Elizabeth K. Schwartz (2019). Basic verbal skills for music therapists. Barcelona Publishers.
Det ville være en misforståelse å tro at musikkterapeutene klarer seg uten ord og samtale. Spørsmålet er hvor bevisst musikkterapeuten er på hvordan de bruker språket, hvilken plass denne tilnærmingen har i utdanninga sammen med andre arbeidsformer. Samtalens rolle og betydningen av verbale intervensjoner har tradisjonelt blitt lite vektlagt i musikkterapien, skriver Elizabeth Schwartz i denne boka. Dette kan ha sammenheng med hvordan musikkterapien i USA helt fra femti-sekstitallet ble presentert som noe helt unikt, basert på en musikalsk tilnærming til forskjell fra andre terapeutiske tilnærminger. Gjennom de neste tiårene har det vært enkelte gode tilløp til å gi samtalen en rettmessig plass i musikkterapien.
Når samtalen har fått større oppmerksomhet, henger dette sammen med at flere terapeutiske modeller er blitt anerkjent. Dette handler for eksempel om ulike tilnærminger til GIM, analytiske og psykodynamiske tilnærminger, varianter av Nordoff og Robbins kliniske improvisasjon, eller kognitiv atferdsterapi og andre psykoedukative samtaleformer. I alle disse tilfellene handler det om et samspill mellom musikk og samtale, hvor musikken selvsagt er viktig i en endringsprosess.
Noen historiske milepæler
Schwarz gir en god gjennomgang av noen sentrale milepæler i denne historien. Ikke minst spiller Ken Bruscia en viktig rolle med sin monumentale gjennomgang av improvisasjonsformer i musikkterapien, hvor han inkluderte analytisk musikkterapi, hvor de verbale intervensjonene spiller en like viktig rolle som musikken. Bruscia gjør ikke noe hierarkisk skille mellom tilnærminger med og uten samtale, men lager i stedet noen kriterier for når musikk eller samtale er passende.
Andre som har diskutert, forsket på eller utformet retningslinjer for bruk av verbale intervensjoner i musikkterapien er Mercédès Pavlicevic, Dorit Amir, Susan Gardstrom, Paul Nolan og Ronald Borczon. I denne historien merker vi oss en artikkel av Barbara Wheeler fra 1980-tallet, hvor hun lager et skille mellom tre nivåer i terapien – musikkterapi som en aktivitetsterapi, en innsikts-musikkterapi med re-edukative mål, og en innsikts-musikkterapi med rekonstruktive mål. Schwarts viser også til Ken Bruscias «levels of practice», som rammeverk for å illustrere hvordan det nivået vi arbeider på vil påvirke samtaleformen.
Musikkterapi på et «hjelpe/støtte-nivå» (auxilliary practice) kan bruke et enkelt og informerende språk. Når det handler om musikkterapi på et «primærnivå» («primary level»), handler det om å gi en innsikt som kan kreve intervenerende spørsmål. Vi ser at dette handler om grenser og etisk bevissthet, om utdanning, erfaring, videreutdanning og spesialisering, noe som langt på vei må pålegges den enkelte musikkterapeut å reflektere over. Schwarz anmoder også om å reflektere over hva som forårsaker endring i terapeutiske forløp – en øvelse som er svært krevende.
Fire former for verbalisering
Schwarz bygger videre på mange av de refleksjoner og konkrete anvisninger fra musikkterapeuter som har formulert seg om dette. Hun utvikler fire kategorier eller former for verbaliseringer og samtaler. Den første kategorien kaller hun «verbal framing», og handler om ordene og verbaliseringene vi må bruke når vi leder og instruerer klientene. Her bruker vi et enkelt, klart og fokusert språk som er rettet mot situasjonen, rommet og de umiddelbare omstendighetene. Vi venter ingen respons fra klienten her. Schwarz brukes også et kapittel til å minne oss om at klienter har ulike kognitive evner og hvordan vi må tilpasse oss etter hva klienten forstår, eller ta hensyn til identitet og kulturbakgrunn.
Hun utdyper alle disse kategoriene i senere kapitler. Når det gjelder denne første kategorien, kunne det ved første blikk synes å være selvfølgelig å verbalisere, slik vi alltid må gi noen instruksjoner eller informasjoner om instrumenter og spillemåter. Men det dreier seg også om å lage noen regler, sette noen grenser, skape en struktur for hva som skal skje i timen. Det er her vi introduserer oss selv, slår an tonen og skaper atmosfære, gir retningslinjer for musiseringen og definerer og beskriver hvilke opplevelser som venter. Her er boka veldig praktisk, og gir konkrete eksempler på setninger som ofte brukes.
Verbale utvekslinger
I den foregående kategorien, der hvor vi gir informasjon og skaper en ramme for terapitimen, handler det om en enveis-kommunikasjon. Vi venter ikke noe svar på vår informasjon. I hva Schwarz kaller «verbal exchanges» handler det derimot om situasjoner hvor terapeut og klient utveksler gjensidig informasjon som svar på de instruksjoner som gis. Men også her ligger fokus på situasjonen og de umiddelbare omstendighetene.
Det er i denne utvekslingen vi samler informasjon om klienten, svarer på spørsmål, får aksept for våre forslag, oppnår enighet om regler og prosedyrer. Dette er sentrale verbale utvekslinger for å skape et tydelig, trygt og godt grunnlag å bygge terapien på. Som eksempler på denne kategorien av samtaler, nevner Schwarz hvordan vi inviterer til å innta det terapeutiske rommet. Men det kan også være kommentarer som retter seg mot hvordan klienten oppfatter rommet, hvordan man føler seg i dag, om klienten føler seg tilpass med instrumentene osv.
Det å innhente informasjon om klienten kan også være en sensitiv prosess og krever oppmerksomhet overfor grenser. Videre vil denne samtalen føre til en overenstemmelse om hva denne terapien skal gå ut på, hvilke målsettinger man har, hvordan musikkeringen kan hjelpe klienten. Det er snakk om ansvar og forpliktelser, alt som kan føre til at klienten gir sitt informerte samtykke på best mulig grunnlag. Ikke minst vil en samtale om grensesetting være viktig. Slike grenser kan knytte seg til fysisk distanse, sanseopplevelser, musikalsk smak og preferanser, sosiale forhold, emosjonelle opplevelser og spirituelle eller religiøse anliggender. Samtaler kan det også være nødvendig å diskutere hvilke roller den enkelte kan innta, for eksempel i tilfeller hvor noen leder og dominerer for mye. Eller vi må kargjøre hvem som skal styre musikken og hva man forventer av hverandre. Igjen gis det rikelig med eksempler på slike verbale utvekslinger.
Verbale interaksjoner
Når det er snakk om den tredje kategorien, «verbal interactions», brukes verbaliseringer for å skape og opprettholde en relasjon, dele meningsfull informasjon om den musikalske opplevelsen, kommunisere det sosiale og emosjonelle innholdet relatert til musikken, samt sørge for tilbakemeldinger som reflekterer forståelsen av den kommunikasjonen eller de responsene som har framkommet i løpet av terapitimen. Ordene og språket terapeuten bruker forholder seg til det bevisste materiale som klienten presenterer i situasjonen. Den verbale interaksjonen fører generelt tilbake til den musikalske aktiviteten for å løse utfordringer som eventuelt kan føre videre til verbale intervensjoner.
Vi merker oss at i denne samtaleformen skal ordene ikke først og fremst handle om ytre omstendigheter, men fokus flyttes mot «selvet» og de relasjonene som knytter seg til selvopplevelser. «Interaksjon» innebærer samhandling, gjensidig handling og påvirkning. Kontrakten omfatter nå en gjensidig forståelse av at relasjonen skal være personlig og meningsfull for klienten. Vi befinner oss nå innenfor det Wheeler kalte en innsiktsorientert musikkterapi med re-edukative mål. Eller på et «augmentive» eller «intensive» nivå i Bruscias taksonomi.
Schwarz viser til hvordan musikkterapeuter som også arbeider med rådgiving, bruker verbale teknikker som innebærer det å stille spørsmål og gi tilbakemelding, parafrasere og oppsummere hva som blir sagt, reflektere over mening og følelser, fortolke, konfrontere, åpne seg, bruke rollespill, oppmuntre, utlede logiske konsekvenser og gjennomføre psykoedukative tiltak.
Innenfor psykoterapien handler dette videre om å skape en terapeutisk allianse, motvirke sosial isolasjon, foreslå forklaringer, installere håp, motivere for endring, aktivere ressurser, gi eller korrigere affektive opplevelser, arbeide med emosjonell regulering og kognitiv restrukturering, mentalisering, atferdsregulering, peke på mestringsopplevelser og self-efficacy forventninger, eller skape nye narrativer og identitetsfortellinger. Eller jeg kunne tilføre eksistensielle temaer.
Schwarz utdyper hva som ligger i de ulike temaene. Det kan handle om hvordan ordene er med på å skape og opprettholde en terapeutisk relasjon, for eksempel der hvor terapeut og klient opplever at de har sammenfallende interesser og verdier. Empati er et annet tema som står sentralt, og som Bruscia har konkretisert i sine teknikker ved bruk av imitasjon, falle inn i samme tempo som klienten (pacing) og ved å reflektere (over) det klienten sier (eller spiller). Respekt ivaretas gjennom måten vi bruker ordene på.
Vi bruker ord for å skape en forbindelse («jeg liker jazz – hva liker du?»). Intimitetsgrenser kan berøres, noe det er viktig å være oppmerksom på og være tydelig på grenser. Ordene brukes også til å validere negative utfall mot terapeut og situasjon (projeksjoner)(«jeg opplever at du ser sint i dag, kan vi spille dette ut i musikken?» Ikke minst bruker vi ord for å dele informasjon om hvordan vi opplever musikken. Dette handler om å peke på detaljer i musikken. Hvordan musikken ble til, eventuelle fysiske reaksjoner, sosiale aspekter, emosjonelle reaksjoner knyttet til musikkopplevelsen eller spirituelle eller transpersonlige opplevelser.
I det hele tatt blir verbaliseringen sentral når det kommer til å kommunisere rundt det sosiale og emosjonelle innholdet som er relatert til musikken. Ved å kommentere på musikken gis klienten anledning til å oppdage og artikulere tanker og følelser om seg selv og andre. Her trenger terapeuten språk til å gi feedback, reflekter over og fortolke svarene som klienten gir til musikken. I så tilfelle er musikken den primære endringsagenten, det er musikken som får klienten til å åpne seg opp og dele. Men siden verbalisering også knytter seg til egne følelser og andre mennesker. er det kort vei til neste kategori – verbale intervensjoner.
Verbale intervensjoner
I denne siste kategorien, «verbal interventions», er det ordene og språket som er de primære endringsagentene. Her er verbaliseringen utformet for å «prosessere, avdekke, utforske og konfrontere terapeutiske anliggender (issues) som leder til innsikt for klienten», skriver Schwarz. Her innebærer verbale intervensjoner diskusjoner rundt umiddelbare opplevelser av både bevisst og ubevisst materiale som bringes opp i samtalen, enten av klienten eller terapeuten. Det manes her til bevissthet om egen kompetanse og evne til å se og sette grenser: «Don’t open the door if you are not ready to deal with what is behind it», heter det.
Mens de tidligere verbaliseringene var rettet mot musikken som en primær terapeutisk intervensjon, vil ikke dette være nok for enkelte klienter. Det er ordene og de kognitive implikasjonene av å forstå seg selv gjennom språket som legger grunnlaget for terapeutisk endring. Det er også nå musikkterapeuten virkelig har behov for videreutdanning, det være seg i GIM, analytisk orientert musikkterapi eller vokal psykoterapi.
Nå er det mange som reagerer på begrepet «intervensjon». Dette vekker assosiasjoner til makt, hierarki og en passiv klient. Det var slike mulige medbetydninger som førte til at Bruscia i 2014, i den siste revisjonen av Defining Music Therapy, fjernet begrepet. Han begrunnet dette med at det å intervenere ikke hørte hjemme i enkelte former for musikkterapi. Derfor kunne han ikke bruke det i en definisjon uten å ekskludere enkelte former for musikkterapi. (Jeg antar at kritikken kom fra samfunnsmusikkterapien og den ressursorienterte tenkningen).
Schwarz har vurdert andre betegnelser på denne kategorien, og ser for eksempel at Paul Nolan bruker «prosessering» for å betegne verbaliseringer. Men hans definisjon er igjen så bred, at den omfatter alle de fire kategoriene til Schwarz. Men en så bred forståelse, kan det lett oppstå uklarheter når musikkterapeuter omtaler sin praksis i møter med for eksempel psykoterapeuter. Hun velger derfor å beholde termen «intervensjon».
Nå ser vi at ved å bruke «intervensjon» som betegnelse på denne type verbaliseringer, tydeliggjør hun også at det kreves videreutdanning og spesialisering for arbeide på denne måten. Noe av bakteppet for dette er at de fleste musikkterapiutdanninger i USA bare krever en bachelorgrad. Studenter som kommer rett fra high school er helt i begrunnelsen av tjueårene når de er ferdig utdannet som musikkterapeut. Men selv her til lands, hvor vi krever en mastergrad, vil det være nødvendig med spesialisering og praksis under veiledning for å arbeide gjennom språket som primær endringsagent. Vi skal ikke glemme at til og med psykologer må ha flere år med veiledet praksis etter embetseksamen før de er kliniske spesialister. Det kunne legges til at noe av dette resonnementet førte til at man i norsk musikkterapiutdanning valgte bort den tydelige analytisk orienterte terapien som man hadde for eksempel i Danmark. Nå etter 50 år er tiden kanskje moden for å satse mer på dette i en framtidig spesialisering?
Intervenerende teknikker
De verbale teknikker det er snakk om handler om samtaleformer hvor man graver litt etter informasjon (probing), forsterker, fordyper, projiserer, bruker rollespill, beskriver og analyserer, realitetstester, bruker fri assosiasjon, konfronterer, rådgir, knytter sammen, åpner seg, klargjør, oppsummerer, tolker anerkjenner, påvirker og sjekker ut. Av disse har Schwarz plukket ut et knippe som hun beskriver nærmere.
Når vi bruker «connecting», handler det å vise sammenhenger mellom og oppmerksomhet overfor handlinger, responser, hendelser, følelser og tanke. Å påpeke slike sammenhenger skal gi klienten en a-ha-opplevelse. Hva slags sammenhenger det er snakk om, er selvsagt avhengig av den terapeutiske orienteringen, om terapeuten er opptatt av ubevisste opplevelser som de analytiske orienterte, eller ikke-formulerte livstemaer, slik som de kognitive terapeutene.
«Probing» handler om å spørre etter eller komme med utsagn som skal gi mer informasjon om klienten, da relatert til de utfordringer klienten har brakt med seg til terapien. Også dette krever at det er et godt tillitsforhold mellom terapeut og klient, da slik utspørring kan være ubehagelig både for klient og terapeut.
Klargjøring («clarifying») er en annen framgangsmåte, og som handler om å tydeliggjøre og utbrodere hva som er kommet fram («kan du være så snill å si noe mer om dette», «hvis du sier litt mer om dette, kan vi utforske det mer»). «Tolkning» skjer når terapeuten tilbyr mulige forklaringer på klientens problemer. «Disclosing» handler om der hvor terapeuten avslører noe om seg selv. («Noen ganger føler jeg det på same måte»). «Konfrontasjon» handler om å utfordre klienten når det oppstår uoverensstemmelser i hva klienten forteller («kan jeg foreslå å gi en annen forklaring?»). Til slutt omtaler Schwarz «summering» som en viktig syntetiserende verbalisering. Her oppsummeres hva som har vært fokus og mål for terapien, viktige terapeutiske erfaringer, verbale og musikalske detaljer, utsagns hentet fra de andre intervensjonene, vektlegging av innsikter, terapeutisk framgang og videre planer for terapien.
Når dette er beskrevet, vil noen sikkert se behovet for en mer nyansert og alternativ forståelse av språk og andre tilnærmingsformer i psykologi og psykoterapi – men i denne e-boka på hundre sider var det så langt man kom.
Musikk og språk og språk for musikkterapien
De siste to kapitlene omhandler kort viktigheten av å tenke på måten vi ordlegger oss på, ikke bare hva som sies, men selve intonasjonen og musikaliteten i språket. Det kan handle om tempoet vi fører an med i samtalen, om intonasjonen eller den melodiske konturen vi legger inn i ord og setninger, klangfargen i stemmen vår, hvor tydelig vi artikulerer og selve strukturen i språket. Når det kommer til hvordan vi kan snakke om musikken og beskrive musikkterapien, betoner hun nødvendigheten av å skape et musikkterapispråk som både gir identitet til musikkterapien, samtidig som det kommuniserer godt hva musikkterapien vil oppnå. Og det vil ta tid og anstrengelse å lære omgivelsene å forstå dette språket.
Boka vil være til nytte for bedre å forstå nødvendigheten av å reflektere over bruken av verbalspråket i musikkterapien. De mange konkrete og illustrerende eksemplene i boka er nyttige for å nå større innsikt. De fire kategoriene som presenterer vil hjelpe musikkterapeutene til å se på grensene for sin egen kompetanse og fremme behovet for videreutdanning og spesialisering.
Commentaires