forskning kommer helt sikkert på dette feltet. Dette er forøvrig et eksempel på musikkmedisinsk forskning og ikke musikkterapi, siden terapeuten her er fraværende.
Autoimmune sykdommer
De finnes en rekke diagnoser knyttet til autoimmune sykdommer, hvorav den mest kjente som angriper nervesystemet er multippel sklerose (MS). Her finnes det noe forskning og dokumentasjon, blant annet referes til en tidlig artikkel Wolfgang Schmid har skrevet sammen med David Aldridge. Kapitlet viser til anvendelse av rytmisk auditiv stimulering der hvor gangfunksjoner kan trenes. Forøvrig synes det ikke å være andre spesifikke tilnærminger i dette arbeidet, og det vises til en rekke vanlige arbeidsformer i musikkterapien som har brede psykososiale siktemål.
Autisme og nevrodiversitet
En amerikansk musikkantropolog (Michael Bakan), sammen med en britisk musikkterapeut Hilary Davis), har skrevet et tydelig forsvar for en musikkterapi for autistisk personer ut fra teorien om nevrodiversitet. De tar avstand fra en musikkterapeutisk praksis på dette feltet som bygger på en medisinsk modell, hvor autisme betraktes som en tilstand eller sykdom med symptomer som skal behandles. De går derfor imot bruken av ordet «intervensjon», men ønsker seg et brukerorientert samarbeid med autistiske personer som søker seg til musikken.
Særlig kritiske er de til en atferdsanalytiske tilnærming (Applied Behavioral Analysis), og viser til at i en undersøkelse fra 2013 brukte 54.2% av amerikanske musikkterapeuter atferdsterapi som intervensjon overfor autistiske personer. De anser atferdsterapi med autistiske personer som helsefarlig, fordi de ikke gjør disse personene mindre autistiske, men i stedet oppfordrer til å maskere seg ved å imitere atferden til allistiske (ikke-autistiske) personer.
Jeg ser at musikkantrologen bak dette kapitelet, og som har gjort studier av nevroatypiske individer, er ansatt ved Florida State University. Det er nettopp ved dette universitetet den atferdsterapeutiske tilnærmingen til musikkterapien ble utviklet, med min veileder tilbake i 1972, Clifford Madsen som ledende figur. Den gang sto ikke denne diskusjonen på dagsordenen.
Artikkelen bygger på en politisk og «anti-oppressive» holdning til feltet. Den ser positivt på Brynjulf Stiges utforming av samfunnsmusikkterapien og viser ellers til den noe sparsomme litteraturen som beskriver musikkterapi innenfor nevrodiversitets-paradigmet. Her er mange gode referanser for lesere som ønsker å få mer kunnskap om dette arbeidet.
Telehelse og terapeutiske teknologier
Det finnes en rekke teknologiske løsninger både til støtte i gjennomføringen av terapi, ved innsamling av data, programvare som styrer musikken, bruk av sensorer, smartklokker med mere. Dette er et stort og omfattende felt i sterk utvikling. Kapitlet inneholder lister med navn på program og produkter, hvilke målgrupper man sikter seg mot, forskergrupper og internettadresser osv. for alle som søker mer informasjon på feltet.
En side ved denne teknologien er bruk av telehelse og telemedisin i musikkterapien, noe som fikk et særlig oppsving etter Covid-19 pandemien. Dette kan handle om levende og synkroniserte interaksjoner mellom brukere og terapeut, elektronisk overføring av dokumenter, foto og video, monitoring av brukere og innsamling av data, helseinformasjon til brukere via smarttelefon med mere.
Psykososiale aspekter
Når det legges så stor vekt på mekanismer i hjernen for å forklare hvorfor og hvordan musikk virker inn på nevrologiske skader, er det behov for å vise til faktorer utenfor hjerne og kropp som står i et interaksjonsforhold til prosesser i hjernen. Et kapittel er derfor viet psykososiale aspekter ved den musikkbaserte intervensjonen. Dette handler om påvirkninger på alle nivåer, fra mikro til makro. I møte med sårbare mennesker må vi alltid tenke på faktorer som påvirker motivasjon, mestringsopplevelse, identitet, motstandsressurser, sorgreaksjoner osv. Med andre ord vil musikkbaserte intervensjoner, eller musikkterapi for denne gruppen av pasienter, alltid måtte forholde seg til psykologiske og kulturelle faktorer. I et biopsykososialt perspektiv må tenkes inn, ikke bare kropp, men også emosjoner og eksistensielle dimensjoner ved helse, samt større sosiale kontekster som familie og lokalsamfunn – alt i alt hva en mer holistisk tilnærming innebærer.
Comments