Fri musikalsk improvisasjon på nett

Raymond MacDonald, Tia DeNora, Maria Sappho, Robert Burke og Ross Birrel (2025). New Directions in Musical Collaborative Creativity. The Glasgow Improvisers Orchestra and the Theater of Home. Oxford University Press.

I tiden under Covid-19, hvor de fleste land stengte av for sosial kontakt, ble vilkårene for musikere og felles musisering dårlige Dette rammet musikere hardt, både økonomisk og sosialt. Det som nå i ettertid kan dokumenteres, er at det skjedde store nyvinninger i utnyttelsen av internett til digital formidling og musikalsk samspill. I denne boka kan vi lese om hvordan en gruppe improvsasjonsmusikere i Glasgow, kjent under navnet Glasgow Improvisational Orchestra (GIO) møtte utfordringene fra denne nye sosiale og teknologiske utfordringen.

Hva improvisasjon kan være

Boka gir oss bakgrunnen for hvordan musikerne organiserte seg, tok i bruk Zoom, og fortsatte med sine jevnlige improvisasjonsmøter. Samtidig fikk de etter hvert kontakt med andre improvisasjonsmusikere over hele verden. Slik kunne det bli opp mot 150 musikere som deltok i en slik praksis over nett. På samme måten som den improviserte musikken er et resultat av felles kreativ utforming, står det en gruppe av forfattere bak tekstene. Dette ikke minst for å illustrere hvordan kollektiv samhandling trumfer individuell tilnærming. Formålet med boka, skriver de er: “We seek to explore the meaning of what improvisation and improvised music can be, examining the potential social, political and aesthetic implications inherent in engaging with music in this manner”.

Forfatterkollektivet bak boka løfter fram en rekke temaer knyttet til fri improvisasjon og kreativt samspill over nett. Kapitlene tar for seg organisering og deltakelse, teknologiske utfordringer og muligheter, kreative prosesser, virkninger på identitet og helse, musikkpedagogiske konsekvenser, med mere.

Hjemmeteater i en zoomsfære

«Musikk er ikke et universelt språk – det er mer». Slik åpnes første kapittel som på denne måten angir at det her ikke bare skal handle om selve musikken, men om den teknologiske og sosiale konteksten som prosjektet springer ut av. Ikke minst belyses alle de konsekvensene deltakelse i dette prosjektet fikk når det gjelder kreativitet, musikalsk utvikling og sosial tilhørighet, eller virkninger på identitetsutforming, på helse og velvære.

Kapitlet viser hvordan karantenen ikke bare påførte musikerne begrensinger i sin utfoldelse, men førte til at musikerne mobiliserte all sin kreativitet og utviklet nye improvisasjonsformer i samspill med teknologien. Med et uttrykk fra «disability studies» oppstod en form for «tilpasset kreativitet» (adaptive creativity), hvor de funksjonshindringer musikerne nå ble utsatt for, fikk dem til å utvikle nye måter å være sammen på i musikken.

Teknologisk utfordring

Særlig interessant er det å lese om hvordan de løste problemet med «latency», det vil si den utsettelsen i tid som følger av samspill over nett og som gjør synkront samspill utfordrende- Dette gjelder ikke minst for klassiske musikere, som må spille presist. For å møte dette problemet, utviklet de strategier som skapte en ny form for synkronisitet. Zoomsfæren medførte at musikerne måtte fokusere bedre på det visuelle, på hverandres ansikter og det relasjonelle aspektet kom mer i forgrunnen. Dette medførte en forhøyet form for synkroniset, en mer holistisk eller multi-modal form for synkronisert samvær.

Ikke minst gjelder dette når det gjelder utnyttelsen av latenstid. Vi vet hvordan samspill over nett er vanskeliggjort av forsinkelser i signaler, ikke minst over lengre avstander. Dette går jo særlig ut over de som dyrker musikk på partitur som krever nøyaktighet i timing. Improvisasjonsmusikerne lærte seg å utnytte dette. De kunne inkorporere denne latenstiden i sine musikalske innspill og la den bli en del av den estetiske utformingen. Samtidig førte latenstiden til at musikerne ble mer oppmerksomme på andre sider ved musikken enn selve den musikalske utformingen. Også det visuelle fikk en større plass gjennom sin direkte tilstedeværelse i Zoom-rutene. Latenstiden førte dermed til en annen form for synkronitet enn hva som tradisjonelt var vanlig.

Termen «hjemmeteater» handler om at siden musikerne befant seg i karantene, innenfor huset fire vegger, tok man i bruk nye lydkilder i improvisasjonen. Vi ser at det dukker opp kjøkkenredskaper, kjeler, matvarer, glass og kopper. Og kjæredyrene er med.

Kreative menneske – maskinkulturer

Kapittel to presenterer to casehistorier hvor «lock-down»-perioden førte til omlegging av musikalsk praksis. Det reflekteres også over den telematiske situasjonen, teknologiens rolle innenfor «online musicmaking». Her skisseres et ‘materialist’-perspektiv, som handler om tingenes aktørskap, teknologien som en medskapende aktør. Også posthumanistiske perspektiver på identitet trekkes inn, hvordan individet ikke lenger kan innta den samme sentrale plassen i det teknologiske nettverket vi er en del av. Med andre ord utfordres den antroposentriske presentasjonen av selvet.

Det ligger en posthumanistisk forståelse av teknologi i denne framstillingen. I samspillet mellom musikere og maskiner har maskinene og teknologien, i dette tilfellet selve Zoom-apparatet, en egen agens (agency). Maskinen har en selvstendig rolle, den er bærer av programmer og systemer som gir uventede og selvstendige innspill i det musikalske forløpet. Musikerne vet etter hvert å utnytte dette, og inkorporerer denne informasjonen i sine egne improvisasjoner.

Det ene casestudiet er hentet fra et prosjekt ledet av musikkterapeuter og community-musikere, hvor mennesker med funksjonsnedsettelse deltok i et online musikkprosjekt basert på samspill i rockeband. Det andre er en utførlig presentasjonen av «Care for music»- prosjektet som TiaDeNora (som viser er en av forfatterne), Gary Ansdell og Wolfgang Schmid har deltatt i. Vi får lese om hvordan Gary Ansdell plutselig ble nødt til å lede sin musikkgruppe via Facetime og antakelig senere via Zoom. Til å begynne med, med store utfordringer. Etter hvert jenket det seg til, og prosjektet viser overraskende hvor gode muligheter det ligger i en slik form for musikkterapi.

“The shape of things to come”

«En åpning for nye muligheter» er tittelen på kapittel tre. Her handler det om betydningen og utfordringene som ligger i det å starte en improvisasjon på nett med musikere fra alle kanter av verden. Musikerne løste dette blant annet ved «the clap», altså på samme måten som ved et filmopptak. Også dette kapitlet er illustrert med en rekke lenker til opptak fra improvisasjonene. I boka er alle opptak gjort tilgjengelig fra en hjemmeside opprettet via Oxford University Press. Det er et stort filmmateriale dette handler om, og viser mange flere sider ved dette samspillet enn hva jeg kan gjenta her. Ikke minst all humoren.

Selve starten angir også den videre formen på improvisasjonen. Det omtales fire formater: En fri improvisasjon uten at det har foregått noen diskusjoner på forhånd. Improvisasjoner basert på et tema som noen foreslår.  Noen ganger delte man seg opp i mindre grupper på 3-4 musikere, eller man hadde en helt fri improvisasjon ved slutten av sesjonen.

Eksperimentering

Kapittel fire handler om hvordan musikerne ble utfordret gjennom improvisasjonen til å bryte ut av tidligere innlærte måter å håndtere musikk og musikalsk uttrykk på. Selve online-situasjonen medførte at mange måte modifisere sitt spill. Trommeslageren måtte dempe seg, saxofonisten spille på andre uttrykksmuligheter ved instrumentet. De rutiner man hadde brukt ved live-konserter fungerte ikke lenger på nettet.

Deltakere framhevet hvordan de lærte å lytte pånye måter. De ble mer oppmerksomme på hvordan lyden «lyder» – også i hverdagen, i hjemmet eller ute i naturen. Deltakerne så på gjenstandene i hjemme på en ny måte. De utforsket hvordan de kunne spilles på og inngå i improvisasjonene. Man sto også fritt til å bringen inn andre elementer i improvisasjonene – bilder, klær, kostymer og bevegelse.

Virtuelt skum

Dette femte kapittelet er en skikkelig ‘tour de force’ rundt om i samtidsfilosofi, kunstkritikk og medieteori anvendt på prosjektet. Med et sjeldent overblikk over en rekke begrepsverdener i spennet mellom eksempelvis Deleuze, Guattari, Derrida, Levi-Strauss, Dewey, Bourriaud, Heidegger, Uexküll, Sloterdijk og en mengde andre teoretikere fra hele kunstfeltet.

Her er innarbeidet poststrukturalistiske og posthumanistiske perspektiver, med henvisninger til sentrale begreper som’rhizome’,  ‘assemblage’, ‘intra-aksjon’ og ’agential’, samt sentrale tenkere som Donna Haraway og Karen Barad. Metaforene er frodige og kreative og omfatter termer som «meshwork», «foam» , «emancipation of contingency», «bricolage», «Zumwelt», «ecologies of attunement» osv.

Gode avslutninger

Kapittel seks er viet fenomenet «avslutning». Hvordan avslutte en fri improvisasjon på nett med så mange deltakere og uten tilgang til de tradisjonelle visuelle gestene en dirigent eller musikalsk leder kan benytte seg av? En ambisjon ved kapitlet er å vise hvordan en god praksis med å avslutte improvisasjonen kan gi verdifulle innspill til lingvistikkens konversasjonsanalyser. Studier av hvordan avslutte en hverdagslig samtale, for eksempel over telefon, kan vise til atskillige strategier. Når frie improvisasjoner skal avsluttes, kreves en rekke tegn og innspill, regler og forhandlinger som kan skape «den gode» avslutning». Nettopp det å avslutte en samtale, eller en improvisasjon på en god måte, skaper gode betingelser for en god fortsettelse. Kapitlet gir også en analyse av en transkripsjon av en improvisasjon over temaet «de siste ord», et tema som også kan henspille på død. Dette temaet ble aktualisert da en av personene det refereres til kommuniserte at han hadde en dødelig sykdom.

En ny form for virtuos musikalitet

Hva er musikalitet og hva er musikalsk virtuositet? Det blir tydelig at slike frie improvisasjoner, ikke minst når de foregår på nettet, krever en spesiell form for musikalitet som peker utover det rent tekniske. Tradisjonelt sett forbinder vi musikalsk virtuositet med suveren beherskelse av tekniske ferdigheter på instrumentet. Noe som gir tilgang til nyanserte og nyskapende fortolkninger av musikken innenfor den klassiske kanon, eller eventuelt innenfor jazz-sjangeren.

Musikalsk virtuositet er forbundet med høy prestisje blant musikere og innen samfunnet generelt, og har fått sin definisjon via tradisjoner og opprettholdt gjennom en sosial praksis. Med andre ord er vår oppfatning av virtuositet sosialt konstruert, den normaliseres gjennom den praksis vi opprettholder via språkbruk og konvensjoner.

Denne tradisjonelle oppfatningen av virtuositet blir utfordret av denne nye improvisasjonspraksisen. Her pekes på et utvidet, eller en mer holistisk form for virtuositet. Denne innebærer vekt på hvordan improviseringen betoner det sosial-interaktive og kreative, samt evnen til selvuttrykk. Teknisk virtuositet skal ikke lenger stå i forgrunnen, selv om tekniske ferdigheter på instrumentet selvsagt anerkjennes som viktig med tanke på forming av musikalske ideer, kreativitet, kommunikasjon og selvuttrykk. Ettersom «valg» er et kjennetegn ved improvisasjon, kan dette ikke bare handle om musikalsk valg, hvilke musikalske ideer som skal spilles ut. Like viktig blir avgjørelser i forhold til de sosiale muligheter som oppstår rundt de ulike musikalske konfigurasjoner. Ikke minst vil betydning av kreativt samarbeid være en viktig ingrediens i en mer holistisk forståelse av musikalsk virtuositet. Her er altså snakk om en form for «sosial virtuositet» i kombinasjon med den musikalske utførelsen.

Helse og empowerment

Fra et musikkterapeutisk ståsted er det bekreftende at aspekter ved helse og terapi blir trukket fram. Det er lett å forstå hvordan karantenen medførte et stort behov for kontakt. Nettmøtene ble en viktig kilde til tilhørighet og fellesskap i denne perioden. For enkelte ble opplevelsen karakterisert som terapi. 

Det understrekes hvordan selve improvisasjonen ga deltakerne økt handleberedskap, «agency», aktørskapet ble styrket gjennom den kreative aktiviteten. Empowerment trekkes også fram som et kjennetegn ved den prosessen mange gjennomgikk.

Fra «community» til et sosialt og musikalsk «communitas»

Når forskerne i forfatterkollektivet summerer opp prosessen, legges det vekt på de endringer i identitet som oppstod blant spillerne. Improvisasjonen fasiliterte nye sjangerformer og hva de kaller en «post-disiplinær» kunstnerisk praksis. Det musikalske online «hjemmeteatret» innebar en integrering av lokale og hjemlige temaer med et globalt nettverk av artister. Den nye virtuositeten som utviklet seg la grunnlaget ikke bare for en ny kunstnerisk praksis, men kom også til å påvirke andre livspraksiser og sensibiliteter.

Det må avslutningsvis nevnes at jeg skrev denne omtalen for ett år siden, da jeg ble bedt om å skrive forordet i boka. Det var utfordrende og lærerikt. Det var derfor med stor spenning jeg kunne lese forordet på nytt da boka ble levert på døra i går av et budfirma. Kjøp boka, les og lær.