Tia DeNora (2013) Music Asylums. Wellbeing Through Music in Everyday Life. Ashgate.
Det musikalske asylet
Sosiologen Tia DeNora tok med boka Music Asylums - Wellbeing Through Music in Everyday Life skrittet over i 'musikk og helse-feltet'. Ikke overraskende, allerede med boka Music in Everyday Life inviterte hun seg inn i musikkterapien – og ble derfor blant de første av betydelige sosiologiske teoretikere som tok den musikkterapeutiske praksisen på alvor. Dette oppdaget vi raskt i Norge, vi har invitert henne flere ganger hit, noe hun også sjenerøst takker oss for i forordet. Nå kan vi glede oss over at hun gir et betydelig teoretisk bidrag til forståelsen av hvordan og hvorfor musikk kan bidra til helse og økt velvære. For det er mye forskning som bekrefter at musikk virker, mindre som forsøker seg på å forklare virkningsmekanismene.
Et fristed
Tittelen på boka henter inspirasjon fra sosiologen Erwin Goffmans bok Asylum, som kom ut for over femti år siden og som kastet et kritisk blikk på den totaliserende psykiatriske institusjonen og hvilken negativ virkning den kunne ha på pasientene. "Asyl" kan være et fristed (kirkeasyl, politisk asyl) skriver DeNora: "I use the term 'asylum' to denote respite from distress and a place and time in which it is possible to flourish", skriver hun. Formålet med boka er altså å vise at vi gjennom musikken kan nå en tilstand hvor vi trives, føler oss ett med og er i flyt med omgivelsene, engasjerer oss i skapende aktivitet, opplever å bli verdsatt i samhandlinger med andre, føler lyst og kanskje til og med glemmer smerter eller det som måtte plage oss. Asylet er et rom for lek, hvile og skapende aktivitet.
Empirien henter DeNora blant annet fra musikkterapi og musikk og helseforskning. Men også et innledende sitat fra et brev komponisten Mendelssohn skrev til sin søster, kaster et historisk blikk på forestillingen om musikkens instrumentelle funksjoner. I brevet vises til en kvinnelig bekjent av Beethoven som har mistet sitt barn. Beethoven kvier seg for å oppsøke henne, men til slutt inviterer han henne hjem til seg. Da hun ankommer, finner hun Beethoven ved klaveret, og han sier: "La oss snakke til hverandre gjennom musikken". Han spilte deretter mer enn en time for henne og kvinnen kunne deretter berette, i følge Mendelssohn, at «Beethoven hadde sagt mye til henne og til slutt hadde gitt henne trøst».
Biomarkører og sosial reduksjonisme
Vi som arbeider med musikk og helse befinner oss innenfor en medisinsk sfære som setter noen rammer og betingelser for hvordan vi blir akseptert, hvordan vi kan legitimere oss. Vi merker trykket fra den evidensbaserte tenkningen, fra en medisinsk kultur hvor gentesting, "personlized medicine", og leting etter biomarkører kobles opp mot tilbudene fra en farmasøytisk industri som jakter på nye produkter og ny profitt. DeNora skisserer denne større konteksten hvor også produksjonen av nye diagnoser åpner stadig nye markeder.
I DSM-5 er for eksempel "shyness" blitt en diagnose som skal behandles med medikamenter som paxil eller serosat, refererer DeNora. Røykere får nå diagnosen "Nicotine use disorder" – kanskje greit at man klarte å slutte i tide. Jeg kjenner meg godt igjen i denne kritikken av psykiatrien fra min egen studietid på syttitallet. Det var antipsykiatriens glansperiode, med navn som Ronald Laing og Thomas Szaz. Disse fulgte med meg i bagasjen da jeg reiste til USA for å studere musikkterapi på begynnelsen av syttitallet. En av de første bøkene jeg kjøpte i et antikvariat i Tallahassee var en lærebok i psykiatri – der kunne jeg lese at "left-handedness" var en diagnose - noe som ikke minst skjerpet min skepsis mot diagnoser - kjeivhendt som jeg alltid har vært (stolt av).
Et av de viktigste kursene jeg tok på Florida State University var i avvikssosiologi – "sociology of deviance". Essayet jeg skrev der dannet utgangspunktet for første kapittel i masteroppgaven min og senere boka Music Therapy and its Relationship to Current Treatment Theories. Da jeg i tillegg fikk praksis på en svært tilbakestående psykiatrisk institusjon like over grensen til Georgia, hvor klientene i hovedsak var svarte fattige, og hvor jeg samtidig leste Erwin Goffmans Asylum, spurte jeg min praksislærer om vi ikke burde stenge vår musikkterapipraksis og i stedet tilby juridisk hjelp for å hjelpe de innesperrede tilbake til samfunnet.
Senere har jeg fulgt diskusjonen om psykiatri, jeg har forstått at man ikke kaster pasienter på gasta fordi institusjonene er totale. Heller ikke slutter man å gi antipsykotiske medisiner til mennesker i en akutt nød. Snarere har vi vel lært (om ikke helt realisert overalt) at det kan skapes gode institusjoner, at samtaleterapi og medisiner bør gå hånd i hånd. Dette så jeg på nært hold i min egen praksis da jeg sent i livet tok psykologutdanning og arbeidet med unge schizofrene under veiledning av en erfaren klinisk psykolog. På denne institusjonen var det faktisk også tilbud om musikkundervisning, foto, dans og maling. Og nå har vi fått både brukermedvirkning, medikamentfri behandling og recoverytenkning inn i det psykiske helsefeltet.
Nok om det. Thomas Szasz, han som skrev The Myth of Mental Illness får sine to sider i boka til DeNora, men samtidig får han kritikk for sin «libertarian» reduksjonisme – han reduserer mental helse til individuelle valg. Som motstykke til en biologisk reduksjonisme ønsker DeNora å utvikle et resonnement omkring mental helse og velvære som styrer fri fra denne polariseringen mellom kropp og kultur som forklaringsfaktorer.
Den nevropsykologiske reduksjonismen
En annen kjent form for reduksjonisme – også omtalt som nevroimperialisme – finner vi der hvor hjernen brukes til å forklare alle virkninger av musikken. DeNora viser til hvordan nevrologiske diskurser er levninger etter 1800-tallet frenologiske tenkning, hvor man ville sidestille alle psykologiske tilstander med fysiske funksjoner. Men nå er det slik veldig forskjellige kognitive og perseptuelle funksjoner finner sted i samme område av hjernen, noe som gjør det vanskelig redusere slike prosesser til en bestemt region. Nå har jo hjerneforskningen kommet videre med hensyn til å kartlegge hvor i hjernen det skjer ulike former for musikalsk prosessering, noe som selvsagt er nyttig å vite for musikkterapeutene. Problemet er at opplevelse av mening overskrider de fysiske prosessene i hjernen.
Når hjerneforskere beskriver sitt kartleggingsarbeid kan det høres ut som om det er hjernen som «snakker». Når hjerneforskeren selv forteller om sine opplevelser, bruker hen førstepersonsspråk: «Jeg opplevde at», altså sier de selvsagt ikke at det var hjernen deres som opplevde det. Dette bevissthetsfilosofiske spørsmålet står på dagsordenen i diskusjonen mellom hjerneforskere og filosofer.
Eller som DeNora skriver: «We are not, in other words, mere brain. (…) The brain is, as I shall describe, connected also to the person, to other people and their history, to language and learning, memory and association, habit, culturally constructed values, convention, physical interaction, occasions, situations, shared experience, custom, climate, diet, air quality, electro-magnetic current and many other things that linguistically we deem to be ‘outside’ of individuals. It is this totality of connections that we should include in our attempts to understand what music is and how it works.”
Fra placebo til nocebo
I diskursen om sykdom – hvor DeNora beveger seg fra schizofreni, over depresjoner, til høyt blodtrykk og stress – er hensikten å sirkle inn en sykdomsforståelse som er økologisk og holistisk. DeNora vil unngå å redusere sykdom til genfeil eller gjøre helse til et individuelt ansvar. Det er foruroligende å lese om økningen av bruken av antidepressiva, samtidig som forskningen så sterkt problematiserer effekten av medikamentene. Forskning på placebovirkninger (som noen ganger ikke publiseres fordi den ikke gir støtte til virkningen av nye medikamenter) gir sterk støtte til sammenhengen mellom våre trosforestillinger og kroppslige reaksjoner.
Placebos mørke tvilling – nocebo – forteller oss om de negative virkninger av egne tanker og holdninger: Vi blir også syke av egne negative forventninger. DeNora bruker sosiologen Peter Freund som kilde (The Civilized Body: Social Domination, Control, and Health) for å fange inn hele den komplekse virkeligheten – samfunnsstrukturer, kulturelle praksiser, arbeidsliv – som også virker inn på interaksjonen mellom kropp og psyke, og som kan deregulere kroppens evne til å mestre stress. Det er samspillet mellom de livsformer vi lever under og de små daglige mikrotilpasninger i kroppsdisposisjoner som i lengden kan utvikle eller forsterke kroppstilstander vi klassifiserer som sykdom.
En kritisk teori om helse
DeNora skisserer et komplekst og mangefasettert helsebegrep, hvor helse er en identitet, en tilstand som er økologisk konstituert som et «åpent system». Hun beskriver tre dimensjoner ved helse. (a) Helse består av inskripsjoner (inscriptions), dvs. vi 'merkes' både av oss selv og andre idet det settes navn på vår tilstand. (b) Denne helsetilstanden handler om hva vi er i stand til å utføre, og (c) den består av og har mening som 'levd erfaring'.
Vi kan for eksempel tenke oss en situasjon hvor vi har problemer med å gå i trapper, legen forteller oss at vi har en hjerte-lungesykdom, eller gikt etc. Legens diagnose kan føre til at jeg blir mer oppmerksom på min egen tilstand, og denne inskripsjonen gjør at jeg slutter å gå i trapper (nocebo) og dermed kommer i stadig dårligere form. Men jeg kan også la være å lytte til legen, fortelle meg selv at jeg bare 'var i midlertidig dårlig form'. Det kunne også føre til at jeg alltid tok heisen, og således aldri ville merket problemet. Det DeNora vil fortelle oss, er at atferd (performance) påvirker inskripsjon, inskripsjon påvirker atferd, inskripsjon påvirker opplevelsen, opplevelsen påvirker inskripsjonen og opplevelsen påvirker atferden, eller hvordan jeg handler vil påvirke opplevelsen av hvordan jeg har det.
Et helsesosiologisk perspektiv vil forsøke å si noe om hvordan disse inskripsjonene, opplevelsene og utførelsene konstitueres. Sentralt står forståelsen av hvordan de framtrer innenfor sosiale økologier, verdener, materielle kulturer og rom – heri diskurser, verdier, forestillinger, objekter, teknikker, institusjoner og sosiale praksiser. Som vi så i eksemplet med å ta heisen, ville personen aldri oppleve å ha en funksjonsnedsettelse – med andre ord er opplevelse, performance og inskripsjon avhengig av hva min sosiale verden tilbyr eller ikke kan tilby (affordance). Med andre ord handler helse/sykdom også om etikk og sosiale ordninger.
For å unngå en rent individualistisk posisjon må vi ta hensyn til hvordan kultur og omgivelser medierer sykdom/helse. Innenfor «disability studies», antropologi eller konstruktivistiske studier av kultur er man nettopp opptatt av hvordan helsetilstander medieres av spesielle institusjonelle konfigurasjoner eller kulturelle praksiser.
En siste dimensjon i DeNoras helse/sykdomsforståelse handler om temporalitet – om hvordan symptomer og vår evne til å handle kan varierer fra dag til dag, fra øyeblikk til øyeblikk. Dette kan skyldes biologiske funksjoner i kroppen, medisinens virkninger, psyko-sosiale forhold som motivasjon, distraksjon, lyst, engasjement, eller helt ytre forhold som når for eksempel graden av luftforurensing vil påvirke sykdom knyttet til luftveiene.
Variasjonene kan være store i opplevelsen av helse-sykdom: det finnes både helse opplevd ved sykdom og sykdom som manifesterer seg mens man opplever helse. Når DeNora karakteriserer helse-sykdom som et 'åpent system', er det fordi systemet tar form i relasjon til forhold utenfor individet og utenfor individets indre fysiologiske og biologiske komposisjon. Siden systemet også figureres i relasjon til ulike eksterne faktorer, er det uunngåelig også temporært, i flux, potensielt variabelt.
Tilbaketrekning eller ommøblering?
DeNora vier sosiologen Erwin Goffman hele to kapitler når hun kretser inn et asylbegrep som skal gir forklaringskraft til musikkens nærende kraft. Det fristedet, asylet, som Goffman skisserer i sin bok med samme navn, handler om en tilbaketrekning: Også inne på den totale institusjonen kunne pasientene finne fram til steder, aktiviteter og fantasier som ga beskyttelse mot virkeligheten. Men dette faktiske asylet vingeklippet pasientenes anledninger til å utfolde seg. Selvets muligheter til å engasjere seg, til å skape frirom, handle ut fra egne interesser ble ødelagt av den totale institusjonens hierarkier og strukturer.
Nå skisserer imidlertid DeNora to former for asyl – to strategier for å oppnå asyl: tilbaketrekning (removal) og ommøblering/ominnredning (refurnishing). Begge defineres med følgende innhold eller oppnådd tilstand som: "room, ontological security, control and creativity, pleasure, validation of self, sense of fit, flow, comfort, ease, house, temporal fit".
Det er slike tilstander, prosesser eller opplevelser som søkes enten via tilbaketrekning (removal) eller en ommøblering av tilværelsen (refurnishing). Når vi trekker oss tilbake og beskytter oss fra omverdenen (lytter til musikk, går på teater, leser en bok, sover, reiser, spiser og drikker, spiller poker, ser på TV osv.) kan vi oppleve et pusterom, at vi restitueres. Det samme kan oppleves når vi engasjeres oss mer aktivt i våre hobbyer og interesser (skriver en blogg, spiller i band, driver med religion eller er aktive i menighetsarbeidet, synger i kor, går på språkkurs osv). Forskjellen er imidlertid at når vi aktivt ommøblerer eller nyinnreder livet vårt gjennom slike frirom, opparbeider vi nye ressurser som kan investeres i nye delte sosiale erfaringer med andre.
The Asylum-Pod
Ipoden blir selve illustrasjonen på hvordan musikken kan brukes til å skape, befeste, signalisere eller utvide det rommet vi ferdes i. Mobil og privat musikklytting, som særlig beskrevet av Michael Bull (og som Marie Skånland i sin doktoravhandling er kontekstualisert i en helsesammenheng), kan handle om hvordan musikken brukes til å regulere følelser, lade batterier, skape velvære eller brukes som respons på den polyrytmiske støyen som møter oss i det moderne bylivet.
Ipodlyttingen er utgangspunktet for DeNoras beskrivelse av sammenhengen mellom «removal»-strategier og regulering av stress. Men samtidig vet vi hvordan lytting via iPod også er et «sosialt statement» ('jeg vil være i fred'), eller en delt sosial aktivitet (gjennom å dele hodetelefoner) som griper inn i omverdenen og er med på å ominnrede omgivelsene slik at vi får nye ressurser og handlemuligheter. Musikken skaper stemninger og fargelegger situasjonen, og er slik sett med på å skape et veikart som gir retning til valg og prioriteringer.
Interessant er det når DeNora trekker fram forskningen om hvordan en ny oppvoksende generasjon klassifiserer og kategoriseres musikk etter situasjoner og hendelser de knytter musikken til (musikk som passer til en solrik ettermiddag, god å sykle til, gir meg energi, osv). Kanskje innvarsler denne teknologien nye musikalske lyttepraksiser som virker sterkt inn på og omformer hvordan vi snakker om, kategoriserer, og omgås musikkens funksjoner og estetiske potensialer.
Performance of self and identity
For å illustrere hvordan musikk kan brukes til å ominnrede vår plass i verden, henter DeNora eksempler fra et musikkterapiprosjekt hun har fulgt sammen med musikkterapeut Gary Ansdell. (Her kan nevnes at DeNoras bok ble første del i et triptyk i serien Music and Change: Ecological Perspectives - hvor Gary Ansdells bok How music helpsin music therapy and everyday life utkom i 2014 og hvor tredje utgivelse er et samarbeid mellom DeNora og Ansdell med basis i et samfunnsmusikkterapiprosjekt - BRIGHT).
I BRIGHT- prosjektet har de en musikkafé hvor deltakerne gjorde solo-opptredener. DeNora teoretiserer disse opptredener som estetiske og samtidige funksjonelle framføringer, og hvor det ikke bare er musikk som framføres, men også identiteter. Sangen tilbyr et kulturelt materiale som personer uttrykker seg igjennom. Ulike musikalske stiler og former modellerer tilstander og tilbyr en autoritet som utøveren kan investere sitt selv i, og således bygge ressurser til å ominnrede sin verden.
Gjennom musikken tas et standpunkt, man inntar en posisjon og skaper seg et rom for å prøve ut måter å være, handle og oppleve på. Måten musikken framføres på kan framstå som en stedfortreder for en identitet man ønsker å projisere på omverdenen, prøve ut og delta i fellesskapet gjennom. Det å framføre musikk blir en måte å generere ressurser på, materialer som kan brukes til å bevare og utvikle selvet. Det er her musikkens endringspotensial ligger. Det er her musikkterapien tilbyr et musikalsk asyl, et fristed for å ommøblere, prøve ut og befeste en annerledes identitet.
Musikalisering av bevisstheten
DeNora gjør en ekskurs ut i bevissthetsfilosofien – philosophy of mind – for å etablere sin teori om hvordan bevisstheten kan musikaliseres. Hun argumenterer for hvordan en musikalsk bevissthet er et medium for sosiale relasjoner, noe som regulerer bevisstheten og blir en form for selv-representasjon. Musikk, som et sosialt organisert fenomen, importeres fra omverdenen, den strukturerer bevisstheten og skaper en legering av "orientation, mind, action, emotion and sensory experience".
DeNora kommer fram til at estetiske modaliteter og materiale kan strukturere, forfine og kanalisere erfaring. Vi blir mer sensitive overfor det å være i verden (jfr. det estetiskes opprinnelige betydning). Kunsten beriker våre evner til å fortelle og formulere erfaringer som et bevisst «jeg». Den tilfører fleksibilitet, nye opplevelseskategorier og nytt affektivt innhold. Disse modulasjoner (inflections), kategorier og affekter er/blir en del av de forutsetningene vi møter verden med. De formene de tar virker strukturerende på bevisstheten, på vår selektive sensitivitet overfor omgivelsene.
Bevisstheten er varm eller kald, skriver DeNora. Den er varm når den er før-refleksiv, kroppslig og umiddelbar. Vi kan oppleve musikk på denne måten, for eksempel når vi beveger oss til musikk uten å tenke videre over det. Men vi kan selvsagt skifte modus, til en slags bevissthetens 'second order', hvor vi setter språk på opplevelser og følelser, assosierer musikken til hendelser eller reflekterer over det musikalske materialet.
Eksemplene DeNora bruker for å illustrere dette med henter hun fra «rubber hand» eksperiment i psykologien, tryllekunstnerens måter å manipulere våre persepsjoner, og ikke minst musikkterapeutenes arbeid med smertelindring. DeNora gir en analyse av musikkterapeut Jane Edwards arbeid med smertelindring hos en gutt som må gjennomgå en svært krevende behandling ved skifte av bandasjer etter en brannskade. Hun viser hvordan musikken, i samspill med situasjonen, omforming av roller, terapeutiske relasjoner, nevropsykologiske endringer, og ikke minst guttens identifikasjon med selve musikkens estetiske materiale, er med på å lindre smerteopplevelsen.
Hensikten med analysen er å vise hvordan en "varm musikalsk bevissthet" kan transformere kroppstilstander og persepsjoner, skape noen nye forutsetninger for å omdefinere sine forventninger til behandling og dermed framskaffe ressurser for endring hos gutten. DeNora bruker også eksemplet fra filmen om hvordan amerikanske soldater i Irak brukte heavy metal til å «varme bevisstheten» slik at de kan utføre sine operasjonen inne fra stridsvognene i en emosjonell tilstand som er forenlig med kravene fra "jobben"…
Soniske forestillinger
DeNora bruker musikkterapimetoden (The Bonny Method of ) Guided Imagery and Music for å illustrere hvordan musikken tilbyr materiale (og metaforer) som gjør at utenommusikalske forhold kan komme til bevisstheten, undersøkes og eventuelt finne sin løsning. Som GIM-terapeut pleier jeg selv å si at musikken er en metaforprodusent, den skaper bilder, kroppsopplevelser, assosiasjoner som gir en rik avspeiling av hva som rører seg i oss, hva vi kanskje ikke helt hadde i fokus før vi la oss ned på benken, men som ble oss bevisst under lyttingen til musikk, evt. med hjelp fra terapeuten. Det er gjennom denne bevisstgjøringen at bevisstheten blir «kald». Det vil si at vi reflekterer over våre egne reaksjoner og opplevelser, over situasjon eller musikken. Vi språkliggjør den musikalske erfaringen (og bevisstheten) ved å bruke noen av de metaforene som dukker opp, metaforer med linker knyttet til kropp, tanker.
Hvor er den gode musikken?
DeNora bruker en episode fra en situasjon på et sykehus, hvor medlemmene i BRIGHT-prosjektet, altså alle amatører med en fortid innen psykisk helsevern, lager en konsert. Etter konserten går de rundt på avdelingene. Her ligger en eldre døende mann som spør om de kan synge "Swing low, Sweet chariot" for ham. Det blir en gripende framføring som berører alle, transformerer situasjonen, knytter deltakere og tilhørere sammen. "There could have been no better music anywhere", skriver DeNora, og starter diskusjonen om musikk som gjør godt er det samme som god musikk. Men først rydder hun av veien enkle forestillinger om musikalsk kvalitet som noe som er predefinert og låst til enkelte verker/framføringer. Dernest avskriver hun en relativisme som gjør alle verdidommer av musikk og framføring relative, dvs. helt avhengig av subjektive tolkninger.
DeNora setter opp en tabell hvor hun i rutefeltene skiller mellom a) musikk som er god og som gjør godt (har gode virkninger, for eksempel på helse og velvære som er anliggende her), b) musikk som er god, men som ikke har gode virkninger, c) musikk om ikke er god, men som har gode virkninger, og d) musikk som verken er god eller har gode virkninger. Vivaldis Fire årstider, brukt på flyplassen i New York brukes som eksempel på at dette er (god) musikk som har gode virkninger for de myndighetene som har installert musikken for å holde hjemløse borte fra dette offentlige rommet (i den grad det virker). Musikken er imidlertid til stor irritasjon for alle som ikke liker Vivaldi, for dem som er motstandere av bakgrunnsmusikk, for hørselshemmede som blir ytterligere hemmet i sin kommunikasjon osv.
For DeNora blir et viktig spørsmål «how people do things with aesthetics». Hun vil ha en mer fleksibel forståelse av estetiske taksonomier og klassifikasjoner, hun vil fram til en form for «godhet i» og «godhet fra» musikk som er lokalt situert og forankret (grounded), og som vokser fram relasjonelt på samme måte som fenomenene helse og sykdom.
Det er umulig å klassifisere «god musikk» på en dekontekstualisert måte. Samtidig er kontekst ikke noe fast, men noe som selektivt mobiliseres og produseres i situasjonen. Ulike former for godhet finner sin form i relasjon til en rekke forhold som særtrekk ved situasjonen, betraktningsmåter ('ways of seeing'), mål, trosforestillinger, preferanser, persepsjonsbetingelser, diskurser osv. Det er forskjellige former for forskjellighet, og estetiske rammeverk som brukes til å definere kvalitet og verdi er institusjonalisert av ulike brukergrupper og praksisfellesskap. Estetiske valg er etiske valg. Hva som er ‘godt’ ved musikken handler ikke om identitet, men om identifikasjon, skriver DeNora, og ønsker med det å oppløse distinksjon mellom «goodness in» og «goodness from» musikk. I denne deregulerte og kontekstualiserte estetikken framstår dette musikalske gode nært knyttet til livsformer, til kollektiv handling, noe som er produsert og institusjonalisert gjennom et samarbeid. Det som er godt, framstår for oss gjennom å identifisere det riktige sett med estetiske kriterier. At det skulle finnes mange slike former for gode musikker er i og for seg ikke noe problem, så lenge vi forstår at våre sosio-musikalske former for å skape sosial orden ikke er knyttet til selve musikken, men til våre forsøk på å konstituere oss selv og våre relasjoner til hverandre.
En medisinsk humaniora
En slik økologisk og kontekst-sensitiv forståelse av hvordan musikk og helse er åpne og fluide fenomener, krever en tilnærming som setter studiet av «her-og-nå» i musikalske prosesser på dagsordenen. Da jeg studerte musikkterapi i USA på syttitallet - under et atferdsterapeutisk regime, reagerte jeg på at man bare var opptatt av effekten, nytten, av å måle at musikken virket. Den samme ideologien finner vi i dag, hvor det er RCT som gjelder og hvor det er helstrukturerte intervjuer, skanning av hjernen, Likertskaler, tester og surveyer som skal låne evidens til terapien. Hvorfor, hvordan og når musikken virker er vel like viktige spørsmål, og som vil kreve en etnometodologisk tilnærming ved at vi er til stede i prosessene og får tilgang til deltakernes livsverden.
DeNora åpner for slike studier, hun gir oss et nytt språk i sin syntese av sosiologi, (musikk)estetikk og helsevitenskap. Hun åpner den sorte boksen og viser oss at musikalske transformasjoner skjer gjennom vårt engasjement i musikk, som utøvere og lyttere. Musikken er ikke noe middel i denne prosessen. Den musikaliseringen av bevisstheten som skapes, endrer vår mentale tilstand, den gir anledning til å ominnrede og skape et nytt handlingsrom.
Comentarios