Det ukontrollerbare (i musikkterapien)

Hartmut Rosa. Det ukontrollerbare. Verbum, 2025

Det er et element av uforutsigbarhet i musikkterapeutiske møter med brukerne. Vi kan ikke fullt ut kontrollere utfallet av en improvisasjon, hvordan et samspill skal fungere, eller om musikken vi har valgt å lytte til gir et gjensvar hos brukerne. Musikkterapeutene har utviklet en rekke metoder, teknikker og prosedyrer som skal sikre at man i størst mulig grad kan skape en gunstig ramme for musikalsk kommunikasjon, musikalske opplevelser og transformerende mellommenneskelige møter.  Det finnes en rekke improvisasjonsteknikker for å skape synkronisitet og dialogiske møter. Ikke minst har vi tydelige prosedyrer knyttet til musikklytting og reseptiv musikkterapi.

Til tross for alle teknikker og planlagte ritualer vet vi at vi ikke alltid når fram. Improvisasjoner fører ikke alltid til «gode øyeblikk», musikkopplevelsene i GIM-sesjonene uteblir. Med andre ord – det er noe ukontrollerbart i musikkterapeutisk praksis. Vi kan ikke bestemme eller påtvinge brukerne våre bestemte musikalske opplevelser.  

Et sosiologisk blikk på det ukontrollerbare

Dette ukontrollerbare momentet står sentralt i den tyske sosiologen Hartmut Rosas resonansfilosofi. Da jeg leste hans nylig oversatte bok til norsk om «Det ukontrollerbare», slo det meg hvor mange paralleller det finnes i hans forståelse av «resonansøyeblikk» og hva musikkterapeuter er på jakt etter.

Nå i sommer fikk vi altså Rosas lille bok «Det ukontrollerbare» («Unverfügbarkeit» på tysk), og med det en god forståelse av hva som ligger bak dette merkelige tyske begrepet. Sett i et større sosiologisk perspektiv handler det om livet i den senmoderne tiden vi lever i og vårt ønske om å kontrollere verden, med en aggressiv «skal-og-vil-ha»- holdning. Og at vår handlefrihet er blitt til en form for handlingstvang. Vi ønsker å kontrollere ved å synliggjøre, gjøre noe fysisk tilgjengelig, håndterbart og til å brukes. Vi har utviklet et moderne kontrollapparat gjennom utviklingen av vitenskap, teknologi, økonomi og politikk. Rosa beskriver dette kontrollforsøket som et angrep på verden, en aggressiv holdning som slår tilbake på oss selv. Han har atskillig med eksempler på vår hverdagspraksis i forsøket på å øke våre ressurser for å kontrollere og skape betingelser for å oppnå resonante opplevelser. Men ofte glipper det, opplevelsene ble ikke akkurat like store som vi ønsket, og vi jager videre til neste forsøk.

Musikkterapeutiske paralleller

Det finnes imidlertid en annen holdning enn dette forsøket på å kontrollere våre omgivelser. Rosa gir da også en kortfattet beskrivelse av hvordan verden snarere kan være et resonanspunkt. Jeg har tidligere beskrevet Rosas resonansteori på disse sidene, så jeg skal ikke gjenta dette her.  Det er i denne resonansteorien jeg finner flere berøringspunkter med musikkterapien, ikke minst når  Rosa skriver om affeksjon, emosjon, transformasjon og det ukontrollerbare.

Vi er godt kjent med hvordan vi aldri helt kan ha kontroll over de reaksjoner og opplevelser som musikk utløser i musikkterapien. Når vi improviserer, skaper vi nettopp en situasjon hvor utfallet er usikkert. Vi kan aldri helt vite hvordan andre personer vil tolke og svare på våre musikalske utspill. Men fordi vi vet å svare gjennom våre improvisasjonsteknikker, kulturforståelse og musikalske beredskap, kan vi ta oss inn igjen hvis responsen uteblir og således utfordre på nytt. Slik kan vi skape et samspill som nettopp tar dette ukontrollerbare som utgangspunkt og som mulighet for å skape en meningsfull musikalsk dialog. Vi skaper hva Daniel Stern kaller «pregnante øyeblikk», som noen ganger fører ut i sanden, andre ganger blir til «meningsfulle øyeblikk» - «moments of meeting». Disse meningsøyeblikkene er tegn på relasjonelle øyeblikk. Det bevitner en form for resonans, kanskje av hva Rosa kaller «second order», om noe som minner om større og dypere former for tidligere resonante opplevelser.

Jakten på høyepunkter

Mange musikkterapeuter er på jakt etter høydepunktopplevelser, hva Maslow kalte «peak experiences». Slike «transformerende» øyeblikk hører også med i den matrisen Rosa tegner for resonante opplevelser. Som musikkterapeuter vet vi samtidig at vi ikke kan bestille eller tvinge fram slike høydepunktopplevelser. Vi kan i beste fall skape gode betingelser, forberede grunnen og håpe på at de større eller mindre transformerende øyeblikkene skal inntreffe.

Dette gjelder for eksempel GIM-reisen. Du kan få mange og sterke musikkopplevelser når du ligger der på benken fullt avslappet, i en «utvidet» eller endret bevissthetstilstand. I enkelte tilfeller kan det virkelig slå til, og du har opplevelser i kropp og sinn som er sterke, bevisstgjørende og transformerende. Jeg hadde mange reiser med mine mentorer da jeg tok BMGIM-utdanning, noe få står tilbake som spesielt sterke og minneverdige.

Slike opplevelser, om de knytter seg til improvisasjon, samspill eller lytting til musikk, kommer til oss i nåde, for å bruke et religiøst uttrykk jeg fant en gang hos filosofen Martin Buber, da han skrev om sitt forhold til musikk. Musikkterapeutene har også sammenliknet slike sterke og resonante meningsøyeblikk med «Jeg-Du»-opplevelser. På et seminar med Daniel Stern vi en gang hadde med doktorgradsstudenter i Danmark, spurte jeg Stern om forholdet mellom slike «moments of meeting» og Bubers «Jeg-Du»- møter eller Maslows «peak-experiences». Så langt jeg husker ville ikke Stern likestille sine møteøyeblikk med de sterkeste opplevelsene. De kunne likevel ha transformerende egenskaper.

Det ligger også et forsøk i å forstå hvordan de kreative prosessene som ligger bak musikalsk samspill skaper betingelser for det ukontrollerbare. Musikkviteren Nicholas Cook beskriver i sin siste bok hvordan musikalske samhandlinger alltid innebærer et moment av åpne muligheter og usikkerhet, hva som skulle peke i retning av noe ukontrollerbart.

Affekt og affektinntoning –  berøringsmomentet

Rosa er tydelig på at en forutsetning for resonansopplevelser ligger i å være åpen og mottagelig for påvirkelig for å bli berørt. Vi må la oss affisere, som vi sier på norsk. «Å gå i resonans med et menneske, men også med et landskap, en melodi eller en idé, betyr å bli berørt eller beveget «innvendig» av ham, henne eller det», skriver Rosa. Han beskriver det gjerne som en «påkallelse». Utfordringen for musikktereapeutene blir å skape en slik holdning til musikkopplevelsen hvor brukerne stiller seg mottakelig for det musikalske inntrykket.

Jeg assosierer også dette med et kjent begrep fra musikkterapiteorien, og igjen fra Daniel Stern, som skriver om intersubjektivitet og affektinntoning  («affect attunement»). Intersubjektivitet er et sentralt begrep og viser til en gjensidig skapt og delt meningsverden. Intersubjektivitet oppstår gjennom en umiddelbar og felles synkronisering med en annens sinn. Dette skjer gjennom en intensjonal og direkte utveksling av affekter,gjennom en felles oppmerksomhet som skaper en dialogisk ramme for utvikling, heter det hos Gro Trondalen (2016). Denne kontakten er prosedural (implisitt) og ikke-verbal. Kropp, erfaring og affekter er viktige elementer.

Selvvirksomhetsmomentet (svar)

Vi kan bare snakke om resonans når denne berøringen etterfølges av et eget aktivt svar, heter det hos Rosa. Vi snakker om å få gåsehud, at det går kaldt nedover ryggen. Rosa viser til ordet «emosjon» som nettopp vektlegger en bevegelse utover (e-movere), og som ligger i svaret. Resonans inntreffer nettopp når vi opplever oss virksomme og levende forbundet med verden. Dette fordi vi nettopp klarer å affisere noe i verden. Rosa kaller dette for «selvvirksomhet» og viser til Banduras teori om «self-efficacy». Det enkleste tilfellet av et slikt resonansforhold ligger i utvekslingen av et blikk eller i en samtale hvor partene lytter til og svarer hverandre. «Øyne er resonansvinduer», skriver Rosa videre, og vi kunne tilføre at ørene spiller samme rolle.

Når musikkterapeutene snakker om «kommunikativ musikalitet», henviser de nettopp til slike øyeblikk hvor musikalske elementer skaper samhandlinger mellom barnet og omsorgspersonen. Å definere musikalitet på denne måten er å vise hvordan musicking/musikkering nettopp ivaretar relasjonelle kvaliteter i vårt forhold til verden. Med improvisasjon som verktøy sikter musikkterapeutene mot å henvende seg til og lokke fra svar fra klienten, om det være seg barn med funksjonsnedsettelser eller voksne med personlighetsforstyrrelser. Det finne et utall av improvisasjonsteknikker for å vekke intensjonalitet, lokke fram svar og synkronisere samspill og samhandling. Samtidig ser vi at det er nettopp det unkontrollerbare ved slike musikalske improvisasjoner som har skapt teknikker for å påvirke kontrollbetingelsene.

Innenfor den relasjonelle psykologien heter det at imitasjon og synkronisering mellom partene, og hva som skjer fra øyeblikk til øyeblikk på et mikronivå spiller en viktig rolle. Denne kontakten er kryss- eller amodal og skjer gjennom forskjellige sansemodaliteter. Mikroprosessene som skjer mellom partene danner et intersubjektivt felt. Her vil partene påvirke hverandre gjennom forhandlinger, og hvor det kan oppstå både feil i og gjenoppretting av kommunikasjon.

Transformasjon - innforlivelsesmomentet

Det tredje momentet Rosa framhever er hvordan det skjer en transformasjon i oss gjennom resonante møter, riktignok i varierende grad, tilfører han. Resonansopplevelsen forvandler oss, og det er her opplevelsen av å være levende ligger, heter det videre. Om vi slutter å la oss påkalle, eller mister evnen til å svare, er vi døde innvendig – vi mangler resonansevne, skriver Rosa, og refererer til depresjon som en tilstand der alle resonansakser er blitt døve og stumme for oss.

Transformasjonen, slik den er avhengig av resonanserfaringen, er uforutsigbar og unkontrollerbar. Selv ved enn sesjon med BMGIM, hvor du først suggereres til full avspenning, deretter lytter til et spesielt tilpasset musikkprogram i tretti minutter, produserer bilder og assosiasjoner under trygg veiledning av en terapeut, er det ingen garanti for at det skjer en transformasjon. Det er noe jeg selv har erfart etter å hatt tjue timer med egenerfaring, eller gitt et par hundre timer til andre. Men det har vært enkelttimer eller opplevelser som fortsatt sitter fast i kropp og minne. Og som etter refleksjon og i samspill med terapeut har gitt vesentlige innsikter og transformerende opplevelser.

Det er en sentral antakelse i denne forståelsen av psykoterapiteorien til Stern, at det skjer en utvidelse av selvopplevelsen og selvforståelsen i intersubjektive møter, og at den delte meningen som oppstår fører til terapeutisk endring. Musikken, både gjennom samspill, improvisasjon og lytting, kan danne en ramme for slike intersubjektive øyeblikk. Samspillet åpner for en mulighet for å tone seg emosjonelt inn på hverandre (attunement) gjennom de vitalitetsformene som oppstår.

Ukontrollerbarhetsmomentet

Det siste momentet i resonansrelasjonen handler nettopp om at slike relasjonelle blokkeringer ikke lar seg forandre ved en ren viljeshandling, at resonans ikke er noe vi kan framkalle instrumentelt. Det er dette som beskrives ved «det ukontrollerbare».  Det finnes altså ikke noen metode som kan garantere for at vi kan skape resonans i møte med andre mennesker eller med musikk. Selv ved musikalske improvisasjoner, eller ved en GIM-situasjon hvor vi anstrenger oss for å styre «subjektive, sosiale, romlige, tidsmessige eller atmosfæriske betinger og gjør alt vi kan for å legge til rette for en resonansopplevelse», som Rosa skriver, skjer det ikke nødvendigvis noen berøring. «Et særtrekk ved resonans er derfor at vi verken kan kommandere den til å inntreffe eller til å holde seg unna», skriver sosiologen Hartmut Rosa (s. 85).

Referanse:

Gro Trondalen (2016).  Relational Music Therapy. Barcelona Publishers.