Welcome to Even Ruud's homepage
Here you will find news about music therapy, book review, reflections and comments
Use the menu to find book reviews, photos, articles etc
En virtuos og sund musikalsk identitet
Raymond Macdonald og Suvi Saarikallio 2024. Healthy musical identities and new virtuosities: a humble manifesto for music education research. Nordic Research in Music Education, Vol. 5, 2024, pp. 43-66.
Ideen bak denne teoretiske artikkelen er å utvikle et nytt rammeverk, hva de kaller «new musical virtuosities», med ideer som har relevans for musikalske identiteter. En slik sund (healthy) musikalsk identitet skal danne fundamentet for forskning og praksis i musikkfaget, selvsagt med relevans både for pedagoger og terapeuter. Dette ble jeg nysgjerrig på, som nylig tilbakevendt pianolærer etter femti års pause – mer om det etter hvert.
Nå er det vel slik at de fleste nasjonale planer for musikkopplæring i dag ser sammenhenger mellom musikalsk utvikling, dannelse og ansvar for elevens personlige utvikling. Jeg er ikke like sikker på om min gamle musikklærerutdanning la like stor vekt på utviklingen av en sund musikalsk identitet, som det å utvikle tekniske og musikalske ferdigheter. Slagordet i Oslo musikklærerforening som jeg var medlem av, og hvor jeg fikk opplæring av formannen, var «Gjennom arbeid til stjernene» – formulert på latin: Per aspera ad astra! Hva vi den gang forbandt med virtuositet handlet mest om å spille fort og nøyaktig, teknisk dyktighet, musikalsk briljans. Er det slike verdier jeg nå skal overføre til min nye elev, barnebarnet V. på elleve, han som er dypt inne i gaming og bordtennis?
En virtuos musikalsk identitet
Nå vil MacDonald og Saarikallio utvide vår forståelse av hva det vil si å ha en virtuos musikalsk identitet. De ønsker å ta opp i begrepet forholdet til ulike musikalske sjangere, bruk av teknologi, og anerkjenne at det finnes spesifikke virtuositeter hos individer med funksjonsnedsettelse for å utfordre våre oppfatninger av virtuositet som er godt fundamentert i en form for «ableism». Som jeg skrev i en lærebok i musikkpedagogikk fra 1978, var det den gang veldig få instrumentalpedagoger som var interesserte i å undervise elever som manglet en arm eller noen fingre – det var ingen musikalsk vei til stjernene for dem.
Denne nye musikalske virtuositeten skal ikke minst inneholde sosiale og fellesskapende elementer. Å være musikalsk virtuos skal innebære en sosial og relasjonell kompetanse, anerkjenne musikkens rolle i å skape fellesskap – blant venner, i familien, på skolen, i nabolaget. Men selvsagt skal denne identiteten også innebære evnen til et musikalsk engasjement, til å lytte til musikk, framføre for andre, danse og samskape.
Overordnet vil målsettingen handle om at ingen skal oppleve å definere seg selv som umusikalske eller ikke gode nok til å delta i musikalsk aktivitet. Kompetanse og aktørskap (agency) står sentralt. En sunn musikalsk identitet skal kunne knyttes opp mot hva musikken kan oppfylle når det gjelder generell identitetskonstruksjon. Denne omfatter alt fra personlig vekst til sosiale relasjoner. Forfatterne ønsker en bred tilnærming til musikkundervisning hvor lytting, gruppearbeid, tverrfaglige prosjekter, komponering, lage musikkvideoer, sette musikken i dialog med drama, visuelle kunster og dans hører med.
I tillegg skal en sunn musikalsk identitet ikke bare handle om å kunne framføre musikk, men også inkludere det å snakke om musikk, skrive og reflektere om musikken. I tillegg skal denne identiteten ses i sammenheng med dannelse og opprettholdelse av vennskapsgrupper, steder å sosialisere seg på, engasjement på internett og i familierelasjoner. Musikkundervisningen skal dekolonialiseres, repertoaret skal inneholde et sjangermangfold.
Viktigere enn å framføre musikk regelmessig, er å oppleve at det å drive med musikk er tilfredsstillende og gir glede. Hva jeg også minst ønsker for min nye og eneste pianoelev er å utette ham for stress, framføringsangst, høye skuldre – musikken skal være en støtte, en ressurs, en mulighet, en styrke, skriver artikkelforfatterne. Det skriver jeg under på.
Teknikk, kreativitet og sosial kompetanse
Det er selve virtuositetsbegrepet som skal gis en ny utforming. Det å være virtuos skal ikke bare handle om teknisk og musikalske ferdigheter, dette blir en altfor smal forståelse. Ikke alle ønsker å bruke 10 000 timer av livet for å nå det nivået av teknisk og musikalsk ferdighet som kjennetegner de fremste utøverne våre. Det er et bredere repertoar av ferdigheter som skal kjennetegne denne musikalske virtuositeten. Det skal legges mer vekt på det skapende, det å improvisere og lage musikk i stedet for reproduksjon. Sosiale ferdigheter skal fremmes i stedet for ensidig vekt på tekniske ferdigheter. Det er altså tre elementer vi snakker om når det gjelder denne sunde virtuose identiteten: sosial virtuositet, kreativ virtuositet og teknisk virtuositet
Ikke overraskende at McDonald, frijazzmusiker og saxofonist, professor i både improvisasjon og musikkpsykologi, ønsker å styrke improvisasjonsfaget. Det er samtidig en sosial virtuositet forfatterne her ønsker seg, slik som jeg tidligere beskrev kjennetegnes en dyktig musikkterapeut. Dette innebærer evnen til å lytte, nonverbale kommunikasjonsferdigheter, en evne til empatisk interaksjon som grunnlag for økt forståelse av andre. Det å skape musikk er grunnleggende sett en interaktiv, sosial og relasjonell aktivitet. Dette flytter fokus fra å se på musikalitet som noe som foregår inne i hodet på en person. Snarere handler det om musikalske samhandlinger.
Musikken har sin basis i ikke-verbal kommunikasjon, i intersubjektivitet og sosial tilknytning – hva vi forbinder med kommunikativ musikalitet. Musikkens primære funksjon er knyttet til slike sosial-kommunikative og kreative prosesser og danner grunnlaget for senere musikalsk produksjon og tekniske ferdigheter. Forfatterne viser her til enaktiv teori hvor hva vi kaller protomusikalitet danner grunnlaget for såkalt teleomusikalitet som handler om å utforske lyder. Det er dette den tekniske virtuositeten bygger på og som handler om avansert motorisk koordinasjon, presis musikalsk persepsjon, rytmisk og melodisk oppmerksomhet, foruten evne til å lese noter. Det å bruke slik tekniske ferdigheter i å spille og improvisere sammen med andre, bringer tekniske ferdigheter i samspill med sosiale og kreative prosesser.
Forfatterne vier også et avsnitt til hvordan disse integrerte sosiale, kreative og tekniske ferdighetene krever kompetanse i å foreta valg. Alle som har deltatt i slike felles improvisasjoner har kjent på hvordan valget av musikalske responser og innspill står sentralt i den kreative prosessen. Forfatterne knytter også disse virtuose ferdigheten opp til den emosjonelle kompetanse som vi vet Suvi Saarikallio, som nå er professor i musikkpedagogikk, har forsket mye på. Dermed er vi lett over i hvordan musikkering kan støtte barn og unge i deres sosio-emosjonelle utvikling og identitetsutvikling.
Opptaksprøven for musikkterapeuter
Jeg er fristet til å skrive noen ord om opptaksprøven i musikkterapistudiet, fordi det angår kjernen i musikkterapiyrket. Da vi startet musikkterapistudiet for snart femti år siden, var vi opptatt av å finne studenter som egnet seg for yrket. Og det var nettopp disse tre elementene i den virtuose musikalske identiteten som her er presentert vi la vekt på. For å komme inn på studiet skulle du kunne beherske et instrument (teknisk ferdighet, lese noter, framføre), improvisere (det kreative) og i tillegg vise sosiale ferdigheter (erfaringer i sosialt arbeid, interesser, holdninger, ferdigheter). Jeg håper det fortsatt er balanse mellom disse tre elementene når dagens opptaksprøver gjennomføres?
Derfor vi jeg våge påstanden at denne nye virtuositeten er gammelt nytt for meg – men det er veldig positivt å få dette formulert med støtte i ny forskning. Formulert i nye begreper og teorier av to fremragende forskere. (Se også blogginnlegg om "Den virtuose musikkterapeuten").
Men hva med klaverundervisningen?
Tilbake til min nygamle rolle som pianolærer. Hvordan møter man en elleveåring i dag hvis kan skal utvikle en slik sund virtuos musikalsk identitet? Her er en kort oppsummering av min reviderte praksis.
Motivasjon: Siden gaming var en foretrukken aktivitet, formulerte jeg først alle lekser og øvelser i «levels». Konkurranseelementet (viktig for elleveåringer) ble stimulert med bruk av smarttelefonen som stoppeklokke: Hvor raskt kan du spille en C-dur skala (eller kromatisk) over to oktaver (med riktig fingersetning). Gjennomført fem «levels» ga tilgang til en forundringspose med små rare ting å velge blant. All lekse ble gjennomgått på forhånd, slik at nye stykker ble mestret før timen var over. Smarttelefonen ble brukt til opptak, og sendt på SMS til eleven slik at han hadde et auditivt bilde av musikken å støtte seg til. Stor tilgang på begynnernoter, slik at det ble enkelt å lage en progresjon eller finne stoff for bladlesing. Mestringselementet ble viktig for motivasjon. Mye ros og støtte av familien. God blanding av ytre og indre motivasjon, som det heter.
Teknologi og mestring: Smarttelefonen er viktig, og vi lager masse tulleinnspillinger. Humor er viktig. Internett og YouTube ga tilgang pianostykker. Særlig morsomt var det å høre på stykker av Mozart, samtidig som spillet ble visualisert med masse lysblink. Å høre på Til Elise førte til intens øving og mestring av den første notesiden i løpet av de første månedene. Garageband var morsomt i en uke, men nå vet han hva det er. Et pianoprogram på nett med noter og spill til et lydspor av masse populærmusikk ga impuls til å lese noter og en viktig rytmisk impuls. Undervisning en periode på FaceTime, hvor jeg laget et seks ukers opplegg mens jeg var i Spania.
Teknisk virtuositet: Litt fingerøvelser, skalaer og teori. Eleven har sin styrke i det auditive og i hukommelsen, slik at han støtter seg til dette i stedet for å se på notene. Det er bra, men balanseres med lekser i notelesning av enkle stykker. Jeg har laget en kortstokk med enkeltnoter (både g-nøkkel og f-nøkkel) som han må trekke og lese. Hvor mange riktige svar på tre minutter? Det kan føre til automatisering. Besifringspill ble innført. Til sin 11-årsdag fikk han i presang et notehefte med opplæring i besifringsspill skrevet av en pedagog som også har utdanning i musikk og helse... Lærte seg raskt å akkompagnere godnattsanger med besifringspill (Trollemor). Litt teori om skalaer, kryss og b’er, enkle formprinsipper, akkorder/besifring.
Ser at det fort blir en tendens til mye tradisjonell pianoundervisning. Men tror progresjon (og riktig fingersetning) er viktig, rask mestring, ha et repertoar av sanger hvor man kan øve på foredrag, finne særpreget i musikken, variere. Det er mange måter å spille et stykke på! Sjangermangfold: Gir lekser med blues og litt jazzpregede stykker for å lære at det finnes en rytme som er annerledes. Finner mye enkle noter på nett.
Kreativ virtuositet: Det er en terskel å overvinne for å lage musikk selv, improvisere. Vi har begynt med imitasjonsleker. Jeg spiller først noen toner, han imiterer eller finner på et svar. Vi bytter roller – det er veldig morsomt å spille noe som bestefar ikke klarer å imitere. Dette må utvikles, tenker at bluesskjemaet kan benyttes, eller helt frie tematiske improvisasjoner. Dette er samskaping av musikk, men ser at jeg må utvikle flere ideer og innfallsvinkler, vi har tross alt bare snart spilt et år. Smarttelefonen kan brukes til opptak av ideer. Et søk på internett viser at det kan være noe å hente her.
Sosial virtuositet: Det er lite jeg kan stille opp med sammenliknet med bortennisklubben og treninga. Dette er en stor arena for mestring og vennskap, i et flerkulturelt fellesskap. Piano blir lett et ensomt foretagende. Det virker som ingen på skolen er interesserte i at eleven spiller, han har bare spilt noen stykker for halve klasse en gang de tilfeldigvis hadde et rom med piano. Selvsagt er bestefar en viktig sosial relasjon, han stiller opp hver uke og kjører gjerne innom Shellstasjonen for å handle hvetebakst. Greit med litt sukker og samtale før timen begynner – da holder det en hel time med undervisning. Så spiller vi firehendig. En blues er innøvd som kan brukes i samspill med far på gitar. Til sommerens avslutning samlet vi noen få i familien og V. bakte selv sjokoladekake og spilte fem godt innøvde stykker uten å heve skuldrene. Men hvis han fortsetter å spille i årene som kommer, skulle han ha noe musikalske ressurser som kan omsettes i sosial kapital.
Har sikkert glemt noe, men det viktigste er at eleven trives.
Musikkterapi for anhedonia
Lucy Bolger og Katrina Skewes McFerran (2024). Music therapy and anhedonia: A case study. The Arts in Pychotherapy, Online, 8. august.
Anhedonia handler om redusert evne til å oppleve glede, lyst eller nytelse (pleasure) i hverdagslige aktiviteter og er et vanlig symptom ved mange kroniske og mentale lidelser. For førsteforfatter i denne case-studien handlet det om å finne en vei ut av hennes egen anhedonia, som hadde oppstått som følge av smerter etter en kreftbehandling. Bolger, som selv er musikkterapeut, følte instinktiv at musikkaktiviteter, lytting og dans kunne være en vei tilbake. Men problemet var å finne motivasjon til å komme i gang, noe som er typisk for alle som lider av denne tilstanden. Med støtte av kollega og veileder Katrina McFerran som guide laget de et opplegg som skulle vise seg å gi resultater.
Et gjennomførtbart opplegg
Opplegget de designet skulle være praktisk overkommelig og samtidig danne grunnlag for grundig og systematisk rapportering og evaluering. Bolger satte av fem minutter hver dag gjennom 45 dager. McFerran fulgte opp med sin støtte, sendte SMS for å oppmuntre, de hadde samtaler og kunne etter hvert analysere og fortolke data som hadde samlet seg i løpet av prosessen. I artikkelen beskrives prosedyrene i alle detaljer og analysen viser hvordan Lucy etter hvert opplevde økt tilgang til lystfylte opplevelser. Dette handlet både om evne til å glede seg til noe, såkalt "anticipatory pleasure", og til å oppleve glede under selve aktiviteten ("consummatory pleasure"). Etter de 45 ukene forsvant Lucys symptomer på anhedonia.
Aktivitetene Lucy gjennomførte handlet om alt fra lytting til improvisasjon, sang og dans, med lytting og dans som de vanligste aktivitetene. Noen av aktivitetene ble planlagt, men ikke alltid fulgt opp. I stedet fulgte Lucy sin stemning og sine impulser til å velge en aktivitet. Dette kunne handle om hvilket sted hun befant seg på, hjemme eller på kontoret, om hun kunne bruke hodetelefoner, om det var andre til stede i rommet osv.
En privat relasjon
En interessant refleksjon forfatterne gjør handler nettopp om denne private relasjonen til musikken. Ofte betoner man i musikkterapien fellesskapet og deltakelsen, og betoner aktiviteter som tilbyr utadvendte aktiviteter. Denne lyttingen eller musikkeringen som her presenteres, opplevdes som en trygg anledning til fritt å engasjere seg i musikkeringen.
Systematisk tilnærming
Forfatterne gir en svært transparent framstilling av prosessen og hvordan de gjennomførte den tematiske analysen. De er samtidig klar over at selv om svarene de fikk var gode, vil det kreve mer forskning for å belyse slike prosesser. Ikke minst fordi Lucy selv, som musikkterapeut, kunne mobilisere alle sine musikalske og refleksive ressurser i denne prosessen. Samtidig med støtte av McFerran, som foruten å være blant våre fremste musikkterapiforskere, også har stor klinisk erfaring og er sertifisert i GIM. Men forfatterne er allerede i gang med å planlegge en større undersøkelse om musikk og anhedonia. Denne gang ønsker de å involvere en større gruppe.
Hvorfor musikk?
Det er også interessant å forstå hvorfor musikkaktiviteter kan bidra til åpne opp for større livslyst. Bolger og McFerran peker på flere spor. Kanskje handler det om at det er mer effektivt å fokusere på positive symptomer enn de negative, slike noen forskere på angstlidelser foreslår. Man bør i så fall trene på å gi seg gode opplevelser, aktiviteter som reaktiverer slike opplevelser. Det kan være at det i hjernen finnes forbindelser som knytter estetiske opplevelser til lyst-belønningssentre, slik vi kjenner fra forskning som viser at musikkopplevelser følger de samme belønningsbaner som mat, opioider eller seksuelle opplevelser. Her gjelder det å tenke bredt og kontekstuelt og ikke havne i forenklete virkningsmekanismer som gjør musikk til et nytt medikament innenfor en medisinsk modelltenkning.
En ny selvhjelpspraksis?
Det er fristende å tenke seg at denne forskningen på sikt vil støtte prosedyrer som kan hjelpe mennesker ut av denne lidelsen som kan lamme livsutfoldelsen. Nettopp musikk, som gjerne forbindes med lystopplevelser,nytelse og glede kan bli veien ut av en tilværelse som er uten resonans, som Harmut Rosa sier. Det kunne også være en ambisjon å utvikle et opplegg som folk kan gjennomføre på egen hånd, eventuelt både med og uten støtte fra en terapeut. Vi er jo godt kjent med slagordet «fem frukt og grønt om dagen». Hva med fem minutter helsemusikkering hver dag?
Musikkterapi og personlighetsforstyrrelser
Niels Hannibal og Gitta Strehlow (2024). Music Therapy with Patients with Personality Disorder: Advantages and Challenges. Voices, Vol. 24, no. 2.
Personlighetsforstyrrelser
​
Personlighetsforstyrrelser forekommer hos omkring 13 prosent av befolkningen og kjennetegnes ved et avvik i personligheten som gir seg utslag i funksjonsproblemer.[1] Årsaker til personlighetsforstyrrelser kan være genetisk sårbarhet og psykologiske og sosiale forhold. Det kan handle om ustabile oppvekstforhold, omsorgssvikt, traumatisering og manglende gode voksenroller. Individer med personlighetsforstyrrelser kan ha problemer knyttet til identitet, mål og mening i livet, evne til empati og nærhet.[2]
Terapeutisk allianse og fellesfaktorer
​
Vi vet hvor viktig den terapeutiske alliansen er for en vellykket psykoterapi. Denne omtales også som en «arbeidsallianse» og handler om tilknytningen mellom pasient og terapeut og samforståelse om oppgavene i terapien. Arbeidsalliansen anses som en av «fellesfaktorene» i terapien sammen med empati, forventninger, kulturell tilpasning og forskjeller mellom terapeuter. Dette er altså faktorer som opptrer i all psykoterapi uansett hvilken terapeutisk teori eller modell terapeuten arbeider ut fra. Slike fellesfaktorer gjør seg selvsagt gjeldende også i musikkterapien. Samtidig vil brudd i arbeidsalliansen og mulig påfølgende reparasjon være mulige sentrale elementer i behandlingen.
Mentaliseringsbasert terapi (MBT)
For forfatterne har psykodynamisk teori og særlig den mentaliseringsbaserte terapien vært viktig i møte med klienter med personlighetsforstyrrelser. De forankrer også sin forståelse i en prosessorientert musikkterapi, hvor de finner at musikalsk improvisasjon er er en meningsfull samhandlingsform som ikke er avhengig av språk med et eksplisitt semantisk innhold. De erfaringene som trer fram gjennom musikkaktiviteten kan ha både estetisk, mellommenneskelig og intrapersonlig mening. Denne meningen er ikke bare kognitiv, men like mye en kroppslig erfaring.
På bakgrunn av det lidelsesmønsteret som preger mennesker med personlighetsforstyrrelser, kan de være spesielt sensitive overfor den mellommenneskelige dynamikken som kan minne om tidligere erfaringer. Denne dynamikken skjer uten kognitiv kontroll. Ut fra mentaliseringsteori kan pasienten ikke se seg selv fra utsiden og den andre personen fra innsiden. Dette representerer en utfordring for terapien og ikke minst en risiko for at klienten avslutter terapien for tidlig. Slik skriver forfatterne:
“Patients with personality disorder issues are often full of confusion, doubt, anger, low self-esteem, and shame. Their mood is often low, full of thoughts, feelings, and experiences that make being alive a challenge and something full of pain and discomfort. When a person in this state of mind enters a therapeutic setting there is much at risk, and the expectation that change is possible is often not even there. When a person experiences personality disorder issues, their problems are relationship-based. Here, the feeling of who I am, how I feel, what I think, and what I do in general depends on the response from others and the way other patients perceive the person.”
På en slik bakgrunn forstår vi at klientene ofte opplever smertefull ensomhet, tomhet og opplevelse av meningsløshet oppstått på bakgrunn av et ambivalent og uorganisert mønster av tilknytningsforsøk. Klientene kan reagere på de minste forandringer i ansiktsuttrykk, stemme, spørsmål som stilles etc. slik at de første møter med terapeuten kan bli utfordrende.
Utfordringer for alliansebygging
​
De utfordringer som artikkelforfatterne peker på handler om å gjøre noen som bringer klienten ut av komfortsonen. Gitt en god arbeidsallianse er slike utfordringer viktige for å komme videre i terapien. Men før alliansen er etablert beveger man seg inn i et ukjent og sårbart terreng. Det er flere temaer knyttet klientens opplevelse av musikkterapien. Det kan være at situasjonen er fremmede, at det å skulle improvisere er både ukontrollerbart og uforutsigbart.
Klienten kan stille spørsmålet til seg selv om å spille på en tromme virkelig kan være en hjelp for sine problemer, sin usikkerhet og sin livssituasjon. Særlig hvis personen har høye forventninger til seg selv og ønsker å gjøre ting perfekt. Det kan lett oppstå følelser av sårbarhet, skam, det å miste kontroll og angst. Det å spille et musikkinstrument kan lett utfordre mestringsfølelsen og dermed muligheten for å mislykkes, bli ydmyket, skamfull, få angst og andre emosjonelle temaer som igjen vekker gamle mønstre av tilknytning.
Særlig tenker vi oss at det å høre seg selv spille eller synge gir informasjon om hvordan man føler seg, sin egen sinnstilstand. Dette kan igjen skape en overveldende følelse av frustrasjon og sinne. Slike utfordringer vil være aktuelle i arbeidet med alle klienter innen det psykiske helsefeltet, men trolig spesielt utfordrende i dette arbeidet med personer med personlighetsforstyrrelser.
Også musikkterapeuten vil møte på utfordringer i oppbyggingen av en arbeidsallianse. Det kan handle om hvordan man skal reagere på måten personen spiller, for eksempel om personen spiller veldig sterkt eller veldig svakt. Hvis improvisasjonen foregår i en gruppe, kan dette bli ekstra utfordrende, ettersom det kan være forskjellige ønsker blant deltakerne. En annen utfordring handler om motoverføring, det vil si de sterke og ubehagelige følelser som kan oppstå i terapeuten. Dette kan være opplevelser av å bli viklet inn i følelser av skam, hjelpeløshet, spenning, frykt for å feile, avsmak med mere. Hvis man ikke kjenner igjen og forstår slik følelser, kan dette være et hinder i alliansedannelsen og skape mentaliseringsproblemer også for terapeuten.
Slike utfordringer både for klient og terapeut er noe man ikke skal forsøke å unngå, men betraktes som nødvendige i den terapeutiske prosessen. De må forklares for klienten som en del av prosessen musikkterapien gjennomgår. Skulle det oppstå et brudd i alliansen er dette viktig å anerkjenne for å starte en prosess med å reparere og re-etablere alliansen. Forstått innenfor denne teorien oppstår slike brudd på grunn av et usikkert tilknytningsmønster, negative reaksjoner på overføring, forsvarsresponser og dissosiasjoner som kan skje i den relasjonelle dynamikken. Forfatterne understreker at terapeuten må være i stand til å anerkjenne sin egne implisitte eller automatiske responser mens man begynner å regulere den emosjonelle spenningen opp eller ned til et adekvat nivå. Samtidig kommer de med innspill til hvordan dette kan skje gjennom å være særlig oppmerksom på og validere klientens reaksjoner som svar på hva som akkurat skjedde i samspillet.
Fordeler for klienten
Det finnes flere fordeler ved å bruke musikk og improvisasjon i denne tilnærmingen. Disse fordelene kan være generell for musikkterapien, men også spesielt virksomme for personer med personlighetsforstyrrelser. Forfatterne nevner her hvordan musikk er virksom når det gjelder å endre en stemning, det å gi en følelse av vitalitet og styrke. Det å spille gir anledning til å være «barnslig», tillate seg å spille høyt og aggressivt, løsne litt på kontrollen. Musikken kan også bety et trygt sted, være mindre utfordrende og konfronterende enn å bruke språket. Fokuset kommer mer på hvordan det er å være sammen, enn hva vi tenker og snakker om. Den musikalske meningen er mer åpen og uspesifikk og tilbyr en distraksjon fra plagsomme tanker og grublinger. Musikken gir tilgang til kroppsopplevelser og kan åpne for glede og spøk.
Ikke minst skaper musikken en ramme for relasjonelle erfaringer. Alt vi vet om improvisasjon peker i retning av dens verdi for å etablere kontakt, skape samhandlinger og en relasjon. Improvisasjonsmetodikken har gitt oss en rekke teknikker for å skape denne samhandlingsformen. Vi snakker om bruken av å imitasjon, det å speile og støtte for å skape «attunement» og «entrainment».
«The patient can experience a shift from chaos to togetherness. From being alone and isolated, to the subtle experience of attention, empathy, and inclusion, the patient has the power to engage or distance themselves. They may experience being in control”, skriver Hannibal og Strehlow.
​
[1] Karterud i Store Norske Leksikon, oppdatert 13.5.2024
[2] Ibid. Se også bokomtale av Makt-trussel-mening rammeverket.
Nyliberalismen– en trussel mot musikkterapeutenes arbeidsforhold?
​​
Simon Procter (2024). Music Therapy as a Profession and Practice. The shifting Interrelationship of Precarity and Entrepreneurialism. I Rainer Prokop og Rosa Reitsamer (red.) Higher Music Education and Employability in a Neoliberal World. Bloomsbury Academic 2024. Open access.
Den britiske musikkterapeuten Simon Procter, som leder musikkterapiutdanninga ved Nordoff-Robbins-senteret i London, har skrevet et tankevekkende bokkapittel om arbeidsforholdene for britiske musikkterapeuter. Kapitlet finner vi i en nylig utkommet antologi redigert av to østerrikske sosiologer knyttet til musikkhøgskolen i Wien. Gjennom femten bokkapitler diskuteres hvordan nyliberalistisk ideologi er med på å påvirke og forme musikkutdanningsinstitusjoner gjennom pensum og læringskulturer. Særlig rettes oppmerksomheten mot overgangen til arbeidslivet og et jobbmarked preget av stor usikkerhet – noe som i særlig grad preger dagens generasjon av nyutdannede musikere. Jeg har bare lest Procters kapittel, men ser at de andre kapitlene burde være av stor interesse for alle som er opptatt av musikeres ve og vel, musikkutdanning, økonomi og karriere.
Først, neoliberalisme, eller nyliberalisme er i følge Store Norske Leksikon «en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideologier og teorier, som har det til felles at de mener samfunnet i stor grad bør være organisert i henhold til markedsøkonomiske prinsipper».
En britisk historie
Den fortellingen Procter skisserer er i første rekke rettet mot arbeidsforholdene for britiske musikkterapeuter. Norske musikkterapeuter har stort sett gode og velordnede arbeidsforhold. Det er likevel grunn til å være oppmerksom overfor et arbeidsmarked i forandring, hva som kan skje om markedskrefter slippes løs på helsefeltet. Det er flere fellestreff mellom britisk og norsk musikkterapi, ikke minst på utdanningsiden, ettersom det kreves en mastergrad for britiske musikkterapeuter for å bli godkjent av helsemyndighetene.
Britiske musikkterapeuter fikk sin autorisasjon, eller statlige godkjenning i 1999, og anses av Health and Care Profession Council (HCPC) som en profesjon på linje med eksempelvis fysioterapeuter og ergoterapeuter. Det er i dag åtte godkjente utdanninger for musikkterapeuter i Storbritannia. Ettersom alle baserer seg på å gi en mastergrad, skaper dette utfordringer for studentene, da et studielån til masterstudier gir uheldig økonomiske konsekvenser på lang sikt. Dette kan også gi seg uheldig utslag med tanke på sosial skjevrekruttering til yrket.
Fra optimisme til profesjonskamp
Britisk musikkterapi var godt etablert på midten av nittitallet og mange ble godt fornøyde med den statlige godkjenningen. Det var et godt arbeidsmarked og musikkterapeutene fant arbeid i skolene, omsorgssentre, sykehus etc. og kombinerte ofte slike jobber med andre musikkrelaterte engasjementer, siden ikke alle fikk en fulltidsstilling som musikkterapeut. Man så fram til hvordan Labour i 1997 ville investere mere i helsevesenet. Dette kunne gjøre det mulig å bli fulltids tilsatt i National Health Service (NHS) som fullverdige medlemmer av flerfaglige team.
I ettertid, skriver Procter, hadde denne tendensen mot å bli en ny paramedisinsk profesjon også en bakside. Ved å betone en medisinsk eller klinisk retorikk, oppnådde man å gjøre profesjonsrollen smalere. Britiske musikkterapeuter hadde sterke kliniske og psykodynamiske tradisjoner hvor man fokuserte på individuelt arbeid, viste til medisinsk litteratur og teori og nedtonte sosiale og samarbeidene aspekter ved musiseringen, slik som ved musikalsk framføring. Musikkterapien hadde sterke kurative og transformative ambisjoner og kunne lett overse arbeid knyttet til omsorg og fellesskap. Innen denne kliniske tradisjonen rynket man på brynene av musikkterapeuter som arbeidet med framføring og konserter, noe man betraktet som uetisk.
Samfunnsmusikkterapien
Ikke så underlige at samfunnsmusikkterapien – Community Music Therapy – ble en sterk motkraft i denne utviklingen, ledet an av Gary Ansdell og Mercedes Pavlicevic, godt fulgt opp av norske musikkterapeuter med Brynjulf Stige som førende eksempel. Nå handlet det om at man ikke skulle betrakte individer isolert, men som en del av et større samfunn. I Storbritannia ble dette sett på som en «anti-modell», hvor man motsatte seg forsøkene på å begrense musikkterapien til medisinske eller psykoterapeutiske regimer. I Norge, vet vi, ble innføringen av samfunnsmusikkterapien mindre dramatisk. Her passet ideologien inn i en allerede etablert kritisk og systemisk tradisjon, vi hadde ikke utviklet sterke psykodynamiske tradisjoner og kunne forme en profesjon som var romslig nok til å inkludere ulike profesjonsroller og yrkesidentiteter.
Entreprenørene
Den britiske situasjonen medførte at mange musikkterapeuter responderte ved å svare på behov i samfunnet for å skape musikalske møteplasser hvor folk kunne trives og utvikle seg. Dette krevde at musikkterapeutene utviklet nye formater, musikalske møteplasser og arbeidsformer som kunne imøtekomme behov i lokalsamfunnet eller spesielle brukergrupper. Dette entreprenørskapet, ofte drevet av idealisme, kreative og fleksible tilpasninger, sto i sterk kontrast til den kliniske tradisjonen mange musikkterapeuter hadde funnet seg til rette i og som ble beskyttet av den nye autorisasjonen. Ikke så merkelig at konfliktnivået blant britiske musikkterapeuter høynet seg på denne tiden. Mange musikkterapeuter følte at den nye samfunnsmusikkterapien undergravde den yrkesrollen de hadde utviklet gjennom noen tiår og som hadde ført til autorisasjonen.
Jeg vil våge å tro at dette entreprenørskapet har blitt godt ivaretatt her til lands. Ikke minst av musikkterapistudenter som valgte en egenpraksis på et nytt og uutforsket felt av musikkterapien. Et annet aspekt ved norsk musikkterapi som bidro til å skape en bred profesjonsforståelse, handlet om at vi tidlig utviklet en forståelse for kulturelle faktorer, identitetsproblematikk og inkluderte sosiologiske perspektiver i forståelsen av helse og terapi.
Usikkerhet og en ny terapeutisk industri
Alle som følger med på utviklingen av britisk politikk og samfunn kjenner til den pågående krisen, ikke minst innenfor helsevesenet. Den sosiale kontrakten som ble utformet i etterkrigstiden er i stigende grad blitt underminert av nyliberal politikk og kommersiell utbytting av det nasjonale helsevesenet (NHS). Særlig etter 2010 forandret situasjonen seg, etter at Labour måtte gi fra seg makten til den konservative liberal-demokratiske alliansen.
Procter skriver:
«Whereas proponents of Community Music Therapy committed themselves to a view of their work as psychosocial, valuing the individual in the context of the communal, something to be offered in order to make society better and in particular to benefit the most vulnerable in society, as new wave of business-minded people began to carve out opportunities for monetizing the growth of music therapy”.
Denne utviklingen medførte at veksten for musikkterapien innenfor det nasjonale helsesystemet forsvant. I stigende grad blir helsetjenester satt ut på anbud og overlatt til private foretak. Her kan musikkterapeuter engasjeres på prosjektbasis, gjerne til unge og kreative entreprenører. Lønnen kan være levelig på kort sikt, selv om foretakene forsyner seg prosentvis. Men arbeidet er usikkert, man blir avhengig av nye prosjekter og kontrakten omfatter ofte ikke arbeid med de miljøer og grupper som omgir de individene som mottar musikkterapitjenestene.
For å ta et eksempel: En musikkterapeut får i oppdrag å følge opp en elev på en skole. Innenfor dette prosjektbaserte oppdraget vil eleven motta musikkterapi, men terapien individualiseres og privatiseres, den blir til behandling. En musikkterapeut som er ansatt ved elevens skole ville imidlertid kunne arbeide mye bredere med både eleven og miljøet. En musikkterapeut som arbeider på prosjektbasis, må ofte reise langt og mellom flere arbeidsplasser. Teamarbeid og tverrfaglig oppfølging kan bli vanskelig. Man blir stående alene med risikoen og ansvaret, blir degradert i forhold til andre med fast ansettelse og resultatet blir fort at kvaliteten på arbeidet blir svekket.
Prekariatet
Slike arbeidsforhold kjennetegner sitasjonen for mange arbeidstakere under nyliberalismen. Hva som nå kalles en «gig-economy» – altså et arbeidsmarked som er preget av kortidskontrakter og freelance arbeid – truer med å ta overhånd og skape en usikker økonomi for musikkterapeutene. Fortsatt er det slik at de musikkterapeutene i Storbritannia som er ansatt i det nasjonale helsevesenet, tjener godt og har faste ansettelser. Men slike stillinger blir det stadig færre av. Musikkterapeuter blir ellers (lavt)lønnet som assistenter i skolen eller innenfor ulike lønnsskalaer. Det finnes i tillegg enkelte veledighetsorganisasjoner som knytter til seg musikkterapeuter på fast basis og gir gode arbeidsbetingelser. Blant disse finner vi ikke minst Nordoff-Robbins-instituttet, som er en stor pengeinnsamler.
Procter skriver at den britiske musikkterapiorganisasjonen – British Association for Music Therapy (BAMT) – en gang var en slags fagforening. Nå er de gått i allianse med de nye agentene innenfor de private helseforetakene, selv om de også klager over at de faste jobbene i NHS forsvinner. For noen musikkterapeuter oppleves denne utviklingen å skape usikkerhet, bli et nytt prekariat. Noen, kanskje de yngre uten for mye økonomisk ansvar, synes å mestre denne utfordringen, som en ansporing til å leve som entreprenører. For andre har motivasjonen for å bli musikkterapeut handlet om sosial solidaritet, en tro på musikkens rolle i samfunnet og et ønske om å leve et trygt økonomisk liv basert på musikken. Noen blir nå desillusjonerte og forsvinner fra yrket. Mangel på en fast, trygg jobb vil også føre til at musikere som ønsker å skifte til musikk og helserelatert arbeid ikke ønsker å ta denne sjansen.
Et viktig firepartssamarbeid
Denne fortellingen burde minne oss på hvor viktig det er for musikkterapeutene å ha en god forankring i fagforeningsarbeid. Firepartssamarbeidet som inkluderer CREO, Norsk forening for musikkterapi og de to utdanningsinstitusjonene, er en viktig vei å gå for å sikre gode utdannings-, lønns- og arbeidsforhold for musikkterapeutene, faste stillinger og regulerte lønnsstiger gjennom forhandlinger. Vi må her til lands videreføre arbeidet for å bevare en bred profesjonsrolle som omfatter både klinisk, (spesial)pedagogisk og samfunnsmusikkterapeutisk arbeid, utvikle nye entreprenørskap og ivareta fleksible og kreative former for musikk og helsearbeid i samarbeid med musikere, musikkpedagoger og helsearbeidere.
Tvang i psykisk helsevern
Kanskje et av de alvorligste og vanskeligste temaer innenfor det psykiske helsefeltet belyses gjennom den sjangerutvidende filmen The Recovery Channel. Den går fortsatt på kino og søk på internett eller Facebook hvor filmen vises der hvor du bor. I Oslo vil filmen følges opp med paneldiskusjon på Vega kino i juni.
Jeg så filmen i går kveld – på Klingenberg kino i Oslo, vi var to tilskuere i den lille salen. Utenfor var det full sommerkveld. Temaet tvang i psykatrien behandles stemoderlig i mediene, sa en av deltakerne i filmen, juristen Ketil Lund. Mediene er hendelsesdrevet og går ikke i dybden på dette alvorlige samfunnsproblemet, som berører tusenvis av mennesker hvert år som tvangsinnlegges og tvangsmedisineres, sa Lund.
Når gir ikke filmen noen løsning på dette sammensatte problemet. Noen ganger må mennesker beskyttes mot seg selv og kontrollen må midlertidig overføres til profesjonelle. Men det er tydeligvis forskjeller på hvordan mennesker i slike situasjoner blir møtt. Det er for mye tvang. Vi trenger alternativer og det ble vist til Lovisenberg sykehus i Oslo, som med en «åpen dør»-politikk har klart å reduseres tvangsbruken betydelig.
Musikkterapeuter har vært opptatt av disse utfordringene. Musikkterapeut Adrian Wangberg Seberg skrev sin doktoravhandling om «Frigjørende musikkterapi i tvungen psykisk helsevern» - avhandlingen ligger tilgjengelig på nett hos Musikkhøgskolen
https://nmh.brage.unit.no/nmh-xmlui/handle/11250/2656101
Nå var ikke musikkterapi nevnt i filmen, men vi vet at musikkterapeut Hans Petter Solli arbeidet i mange år på Lovinsenberg. Hans doktoravhandling ligger også ute på nett.
Hvis vi skal få til et mer recovery-orientert, medikamentfri og brukervennlig psykisk helsevern, må vi få inn flere slike behandlingstilbud. Musikkterapi har svart på disse utfordringene og blir stadig nevnt når slike temaer diskuteres. Se filmen – den gir kritiske innspill sammen med noen hjerteskjærende beretninger fra en opprørende virkelighet
Se også Ingvald Bergsagels anmeldelse i tidsskriftet Sykepleien
Music and sleep disorders
​
Mangel på søvn, søvnvansker og alvorlige søvnforstyrrelser er en av de største helseutfordringer vi står overfor i dag. Vi leser stadig i nyhetene hvordan mange, og ikke minst ungdommen, har problemer med å legge bort smarttelefonen før de legger seg. Samtidig bringer avisene tips om hvordan vi kan forbedre rutiner og ritualer knyttet til sengetiden. Undersøkelser viser at rundt 27% av befolkningen rapporterer om problemer med insomni. Dette betyr subjektive klager om forstyrrelser i søvnen, det være seg kvalitet, varighet eller kontinuitet i søvnen knyttet til tiden det tar å sovne. Det handler om problemer med å opprettholde søvnen, våkne for tidlig eller ikke oppleve at søvnen gir nok restitusjon (Jespersen, Koenig, Jennum og Vuust, 2022). Ifølge Store Norske Leksikon finnes det en rekke klassifikasjonssystemer for søvnsykdommer. ICSD 3 inneholder med enn 100 diagnoser i seks undergrupper (se mer i Waage, 2024).
Vi vet også at mangel på søvn, på kort og lang sikt medfører en rekke problemer både fysisk og mentalt. Søvnkvalitet spiller en avgjørende rolle for velvære og livskvalitet. Forskningen viser at søvnmangel kan føre til eksempelvis manglende konsentrasjon, engstelse, svekket immunitetsforsvar, høyt blodtrykk, kroniske smerter, pustevansker, fatigue, sykefravær og økt sjanse for ulykker. Medikamentell behandling er heller ikke å anbefale, virkningen avtar etter tid, og kan føre til avhengighet og gi bivirkninger på lengre sikt (Jespersen, Koenig, Jennum og Vuust, 2022).
Forskning viser
En metastudie fra Cochrane analyserte 13 studier med i alt 1007 deltakere som lyttet til ferdiginnspilt musikk mellom 25-60 minutter over en periode på tre måneder. Analysen viste at det var fra moderat til sikkert bevis for at søvnkvaliteten forbedret seg. Dette gjaldt i første omgang moderate søvnproblemer, og altså ikke for dem med alvorlige søvnforstyrrelser. Forbedringen gjaldt både i forhold til hvor lang tid det tok før man sovnet, hvor lenge man sov, og hvor mye man sov i forhold til tiden man oppholdt seg i senga. Lyttingen hadde ingen effekt på avbrudt søvn.
Forbedringen gjaldt i første rekke den subjektive opplevelsen av musikkens virkninger. Når det gjelder objektive mål, var ikke resultatene entydige. (Jespersen, Koenig, Jennum og Vuust, 2022). Forfatterne bak meta-analysen påpeker at det trengs mer forskning for å se virkningen av musikklytting på ulike undergrupper av søvnvansker.
Samtidig sier forskning at et av de mest vanlige tiltakene folk iverksetter for å øke søvnkvaliteten, handler om å lytte til musikk før de skal sove. En stor online survey viser at 62% av dem som svarer, har brukt musikk en eller flere ganger for å sovne. Også en rekke andre studier og oversiktsartikler viser at folk opplever at musikk på en eller annen måte forbedrer søvnkvaliteten.
En undersøkelse viste at ved å lytte til musikk en time før man sovner, hadde dette for enkelte virkning på lengden av den dype søvnen som frambringer de lange hjernebølgene (såkalte Delta-bølger) (Cordi, Ackermann og Rasch, 2019).
Mye forskning og selvhjelpslitteratur
Søk på internett viser at det er mye forskning om søvnvansker, også studier knyttet spesifikt til bruken av musikk. Det handler om enkeltstudier med utvalgt musikk på mindre grupper, systematiske oversiktsartikler og metastudier, samt undersøkelser av musikkvalget og hva som preger «søvnmusikk». Også i selvhjelpslitteraturen anbefales det å lytte til musikk i kombinasjon med puste- og avslapningsteknikker for å falle inn i søvnen, slik som i den nye boka til Suzanne Hanser (Hanser, 2024).
Nå vet vi også fra denne forskningen at «søvnarkitekturen» handler om hvor lang tid det tar ført man sovner inn, de ulike fasene i søvnen, fra den lettere innsovningsfasen til dypere søvn, og de ulike hjerneaktivitetene fra hurtige til langsomme hjernebølger, slik dette kan måles med EEG. Forskningen bruker også subjektive mål, som spørreskjema ofte basert på Pittsburgh Sleep Quality Index. En mer omfattende og objektiv måling skjer med polysomnografi, hvor man får fram en rekke mål på fysiologiske reaksjoner, pulsfrekvens, muskelspenninger, hjerneaktivitet etc. under søvnen.
Individuelle forskjeller
Det er store variasjoner med hensyn bruken av musikk og forskerne diskuterer mulige årsaker til individuelle reaksjoner på musikken. Dette gjelder ikke bare hvilken type musikk som folk ønsker å sovne til, noe jeg skal komme tilbake til i neste avsnitt. Det handler ofte om at musikklyttingen knytter seg til andre ritualer for å sovne, for eksempel bruk av pusteteknikker eller kognitive strategier for å avlede fra tankespinn og grubling som fyrer opp hjerneaktiviteten og hindrer at man sovner inn.
Andre forklaringer kan være at musikken maskerer støy, eller at det skjer en betinging gjennom å knytte musikken til en god strategi for å sove. Musikkens effekt på det autonome nervesystemet er nevnt i denne sammenheng. Det samme gjelder hvordan musikklytting påvirker stress og kan redusere angst.
En grunn til individuelle forskjeller er ulik grad av motivasjon blant lytterne. Forskning viser at det kan være fire grunner til at folk lytter til musikk før de skal sove: De ønsker å endre sin mentale tilstand før de legger seg, de har et ønske om å føle seg tryggere, de bruker musikk som distraksjon, eller det kan være av ren vane. Motivasjon kan igjen knyttes opp mot musikkpreferanser, noe som også er verdt å undersøke nærmere.
Det er for eksempel foreslått at virkninger av å bruke musikk er best for mennesker som lettere lar seg påvirke av suggesjon. Vi vet det er forskjeller mellom mennesker i hvilken grad de lar seg påvirke, det være seg av hypnose eller effekten av placebo. Hypotesen om at slik påvirkelighet kunne spille inn ved måling av musikkens virkning på en kort søvnperiode (en ‘nap’ på 90 minutter) hos en gruppe kvinner, viste at musikken hadde en gunstig virkning også på gruppen som ikke så lett lot seg suggerere (Cordi, Ackermann og Rasch, 2019).
Hvilken musikk?
Det er også gjort mange forsøk på å bestemme om det er en bestemt type musikk eller sjanger fungerer best til å fremme søvn. En dag, mens jeg leste meg opp på denne bloggen, satte jeg meg ned etter middagen for å lytte til Sjostakovitsj 7. symfoni, den såkalte Leningradsymfonien. Det skal sies at dette ikke er noe jeg gjør hver dag, for å si det forsiktig. Men anledningen var at jeg dagen etter skulle i konserthuset for å høre på Oslo-filharmonien under ledelse av Klaus Mäkelä framføre denne enorme symfonien. Bare førstesatsen tar nærmere en halv time, og med forsterkning av ti messingblåsere låter det ganske heftig når Sjostakovitsj maler et bilde av sin situasjon under tyskernes beleiring av Leningrad under andre verdenskrig, da han selv måtte oppholde seg i byen.
Poenget med denne digresjonen er at jeg faktisk sovnet mitt under den heftige bruken av cymbaler og messing. Nå har tidligere forskning vist at klassisk musikk har vært den vanligste sjangeren folk har lyttet til før de legger seg. Men disse målingene har vært lokale, og med ny teknologi har man klart å analysere store mengder av den musikken folk bruker som sovemedisin.
Spotify er tilgjengelig for å spore spillelister, sjangere og musikkformer som kan knyttes opp mot «sleep». Denne musikken kan igjen analyserer med moderne digital sporing for å finne ut om det er visse felles trekk i musikken i de ulike listene.
En forskergruppe fant 225 626 lydspor på Spotify som var knyttet opp mot «søvn» (Scarratt, Heggli, Vuust, og Jespersen, 2022). De fant generelt at denne søvnmusikken var mykere og langsommere, var mer instrumental (dvs. mindre bruk av tekst), og hadde mer bruk av akustiske instrumenter sammenliknet med musikken generelt på Spotify. Likevel, det var stor variasjon. Og forskerne identifiserte seks undergrupper. Og det som overrasket var at tre av disse gruppene inneholdt musikk som var raskere, hadde høyere lydstyrke og var mer energisk enn den gjennomsnittlige «søvnmusikken». Dette viser den store individuelle variasjonen vi finner når det gjelder valg av musikk til å fremme søvnkvalitet.
Mulige virkninger av musikken
Vi så ovenfor at virkninger av musikken kunne være avhengig av individuelle faktorer, som evnen til å bli suggerert. Men vi kan også spørre om det er trekk ved selve musikken som kan gi en forklaring på dens virkninger. Vi vet fra andre studier hvordan vi foretrekker å lytte til musikk med redusert tempo, energi og lydstyrke om natten og om morgenen, og igjen mot kvelden. Forskning viser at slik musikk kan brukes for å minske arousalnivået. En forklaring kan være at det skjer en entrainment med autonome biologiske prosesser knyttet til respirasjon og hjertefrekvens gjennom musikklytting. En slik entrainment virker også i forhold til aktivitetsfrekvens i hjernen.
Men som vi så, skjer det også virkninger av den heftigere musikken. Et av flere eksempler forskerne nevner er bruken av up-beat låta «Dynamite» av k-popbandet BTS som er full av synkoper, melodiske groover og en travel rytmeseksjon – den figurerte i 245 tilfeller som søvnskapende. En årsak til at denne musikken brukes i søvnritualet, kan være at den øker avslapningen. Dette fordi musikken er så kjent for lytterne, at de lett kan forutsi det musikalske forløpet. Vi vet at hjernen kontinuerlig gjør prediksjoner når det gjelder hva som skal skje. Hvis man sanser noe som bryter med forventningene, vekkes hjernen til live og man må gjøre nye anslag. Musikk som har mange overraskende tilløp, vil kunne føre til større hjerneaktivitet. Et kjent musikkstykke vil derfor føre til at hjernen bruker mindre energi, noe som kan være en hypotese verdt å teste ut.
Og så
Som vi ser, er det mye vi vet. Musikk synes først og fremst å virke på mildere former for søvnvansker, og det er viktig at folk får velge sin egen musikk. Det gjenstår mer forskning som går spesifikt på enkelte hypoteser. For eksempel hvordan preferanser for enkelte sjangere spiller inn, hvilken rolle motivasjon spiller, hvordan musikklytting kan benyttes sammen med andre avspenningsteknikker og ritualer før man legger seg, hvordan alder, kjønn, musikalsk bakgrunn etc spiller inn.
For musikkterapien kan det være nødvendig å hjelpe personer med å lage gode spillelister og lære bort avspenningsøvelser. Vi skal også huske at mennesker med søvnvansker vanligvis ikke søker medisinsk hjelp, men forsøker å finne andre løsninger på egen hånd. Musikken som velges inn i listene må prøves ut. For å lage en god liste, må man kjenne godt etter i kropp og pust hvordan man reagerer på musikken under lyttingen, ifølge Hanser (2024).
Henvisninger
Cordi, M., Ackermann, S. og Rasch, B. (2015/2019). Effects of Relaxing Music on Healthy Sleep. Cochrane Database of Systematic Reviews (8). https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/31235748/
Hanser, S. (2024). Music for Wellness. Feel the music, See the Light. Berklee Press.
Jespersen, K.V., Koenig, J., Jennum, P. Og Vuust, P. (2022) Music for insomina in adults. Cochrane Library. https://www.cochranelibrary.com/cdsr/doi/10.1002/14651858.CD010459.pub2/full
https://www.cochranelibrary.com/cdsr/doi/10.1002/14651858.CD010459.pub3/full
Scarratt, R.J., Heggli, O. A., Vuust, P. og Jespersen, K. V. (2022). The audio features of sleep music: Universal and subgroup characterstics. PloS one, 18(1), e0278813
https://doi.org/10.1371/journal.pone.0278813
Waage, S. (2024). Søvnforstyrrelser. Store Norske Leksikon. Lesedato 29.4.2024.
Travel letter from Katowice 2.-5. April 2024
Sorry for the advertisement from YouTube
​
Jeg pekte på bildet og sa spørrende 'musik?' på et slags polsk. Den eldre kvinnen som stod og ventet på bussen lyste opp og ville forklare meg at dette var en svært kjent polsk musiker, grande grande, no sinfoni sa hun med noen utenlandske ord hun hadde plukket opp. Jeg spurte etter 'name' på tysk, men da slo navneafasien hennes inn (den som rammer oss alle, bare vent). Hun ble nok litt lei seg, og jeg ruslet videre mot lyskrysset. Mens jeg står og venter på grønt lys, og det gjør man virkelig i Polen, det er ikke biler å se i noen retninger, likevel står polske fotgjengere og venter og venter til det blir grønt, det venter visst en bot på 500 sloti for å gå på rødt - altså godt over tusen kroner, men det var altså den gamle konen som nå kom nesten løpende etter meg, hun ropte noe og jeg gikk tilbake. Det er Wodecki, forteller hun. Jeg skrev ned navnet, selvsagt feilstavet, men fikk hjelp av komponisten Wojciech Stepien til å stave det riktig, samme kveld, mens vi var ute en gjeng og spiste vegetarpizza med pærer og jalapeño.
Jeg leste tidligere i år en artikkel om hvor viktig det er med disse små møtene mellom fremmede mennesker, noen få ord, det å bli sett, hjelpe andre på vei, lite som skal til. Jeg merker også med årene at jeg er blitt flinkere til å ta kontakt med ukjente, gi en kommentar, for eksempel på Gardemoen når en halv kopp kaffe koster 50 kroner og man står i kø for å fylle koppen selv.
Konferansen med tema «lyd» ble både interessant og selsom. Det var fascinerende å oppleve en eldre polsk matematikkprofessor som foreleste om Pythagoras, Kepler, Schrødingers katt og kvantemekanikk - alt relatert til toner. Lite forsto jeg av alle de matematiske formlene han hentet ut fra en artikkel han skrev for tidsskriftet Music and mathematics, men det var fascinerende å se ham gående hvileløst rundt på scenen, med øynene lukket, helt i bobla, pekte tidvis på powerpointen på storskjermen, tilbake i bobla, glemte selvsagt tiden, overskred med en halv time, umulig å få kontakt med en foreleser som lukker øynene… Så fulgte forelesninger om musikk og følelser, musikk, ungdom og identitet, ganske kjente temaer for meg, som ikke ble så veldig opplyst av simultanoversettelsene.
Heldigvis hadde vi allerede fått en usedvanlig god presentasjon av Alexandra Ullsten, som var hentet inn fra Karlstad for å fortelle om sitt forskningsprosjekt knyttet til hvordan redusere smerteopplevelsen hos (fortidligfødte) spedbarn som gjennom går medisinske prosedyrer. Her var mye innsikt å få meg seg fra et svært viktig felt i musikkterapien - smertereduksjon, hvordan musikk skaper en avstressende opplevelse i dette familiebaserte ritualet Ullsten har utviklet – og ikke minst er i ferd med å dokumentere med kvantitative, biologiske, og kvalitative intervjubaserte data. Les mer om dette viktige temaet på nettstedet www.pearl.direct
​
Dagen etter foreleste jeg om samfunnsmusikkterapi for studentene i musikkterapiutdanninga. Dette er forøvrig en utdanning både på bachelor og masternivå. Ledet av Ludwika Konieczna-Nowak, som forøvrig var utdannet hos Barbara Wheeler, den gang hun underviste i Louisville. Siden jeg studerte sammen med Barbara Wheeler i Florida for veldig, veldig lenge siden, var dette et godt kontaktpunkt, og jeg forsto at dette var en utdanning som favnet vidt, var åpen for impulser og orientert om det meste. Tom Næss forteller at han har forelest der og hatt med seg Ragnarock til Katowice.
Dette harmonerte godt med resten av dagen, hvor jeg fikk være med ned på torget i byen, hvor musikkterapeut Dominika Dopierata holdt en åpen sesjon sammen med musikkterapistudentene. Dominika hadde også et opphold ved Nordoff-Robbins utdanninga i London bak seg. Nå hadde hun kjøpt en stor varebil som hun hadde innredet som en scene, og kunne kjøre rundt fullastet med instrumenter og lydutstyr. Med suverene ledeteknikker engasjerte hun de rundt 100 frammøtte som etter hvert samlet seg rundt bilen, de fleste kom fra institusjoner for mennesker med funksjonsnedsettelser. Stor entusiasme, fri utfoldelse gjennom improvisasjon, samspill, sang, opptreden, runddanser. https://www.facebook.com/100001028907317/videos/358175403891729/
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
​
Simon Procter, som leder musikkterapiutdanninga ved Nordoff-Robbins i London, var også med disse dagene; han er for øvrig fast gjestelærer i Katowice. Simon imponerte ved å snakke polsk, og kunne oversette fra Dominikas instruksjoner. Ikke minst var det hyggelig å treffe Simon igjen og bli bedre kjent.
Katowice er forøvrig en moderne og dynamisk by, senter for polsk radioorkester som har fått en imponerende my konsertbygning. Også Silesian-museet, som ligger i en gammel gruvesjakt under bakken, er verdt å besøke. Og Galleriet, byen kjøpesenter, stor som fem-seks fotballbaner oppå hverandre, satte et utmattende avtrykk.
Procter og Ruud
Musikklytting reduserer angst
En ny oversiktsartikkel peker på at det å lytte til musikk kan redusere angst og bekymringer. Angst er en av våre mest utbredte former for psykiske helseproblemer – i USA har 18 prosent av befolkningen erfart såkalt «anxiety disorder» i løpet av livet. Bare 20% har mottatt behandling for dette. Diagnosen «generalized anxiety disorder (GAD) innebærer overdreven bekymring og frykt, noe som ofte gir negative konsekvenser for hverdagslivet.
Jeg har dette i bakhodet mens jeg leser Karl Ove Klausgårds siste roman Nattskolen. Hovedpersonen, en ung norsk fotografistudent i London, blir utilsiktet involvert i et mord......
Vi møter en ung mann med en sterk musikkinteresse, med dyptgående kjennskap til rockefeltet i tiden fram til midten av nittenåttitallet, hvor handlingen foregår. Han vet akkurat hvordan han kan programmere rekkefølgen på LP-platene sidene, hva som skaper de spesielle stemninger og følelser han har behov for i øyeblikket. Med dagens tilgang til en smarttelefon, ville han ha laget de perfekte spillelister for enhver stemning.
Og det er etter at den fatale hendelsen skjer, at han virkelig får bruk for sin musikkunnskap. Angsten griper tak i ham, han blir helt satt ut, stenger seg inne og tyr til musikken:
«Jeg satte på Shock of Daylight med The Sound, og da ‘Longer Days’ kom, lå jeg i mørket med lukkede øyne og lyttet til den. Ikke passivt, det var ikke slik at jeg lå der og bare tok imot, det var mer som om jeg fulgte musikken innover, som en jeger på jakt etter et dyr, innover og innover i et landskap som hele tiden ble til foran meg. Av og til støtte jeg på tanker der inne, eller tankeliknende følelser, alle gode. Det var som om jeg var reddet. Det var følelsen. Jeg hadde vært i fare. Nå var faren over. (Knausgård, 2023:238.)
Angst og emosjonell regulering
Vanlig behandling for en angstlidelse er medikamentell, eller gjennom kognitiv atferdsterapi. Hvis det viser seg at musikklytting kan gi positive resultater, kan vi virkelig nå langt flere mennesker, gi råd og veiledning uavhengig av distanse, bidra til at folk kan påvirke sin egen psykiske helse. Etter Covid-19 har også forekomsten av angstlidelser i befolkningen økt og med det behovet for hjelp. Med større bevissthet om hvordan musikk kan hjelpe, kan vi nå flere innenfor et psykisk helsefelt hvor knappheten på ressurser er betydelig.
Jeg har lenge tenkt at også angst kan reduseres når musikk brukes som ledd i emosjonell regulering. Jeg har likevel ikke funnet nok forskning som spesifikt kan støtte en slik påstand.
Nå har en gruppe britiske forsker gjort et dypdykk i litteraturen på feltet, gjennom et såkalt systematisk litteraturstudium og gjort en meta-analyse av 21 studier. Men vi trenger fortsatt mer målrettet forskning, utvikling av prosedyrer og manualer, kunnskap om musikkpreferanser og mekanismer bak emosjonell regulering ved hjelp av musikk.
Mulige årsaker
I litteraturen pekes det på en rekke mulige forklaringer på hvorfor angst reduseres når vi lytter til musikk. Det kan være fysiologiske forklaringer, som ved stressreduksjon, ved at hjertefrekvens og blodtrykk påvirkes. Emosjonell selvregulering blir også pekt på, hvor musikk inngår blant strategier som brukes til å endre følelsesmessige tilstander.
Noe av den forskningen som finnes har brukt kontrollerte studier, hvor forskerne har bestemt musikkvalget, brukt kontrollerende betingelser, bestemt lengden på lyttingen osv. De britiske forskerne har luket vekt undersøkelser som svekker den økologiske validiteten til studiene. De har lett etter hvordan slike betingelser som lytting i gruppe vs. lytting alene, forskerbestemt vs. egne musikkpreferanser, lytting i en behandling-setting vs. lytting hjemme, eller hvor lenge lyttingen skal vare.
Resultat
​
Etter gjennomgangen av forskningen finner man at lytting til musikk har en (statistisk) signifikant virkning på angstreduksjon. Dette gjelder for alle grupper som er representert, hverdagslytting, eller innenfor kriminalomsorgen, samt med grupper av mennesker med hukommelsesutfordringer. Forskerne mener dette kan knyttes til musikkens evne til å regulere følelser, selv om man ikke spesifikt har testet de mekanismene som kan ligge bak.
Man fant ikke at lengden på lytting, lytting i gruppe, forskervalgt musikk eller andre betingelser hadde noen signifikant betydning. Alt syntes å virke positivt – noe som åpner opp for verdien av at man selv kan administrere møte med egen angsttilstand gjennom musikk.
Konsekvenser for musikkterapien
Dette er selvsagt et felt som er åpent for alle, lekfolk, helsearbeidere, men ikke minst musikkteraputer. Musikkterapeutene kan spille en aktiv rolle når det gjelder å hjelpe personer med å bevisstgjøre på musikkens regulerende virkninger og å lage spillelister i samarbeid med klienter. Det skal høre med til kompetansen til musikkterapeutene at de har et fordomsfritt forhold til musikk, forstår hvordan musikksmak og identitet henger sammen, og at mange klienter besitter stor kompetanse på musikkfeltet. I det kliniske arbeidet vil det å oppmuntre til musikklytting bygge en bro mellom behandling og hverdagen. Gode eksempler på en slik musikkterapeutisk praksis finner vi i Ingvild Stenes doktoravhandling hvor hun viser hvordan emosjonell regulering spiller en viktig rolle i arbeidet med spiseforstyrrelser.
Litteratur
Karl Ove Knausgård 2023. Nattskolen. Forlaget Oktober.
​
Cristina Harney et.al. 2023.Is music listening an effective intervention for reducing anxiety?
A systematic review and meta-analysis of controlled studies. Musicae Scitentiae, Vol. 27(2) 278-298.
​
Ingvild Stene 2023. Musikk som reguleringsstøtte. En studie av Terapeutisk Musikklytting
(TML) og spiseforstyrrelser. NMH-publikasjoner 2023:6. Norges musikkhøgskole. (Tilgjengelig på nett via musikkhøgskolen hjemmesider).
Musikk og vitalitet
Alle har vel kjent på hvordan følelsen av å ha energi, være vital eller i vigør, kan variere med dagsformen. Noen er så heldige å våkne opp hver morgen full av energi etter en god natts søvn. Andre sliter med å mobilisere krefter til å komme seg gjennom dagen. Selv har jeg kanskje tatt litt vel mye Møllers tran de siste ukene, mens disse hjemmesidene har vokst fram. Det å besitte vitalitet oppleves som en uforklarlig kraft eller energikilde som skaper en opptur i hverdagslivet. Vi spør: Kan musikk være en kilde til vitalitetsopplevelser?
Når jeg tidligere har skrevet om sammenhenger mellom musikk og livskvalitet, har vitalitet vært en sentral kategori sammen med aktørskap, tilhørighet og mening. I de mange artikler og bokkapitler jeg har skrevet om dette, ser jeg i ettertid at vitalitet har blitt brukt sammen med begreper som emosjonell oppmerksomhet, ekspressivitet, affektive resonans eller glede. «pleasure».
​
Hva er vitalitet?
​
Nå har jeg tydeligvis ikke brukt termen «vitalitet» på noen reflektert teoretisk eller systemtatisk måte. Dette er jeg tydeligvis ikke alene om, ettersom svært mange bruker begrepet ved å ta innholdet for gitt. Eller de legger forskjellig mening i begrepet, lager sine egne definisjoner av vitalitet som i sum viser oss hvor mangfoldig forståelsen av begrepet kan være.
Vitalitet blir ofte brukt sammen med begreper som energi og vigør. Det finnes også en filosofisk og spirituell tradisjon for begrepet både i antikkens historie og i østlige religioner. Vitalitet omtales her som en livsenergi eller kraft som strømmer gjennom levende vesener. I gresk filosofi refererte man også til vitalitet som ‘entusiasme’. Fra Østen har vi fått en rekke tradisjoner som skal fremme vitalitet, eksempelvis yoga, pilates, reiki, Zen-meditasjon, tai chi. Ofte handler det her om å begrepsfeste vitalitet som en grunnleggende helserelatert kraft og energi som kan berikes eller brukes opp.
Vi skal heller ikke glemme den psykodynamiske tradisjonen etter Freud, som peker på at det å leve med uløste konflikter vil tappe oss for vitalitet. Og i senere tid har psykiateren Daniel Stern brukt betegnelsen «vitalitetsaffekter» som en generell betegnelse for affektive opplevelser.
Ny forskning på vitalitet
​
Nå finner jeg på nett en finsk forsker, Olga Lavrusheva (2019), som har forsøkt å rydde opp i begrepsbruken ved å foreta et såkalt «scoping review» av litteraturen. Det handler om et litteratursøk som har til hensikt å undersøke omfanget av og tilgjengelig forskning på et bestemt emne, altså i dette tilfelle hvilken forskning som har funnet sted hvor «vitalitet» står i sentrum for problemstillingene.
Vitalitet er et drivstoff i hverdagen, skriver Lavrusheva innledningsvis, noe som er tilgjengelig for alle. Hun viser til en rekke forskere som knytter vitalitet til en følelse av noe mer en å kjenne på fysisk energi. Vitalitet beskrives i forskningen både som en opplevelse, en følelse og en disposisjon. Vitalitet synes slik sett å være et flytende begrep, et såkalt «boundary object», det vil si som noe alle kan kjenne igjen, men som begrepsfestes på ulike måter. Forskningen peker mot at vitalitet er viktig for helse, den forsterker fysiologiske disposisjoner, den kan øke effekten av rehabilitering. Vitalitet har positive virkninger på psykologiske tilstander som å dempe angst, samt øker selvtillit og selvkontroll.
Det er altså en økende trend i forskning hvor vitalitet inngår i problemstillinger. En stor andel av forskningen knytter seg til såkalt «selvbestemmelsesteori» (Self-determination theory). Denne teorien (SDT) bruker et psykologisk rammeverk rundt vitalitet og peker på hvordan behovet for autonomi, uavhengighet og relasjonalitet er viktig når det gjelder å motivere for personlig vekst og oppleve vitalitet. På den andre siden vil kontroll som svekker egen viljestyrt atferd utarme individuell vitalitet.
Med tiltakende forskning øker også terminologien man bruker for å betegne fenomenet. l litteraturen finner vi nå betegnelser på vitalitet med ord som glede, sansning, opplevelse, tilstand, situasjon, fenomen og positiv affekt. Forskerne beskriver også vitalitet som en dimensjon ved helse, psykisk helse, sogar synonymt med «helse». Studiene viser at opplevelse av vitalitet kan indikere og forutsi velvære.
Definerende kjennetegn ved vitalitet
Et sentralt og kanonisert bidrag til studiet av vitalitet finner vi fra forskerne Ryan og Frederick med en artikkel fra 1997 – «On energy, personality, and health: Subjective vitality as a dynamic reflection of well-being». Her defineres vitalitet som «a positive feeling of aliveness and energy». At subjektivitet er et viktig trekk ved vitalitet, inngår i den analysen Lavrusheva har gjort av de 88 studiene hun har gjennomgått. Videre finner hun at vitalitet knyttes opp mot positivitet, som en positiv følelse av energi, positiv affekt, noe som korrelerer med glede og entusiasme. Vitalitet er videre noe som fluktuerer, noe som kan gjenvinnes og fornyes – en fornybar kilde. Det fjerde trekket ved vitalitet er at den kan kontrolleres, utnyttes og tilpasses den personen som besitter den.
Vitalitet kan brukes til å fremme mentale ressurser, være en hjelp til å møte utfordringer og bedre arbeidsprestasjoner. Sist kjennetegnes vitalitet ved at den på en gang omfatter og oppleves både som fysiologisk og psykologisk energi.
Det er utviklet en rekke enkle tester, skalaer eller måleinstrumenter for vitalitet. Spørsmålene som stilles handler for eksempel om i hvilken grad (målt for eksempel på en Likert-skala fra 1-7) man føler seg levende og vital, om at man føler seg energisk, om man noen ganger føler seg så vital at man ‘renner over’, at man gleder seg til neste dag, at man alltid føler seg våken og klar.
Hva kan bidra til opplevelse av vitalitet?
Både fysiologiske, psykologiske og eksterne faktorer bidrar til vitalitetsopplevelsen. Selvsagt henger vitalitet sammen med opplevelse av livskvalitet. Vitalitet kan også forbindes med personlighetsfaktorer, gjerne hos sosialt utadvendte personer. Mindfulness kan øke vitalitet, også opplevelsen av trygghet og en hensikt med livet, koblet sammen med selvtillit og positiv selvfølelse er viktig. Det å daglig oppleve positiv mening med livet knyttes opp mot vitalitet. Det samme gjelder det å forholde seg til eksistensielle temaer, som for eksempel sin egen dødelighet. Studier viser også at det å søke glede og leve godt (eudaimonia) er en prediktor for vitalitet, det samme gjelder det å oppleves seg inspirert å ha en indre motivasjon for læring og studier.
Selvbestemmelsesteorien (SDT) spiller også inn en rekke faktorer her. Disse handler om betydningen av motivasjon til mestring, følge egne interesser, være fokusert på egne mål, opplevelse av autonomi og evne til å følge selvregulerende atferd. Vi ser her at det å bruke musikk i forbindelse med emosjonell regulering godt kunne undersøkes empirisk under et slikt teoretisk rammeverk. Kompetanse er et stikkord her, en tro på egne evner for å oppnå de mål man setter seg.
Ved siden av en slik (emosjonell) kompetanse er behov for tilhørighet også forbundet med vitalitet. Dette handler om sosial støtte og samhandlinger med andre, deltakelse i felles aktivitet og anerkjennelse. Når både eksistensiell mening, kompetanse, samt aktørskap og tilhørighet kobles opp mot vitalitet, ser vi at alle de siden ved musikk og livskvalitet musikkterapeuter beskjeftiger seg med kan settes i sammenheng med vitalitet.
Nå er det også en rekke fysiologiske tilstander som kan knyttes opp mot vitalitet, noe vi skal la ligger her. Men nevnes må hvordan uforutsigbare forhold og hendelser i hverdagslivet, særlig knyttet til arbeidslivet, har stor innvirkning på opplevelsen av vitalitet. Det å føle seg kompetent og bli verdsatt er selvsagt viktige momenter her.
Her skal også nevnes hvordan naturopplevelser, bare det å være ute i (sol)lyset, kan øke vitaliteten. Det samme gjelder å engasjere seg aktivt i politikk. Kanskje ikke fullt så positivt er hvordan det å konsumere varer, eller «shoppe» kan øke vitalitetsopplevelsen.
Hvilke konsekvenser gir vitalitetsopplevelsen?
Det finnes bare fordelaktige konsekvenser av vitalitetsopplevelsen. Vi har allerede nevnt opplevelsen av subjektiv helse og velvære. Vitalitet øker evnen til å observere egen helsetilstand og fører til en rekke gode virkninger for psykisk og fysisk helse. Personer som rapporterer stor grad av vitalitet, har større motstandskraft når de opplever stressfulle situasjoner eller katastrofer. Vitalitet minsker mulighetene for hjertesykdommer, ny funksjonsnedsettelse og dødelighet. Vitalitet kan bedre søvnkvalitet, energinivå og redusere smerter i kroppen.
Sett fra psykologisk side, og ved mental helse, produserer vitalitet en følelse av velvære, mer proaktiv sosial atferd og bedre emosjonell fungering, bedre ego-styrke og selvkontroll, samt en lang rekke av positive konsekvenser for arbeid og hverdagsliv. Mennesker som opplever seg vitale er mer fornøyd med livet.
Musikk og musikkterapi – hva så?
Det er ikke vanskelig å peke på positive konsekvenser av musikk som kan knyttes til vitalitetsopplevelse. Nærliggende er alle som forteller om hvordan en korøvelse kan endre energi og sinnstilstander, hvor oppglødd mange føler seg etter å ha sunget. Vi er godt kjent med hvordan musikk forbindes med følelser, utløser vitalitetsaffekter, bidrar til affektiv oppmerksomhet, tilgjengelighet, samt brukes til å uttrykke følelser.
Hvordan dette kan knyttes opp mot vitalitet ser vi konturene av i forskning som forbinder vitalitet både med psykologiske tilstander, sosial relatering, aktørskap og livsmening. Når det gjelder psykologiske holdninger og disposisjoner som kan føre til økt vitalitet, gir Lavrusheva en oversikt over ulike temaer. Her finner vi opplevelse av positiv mening, søken etter glede, inspirasjon, personlig tro, positiv stemning, psykologisk trygghet og opplevelse av hensikt, selvaktualisering og selvfølelse, selvbestemmelse, åndelig styrke og «mindfulness». I tillegg altså opplevelse av autonomi, kompetanse og «relatedness», noe jeg vil fortolke som det å være i relasjon og finne gjenklang (resonans) i hva man investerer i livet. Dette være seg familie og venner, musikk og kulturelle interesser eller arbeid.
De fleste av disse temaene gir god gjenklang for musikkterapeuter eller andre som arbeider innen feltet musikkformidling. Foruten at musikk inngås i en hverdagslig emosjonell selvregulering og gir den enkelte større kontroll over energiene, kan musikkterapeutene bidra teoretisk og praktisk med forståelse av hvordan musikk er en kilde til emosjonell oppmerksomhet og ekspressivitet, hvordan musikk virker inn på fysiologiske variabler, føre til avspenning og stressreduksjon. Det ligger en utfordring til musikkterapiforskningen å lage gode empiriske studier av sammenhenger mellom (helse)musikkering og opplevelse av vitalitet. Det finnes flere begrepsapparat til å ramme inn fenomenet og tallrike måleverktøy som ikke skulle være for kompliserte å håndtere.
Olga Lavrusheva 2020. The concept of vitality. Review of the vitality-related research domain. New Ideas in Psychology, Vol. 56, January.
Music and Vitality
​
Everyone has likely experienced how the feeling of having energy, being vital, or in good spirits can vary depending on the day. Some are fortunate to wake up every morning full of energy after a good night's sleep. Others struggle to muster the strength to get through the day. Possessing vitality is perceived as an inexplicable force or energy source that creates an upswing in everyday life. We ask: Can music be a source of vitality experiences?
In my previous discussions on music as a cultural immunogen and the connections between music and quality of life, vitality has been a central category alongside agency, belonging, and meaning. In the many articles and book chapters I've written on this topic, I now see in hindsight that vitality has been used alongside terms like emotional attention, expressiveness, affective resonance, or joy, "pleasure."
What is vitality?
​
Apparently, I haven't used the term "vitality" in any reflective theoretical or systematic way. I seem not to be alone in this, as many people use the term by taking its content for granted or attributing different meanings to it, creating their own definitions of vitality, which collectively show us how diverse the understanding of the concept can be.
Vitality is often used in conjunction with terms like energy and vigor. There is also a philosophical and spiritual tradition for the concept both in ancient history and in Eastern religions. Vitality is described here as a life force or energy that flows through living beings. In Greek philosophy, vitality was also referred to as 'enthusiasm'. From the East, we have received a number of traditions that promote vitality, such as yoga, Pilates, Reiki, Zen meditation, and Tai Chi. Often, this involves conceptualizing vitality as a fundamental health-related force and energy that can be enriched or depleted.
​
We should also not forget the psychoanalytic tradition after Freud, which points out that living with unresolved conflicts will drain us of vitality. And more recently, psychiatrist Daniel Stern has used the term "vitality affects" as a general term for affective experiences.
​
New research on vitality
​
Now, I find online a Finnish researcher, Olga Lavrusheva (2020), who has attempted to clarify the use of the term by conducting a so-called "scoping review" of the literature. This involves a literature search intended to examine the extent of available research on a specific topic, in this case, what research has been done where "vitality" is central to the issues.
​
Vitality is a fuel in everyday life, Lavrusheva writes initially, something that is accessible to everyone. She refers to a number of researchers who link vitality to a sense of something more than just feeling physical energy. Vitality is described in research both as an experience, a feeling, and a disposition. Vitality seems in this sense to be a fluid concept, a so-called "boundary object," something everyone can recognize but which is conceptualized in different ways. Research indicates that vitality is important for health, it reinforces physiological predispositions, it can enhance the effect of rehabilitation. Vitality has positive effects on psychological states such as reducing anxiety, increasing confidence and self-control.
​
So, there is a growing trend in research where vitality is included in issues. A large proportion of the research is related to the so-called "self-determination theory" (SDT). This theory uses a psychological framework around vitality and points out how the need for autonomy, independence, and relationality is important when it comes to motivating personal growth and experiencing vitality. On the other hand, control that weakens self-determined behavior depletes individual vitality.
​
With increasing research, the terminology used to describe the phenomenon also increases. In the literature, we now find terms for vitality such as joy, sensation, experience, condition, situation, phenomenon, and positive affect. Researchers also describe vitality as a dimension of health, mental health, even as "health" in itself. Studies show that the experience of vitality can indicate and predict well-being.
​
Defining characteristics of vitality
​
A central and canonized contribution to the study of vitality is found from the researchers Ryan and Frederick with an article from 1997 - "On energy, personality, and health: Subjective vitality as a dynamic reflection of well-being". Here, vitality is defined as "a positive feeling of aliveness and energy". That subjectivity is an important feature of vitality is included in the analysis Lavrusheva has made of the 88 studies she has reviewed. Furthermore, she finds that vitality is linked to positivity, as a positive feeling of energy, positive affect, something that correlates with joy and enthusiasm. Vitality is furthermore something that fluctuates, something that can be regained and renewed - a renewable source. The fourth characteristic of vitality is that it can be controlled, exploited, and adapted by the person possessing it.
Vitality can be used to promote mental resources, to help meet challenges and improve work performance. Finally, vitality is characterized by being experienced both as physiological and psychological energy.
A number of simple tests, scales, or measuring instruments for vitality have been developed. The questions asked, for example, to what extent (measured, for example, on a Likert scale from 1-7) one feels alive and vital, whether one feels energetic, whether one sometimes feels so vital that one 'overflows', whether one looks forward to the next day, whether one always feels awake and alert.
​
What contributes to the experience of vitality?
​
Both physiological, psychological, and external factors contribute to the experience of vitality. Of course, vitality is associated with the experience of quality of life. Vitality can also be associated with personality factors, especially in extroverted individuals. Mindfulness can increase vitality, as can the experience of security and purpose in life, linked with confidence and positive self-esteem. Daily experiencing positive meaning in life is associated with vitality. The same applies to dealing with existential themes, such as one's own mortality. Studies also show that seeking joy and living well (eudaimonia) is a predictor of vitality, as is feeling inspired and having internal motivation for learning and studying.
​
Self-determination theory (SDT) also plays a role in several factors here. These involve the importance of motivation for mastery, following one's own interests, being focused on one's own goals, experiencing autonomy, and the ability to follow self-regulating behavior. Here, we see that using music in emotional regulation could be empirically investigated under such a theoretical framework. Competence is a keyword here, a belief in one's abilities to achieve the goals one sets.
​
Alongside such (emotional) competence, the need for belonging is also associated with vitality. This concerns social support and interactions with others, participation in joint activities, and recognition. When existential meaning, competence, as well as agency and belonging are linked to vitality, we see that all aspects of music and quality of life that music therapists deal with can be connected to vitality.
There are also a number of physiological conditions that can be associated with vitality, which we will leave aside here. But it must be mentioned how unpredictable conditions and events in everyday life, especially related to working life, have a significant impact on the experience of vitality. Feeling competent and appreciated are, of course, important elements here.
​
It should also be mentioned how experiences of nature, simply being out in (sun)light, can increase vitality. The same goes for actively engaging in politics. Perhaps not quite as positively, consuming goods, or "shopping", can increase the experience of vitality.
​
What consequences does the experience of vitality bring?
​
There are only beneficial consequences of the experience of vitality. We have already mentioned the experience of subjective health and well-being. Vitality increases the ability to observe one's own health status and leads to a number of positive effects on mental and physical health. Individuals who report a high degree of vitality have greater resilience when facing stressful situations or disasters. Vitality reduces the likelihood of heart disease, new disabilities, and mortality. Vitality can improve sleep quality, energy levels, and reduce bodily pains.
From a psychological perspective, and in terms of mental health, vitality produces a sense of well-being, more proactive social behavior, better emotional functioning, better ego-strength and self-control, as well as a host of positive consequences for work and everyday life. People who feel vital are more satisfied with life.
​
Music and Music Therapy - What Then?
​
It is not difficult to point out positive consequences of music that can be linked to the experience of vitality. It is apparent how many describe how a choir rehearsal can change energy and mood, how uplifted many feel after singing. We are well aware of how music is associated with emotions, triggers vitality affects, contributes to affective attention, accessibility, and is used to express emotions.
How this can be linked to vitality, we see the outlines of in research that connects vitality with psychological states, social relationships, agency, and meaning in life. Regarding psychological attitudes and dispositions that can lead to increased vitality, Lavrusheva provides an overview of various themes. Here we find the experience of positive meaning, the pursuit of joy, inspiration, personal belief, positive mood, psychological security and sense of purpose, self-actualization and self-esteem, autonomy, spiritual strength, and "mindfulness." In addition, the experience of autonomy, competence, and "relatedness" is included, which I will interpret as being in relation and finding resonance in what one invests in life. This includes family and friends, music and cultural interests, or work.
Most of these themes resonate well with music therapists or others working in the field of music dissemination. Besides the fact that music is part of everyday emotional self-regulation and gives individuals greater control over their energies, music therapists can contribute theoretically and practically to understanding how music is a source of emotional attention and expressiveness, how music affects physiological variables, leads to relaxation, and stress reduction. There is a challenge for music therapy research to create good empirical studies of the relationships between healthmusicking and the experience of vitality. There are several conceptual frameworks to frame the phenomenon and numerous measuring tools that should not be too complicated to handle.
​
Olga Lavrusheva 2020. The concept of vitality. Review of the vitality-related research domain. New Ideas in Psychology, Vol. 56, January.
Musikkterapi og nevroimperialisme
Det er ingen enkel sak å forklare hvorfor musikk og musikkterapi kan hjelpe mennesker i forskjellige situasjoner. Noen ganger tys det til forenklede og universelle forklaringer. I mediene kan vi lese for eksempel at «musikk er et «universelt språk», eller at «musikk utløser stoffer i hjernen» – derfor virker musikken. Nå har jo musikkterapeuter en bedre teoretisk forståelse av sammenhenger mellom musikkbruk, funksjonsvansker og muligheter for endring. Men vi må være på vakt overfor forenklinger, ikke minst når vi kobler hjernen inn i våre resonnementer.
​
Biohacking
Morgenbladet publiserte nylig (19.2.2024), en oppdatert versjon av en artikkel om «optimalisering av hjernen», skrevet av journalist Anders Firing Lunde. Bakgrunnen for artikkelen er et intervju med svenske David Philips, som har stor salgssuksess med boka «Seks substanser som endrer ditt liv». Her handler det om stoffer i hjernen som endorfiner, serotonin, dopamin, oksytocin, kortisol og testosteron – hva Philips har døpt «englecoctail». Tanken bak boka er å vise oss hvordan man kan skape en bedre utgave av seg selv ved å «optimalisere hjernen», altså finne en god balanse mellom disse stoffene.
Boka er en av flere som i de senere år skal handle om å «ta kontroll» over hjernen. Dette skal handle om en større trend, såkalt «biohacking», hvor det å ta kontroll over biologiske prosesser i kroppen skal gi bedre helse. I boka heter det for eksempel: «Når vil du være superenergisk og fylt av dopamin og noradrenalin? Når vil du være nærværende og fylt av oksytocin? Når vil du være harmonisk og fylt av serotonin? Når vil du være sprudlende glad og fylt av endorfiner, når vil du være selvsikker og fylt av testosteron?»
Det er lett å vise til hvordan et engasjement i musikk også utløser mange av disse stoffene.
For vi kjenner fra musikkterapien at det ofte vises til virkningen av eksempelvis oksytocin og endorfiner når man vil forklare virkninger av musikk, og i enkelte forenklede utgaver «hvorfor musikkterapi virker». Jeg har sett flere eksempler på forelesere som bruker en powerpoint til å vise en rekke substrater i hjernen, gi en rask oppsummering av diverse signalstoffer, for så å konkludere med at musikk «virker». Det er veldig lett å la seg dupere av slike forenklede resonnementer. Hvordan og hvorfor musikk og musikkterapi virker er mer sammensatt enn som så, og jeg har liten sans for lettvinte og universelle forklaringer.
Reduksjonisme
​
Morgenbladets journalist fulgte opp intervjuet med svensken med å intervjue Alf Brodal, som er en nestor i norsk hjerneforskning. Samtidig viste man til Brodals essay om «Nevrokulturell imperialisme» fra 2018, i Tidsskriftet til Den norske legeforening. Essayet kritiserer nettopp den form for reduksjonisme jeg også har opplevd, altså en form for overdrivelse av hjernens betydning. Brodal finner da også at Philips budskap er en ekstrem form for reduksjonisme, hvor menneskets følelsesliv reduseres til seks substanser. Man kan ikke merke for eksempel at «dopaminet kommer» eller at «endorfiner tar overhånd», sier Brodal i intervjuet. Det du merker er at man for eksempel blir avslappet, ivrig, energisk, trøtt, altså psykologiske tilstander. Man kan med andre ord ikke sette likhetstegn mellom en følelse og et signalstoff.
Det er en feilslutning å tillegge hjernen egenskaper og opplevelser som bare gir mening når de brukes om en person.
Det skapes en dualisme når man vil forklare hvordan disse stoffene virker, som om hjernen og personen er to separate fenomener som snakker med hverandre. Nå er det imidlertid ikke feil i seg selv å påpeke sammenhenger mellom for eksempel dopamin med endring i tanker og motivasjon, eller at oksytocin er knyttet til sosial atferd. Likevel mener Brodal at disse stoffene har en svært begrenset rolle når det gjelder å forklare menneskers følelsesliv og sosiale forhold.
Et bevissthetsfilosofisk anliggende
Brodal utdyper sine refleksjoner i artikkelen i legetidsskriftet fra 2018. Han viser til at vi gjør feil ved å sette likhetstegn mellom hjerne og sinn (brain and mind). Selv om både hjernetilstander og psykologiske tilstander begge er virkelige fenomener, er de ikke virkelige på samme måte. Sinnet vårt er ikke en enhet. Vi føler, tenker, ønsker og husker, mener og tror – nevrovitenskapen kan ikke fortelle oss hva dette sammensatte sinnet er. Psykologiske fakta er ikke fysiske fakta som kan lokaliseres i hjernen. Vi skal ikke tillegge hjernen egenskaper som bare kan tillegges oss som personer.
Hvis vi sier at vi blir glade fordi hjernen produserer endorfiner, tillegger vi hjernen en status som selvstendig handlende, som en enhet i oss vi kommuniserer med. Vi innfører en form for dualisme hvor jeg og hjernen min snakker sammen. «Mange synes å godta at nerveceller i hjernen, hvis aktiviteter assosiert tidsmessig med et psykologisk fenomen, er mer virkelige (objektive) enn personens (subjektive) opplevelse. Derfra sluttes at hvis vi kan finne substrater i hjernen for et fenomen og dokumentere det «objektivt» med nevrovitenskapelige metoder, slipper vi å forholde oss til menneskers mentale liv som subjektivt», heter det hos Brodal
Selvsagt er hjerneprosesser en nødvendig forutsetning for opplevelser. Men nervecellene og prosessene er ikke opplevelsen, skriver Brodal. Vi forstår ikke musikkopplevelser bedre ved å vise til hvordan signalstoffer i hjernen ledsager opplevelsene, eller ved å fortelle at følelsene vi opplever sitter i amygdala. Flere hjerneforskere er «kritiske til hvor mye nevroforskningens metoder kan fortelle oss om sammenhenger mellom hjernen og psykologiske fenomener», skriver Brodal. Det er en ganske triviell påstand å hevde at vi måler aktivitet i hjernen når vi engasjerer oss i musikk. Noe annet ville være merkelig, utenkelig.
Den enaktive forståelsen
Følelser som glede, eller opplevelser av samhørighet er bevissthetstilstander – og hvordan vi skal forstå fenomenet ‘bevissthet’ er ikke minst et filosofisk anliggende. Følelser er tilgjengelig via kroppslige erfaringer og en kognitiv prosess som på en eller annen måte formidler mellom hva som skjer i hjernen og bevisste opplevelser. Når vi tolker eller konstruerer sanse-erfaringer skjer dette i et samspill med kropp og omgivelser. Hvis vi knytter resonnementet opp mot den enaktive forståelsen av sinnet, ser vi at ‘sinnet’ må anerkjennes som et ureduserbart språk. Dette kan ikke forklares i nevrovitenskapens språk, men må forstås som et ureduserbart fenomen der opplevelsesaspektet utgjør en essensiell del, skriver filosofene Netland og Helle i nettidsskriftet Salongen.
Her skapes ikke en dualisme, men en forståelse av at sinnet er grunnleggende kroppslig og handlingsbasert. «Sinnet forstås her som en form for dynamisk aktivitet på nivå av et helhetlig hjerne-kropp-omgivelser-system, på den måten utfordres også tanken om at hjernen alene er bevissthetens ‘sete’», skriver Netland og Helle. Vi kan utforske bevisstheten, ikke bare som et produkt av hjernens funksjoner, men som en form for samspill mellom hjerne, kropp og omgivelse. Musikkopplevelser utspiller seg i kroppsliggjorte, økologiske sammenhenger, de er tett innvevd interesser, mening, følelser og sosiale relasjoner, heter det hos de enaktive teoretikerne van der Schyff, Schiavo og Elliott.
Avslutning
​
Når alt dette er sagt skal tilføres at de seneste tiår med musikk og hjerneforskning har gitt oss viktige innsikter i hvor i hjernen ulike reaksjoner finner sted når vi spiller eller lytter. Hjerneforskningen er selvsagt også svært viktig når det gjelder å finne årsaker til sykdommer i hjernen. Norske musikkterapeuter får også en innføring i feltet ‘musikk og hjerne’. Helt fra oppstarten av studiet i 1978 og gjennom mange år, foreleste Hans M. Borchgrevink i temaet. I dag føres tradisjonen videre med Geir Olve Skeie på Griegakademiet og på Musikkhøgskolen ved Are Brean. Disse to har som kjent skrevet en lærebok i faget. Her er det ikke snakk om nevroimperialisme, men saklig kunnskap om hvor(dan) musikalske funksjoner er lokalisert i hjernen. Men vi skal ikke overfortolke denne kunnskapen, men la den inngå i en helhetlig og økologisk forståelse av sammenhenger mellom hjerne, kropp og omgivelser.
Henvisninger
Per Brodal 2018. Nevrokulturell imperialisme. Tidsskriftet for Den norske legeforening.
Desember 2018.
​
Thomas Netland og Maia Vige Helle (2021). Den enaktive tilnærmingen. Salongen.
Nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. Oppdatert november 2023.
​
Anders Firing Lunde. Advarer mot «optimalisering av hjernen»: Trendbok
møter motbør. Morgenbladet 10/11 2023, oppdatert19.2. 2024.
​
Dylan van der Schyff, Andrea Schiavio og David J. Elliott. Musical Bodies, Musical Minds.
Music therapy and neuroimperialism
​
It's not a simple matter to explain why music and music therapy can help people in various situations. Sometimes, it resorts to simplified and universal explanations. In the media, for example, we often read that "music is a universal language," or that "music triggers substances in the brain" – hence, music works. Now, music therapists indeed have a better theoretical understanding of the connections between music use, functional difficulties, and possibilities for change. But we must be wary of simplifications, especially when we involve the brain in our reasoning.
​
Biohacking
​
Recently, the Norwegian newspaper Morgenbladet (February 19, 2024) published an updated version of an article on "brain optimization," written by journalist Anders Firing Lunde. The background for the article is an interview with Swedish author David Philips, who has had great sales success with the book "Six Substances That Change Your Life." Here, it's about substances in the brain like endorphins, serotonin, dopamine, oxytocin, cortisol, and testosterone – what Philips has dubbed the "angel cocktail." The idea behind the book is to show us how to create a better version of ourselves by "optimizing the brain," finding a good balance among these substances.
The book is one of several in recent years focusing on "taking control" of the brain. This is part of a larger trend called "biohacking," where controlling biological processes in the body is supposed to lead to better health. For example, the book states: "When do you want to be super-energetic and filled with dopamine and noradrenaline? When do you want to be present and filled with oxytocin? When do you want to be harmonious and filled with serotonin? When do you want to be sparklingly happy and filled with endorphins, when do you want to be confident and filled with testosterone?"
It's easy to point out how engagement in music also triggers many of these substances. In music therapy, we often refer to the effects of, for example, oxytocin and endorphins when explaining the effects of music, and in some simplified versions, "why music therapy works." I have seen several examples of lecturers using a PowerPoint presentation to show a range of substrates in the brain, give a quick summary of various neurotransmitters, and then conclude that music "works." It's very easy to be deceived by such simplified reasoning. How and why music and music therapy work are more complex than that, and I have little appreciation for facile and universal explanations
.
Reductionism
​
Morgenbladet's journalist followed up the interview with the Swede by interviewing Alf Brodal, a leading figure in Norwegian brain research. At the same time, reference was made to Brodal's essay on "Neurocultural Imperialism" from 2018, in the Journal of the Norwegian Medical Association. The essay criticizes precisely the kind of reductionism I have also experienced, i.e., an exaggeration of the brain's significance. Brodal also finds that Philips' message is an extreme form of reductionism, where human emotional life is reduced to six substances. You can't notice, for example, that "dopamine is coming" or that "endorphins are taking over," says Brodal in the interview. What you notice is, for example, relaxation, eagerness, energy, tiredness, that is, psychological states. In other words, you can't equate a feeling with a neurotransmitter.
It's a fallacy to attribute properties and experiences to the brain that only make sense when applied to a person. Dualism is created when trying to explain how these substances work, as if the brain and the person are two separate phenomena communicating with each other. However, it's not inherently wrong to point out connections between, for example, dopamine and changes in thoughts and motivation, or that oxytocin is linked to social behavior. Nevertheless, Brodal believes that these substances have a very limited role in explaining human emotional life and social relationships.
​
A Philosophical Matter of Consciousness
​
Brodal elaborates on his reflections in the 2018 article in the medical journal. He argues that we make a mistake by equating the brain and mind. Even though both brain states and psychological states are real phenomena, they are not real in the same way. Our mind is not a unity. We feel, think, desire, remember, believe – neuroscience cannot tell us what this composite mind is. Psychological facts are not physical facts that can be localized in the brain. We should not attribute properties to the brain that can only be attributed to us as individuals.
If we say that we feel happy because the brain produces endorphins, we attribute to the brain an autonomous status, as a unit in us with which we communicate. We introduce a form of dualism where I and my brain converse. "Many seem to accept that nerve cells in the brain, if their activities are temporally associated with a psychological phenomenon, are more real (objective) than the person's (subjective) experience. From there, it is concluded that if we can find substrates in the brain for a phenomenon and document it 'objectively' with neuroscientific methods, we do not have to deal with human mental life as subjective," Brodal says.
Of course, brain processes are a necessary prerequisite for experiences. But the nerve cells and processes are not the experience, Brodal writes. We don't understand music experiences better by referring to how neurotransmitters in the brain accompany the experiences or by saying that the emotions we experience reside in the amygdala. Several brain researchers are "skeptical of how much neuroscience methods can tell us about the relationships between the brain and psychological phenomena," Brodal writes. It is a quite trivial claim to assert that we measure brain activity when we engage with music. Anything else would be strange, unthinkable.
The Enactive Understanding
Emotions like joy or feelings of belongingness are states of consciousness – and how we should understand the phenomenon of 'consciousness' is not least a philosophical matter. Emotions are accessible through bodily experiences and a cognitive process that somehow mediates between what happens in the brain and conscious experiences. When we interpret or construct sensory experiences, this happens in interaction with the body and environment. If we tie the reasoning to the enactive understanding of the mind, we see that the 'mind' must be recognized as an irreducible language. This cannot be explained in the language of neuroscience but must be understood as an irreducible phenomenon where the aspect of experience constitutes an essential part, philosophers Netland and Helle write in the online journal Salongen.
This does not create dualism but an understanding that the mind is fundamentally bodily and action-based. "The mind is understood here as a form of dynamic activity at the level of a holistic brain-body-environment system; in this way, the idea that the brain alone is the 'seat' of consciousness is also challenged," Netland and Helle write. We can explore consciousness not just as a product of brain functions but as a form of interaction between brain, body, and environment. Music experiences unfold in embodied, ecological contexts; they are tightly interwoven with interests, meaning, emotions, and social relationships, say enactive theorists van der Schyff, Schiavo, and Elliott.
Conclusion
Having said all this, it should be added that the recent decades of music and brain research have provided us with important insights into where in the brain various reactions take place when we play or listen to music. Brain research is also, of course, very important when it comes to finding the causes of brain diseases. Norwegian music therapists also receive an introduction to the field of 'music and the brain'. Since the inception of the study in 1978 and throughout many years, Hans M. Borchgrevink lectured on this topic. Today, this tradition is continued with Geir Olve Skeie at the Grieg Academy and at the Music Conservatory by Are Brean. As is known, these two have also written a textbook on the subject. Here, it's not about neuroimperialism but about factual knowledge of where and how musical functions are located in the brain. However, we should not overinterpret this knowledge but let it be part of a holistic and ecological understanding of the relationships between the brain, body, and surroundings.
References
Henvisninger Per Brodal 2018. Nevrokulturell imperialisme. Tidsskriftet for Den norske legeforening. Desember 2018.
Thomas Netland og Maia Vige Helle (2021). Den enaktive tilnærmingen. Salongen. Nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. Oppdatert november 2023.
Anders Firing Lunde. Advarer mot «optimalisering av hjernen»: Trendbok møter motbør. Morgenbladet 10/11 2023, oppdatert19.2. 2024.
Dylan van der Schyff, Andrea Schiavio og David J. Elliott. Musical Bodies, Musical Minds.
Terapia musicale e neuroimperialismo
Non è una questione semplice spiegare perché la musica e la terapia musicale possano aiutare le persone in varie situazioni. A volte si ricorre a spiegazioni semplificate e universali. Nei media, ad esempio, leggiamo spesso che "la musica è un linguaggio universale", o che "la musica attiva sostanze nel cervello" – quindi, la musica funziona. Tuttavia, i terapisti musicali hanno effettivamente una migliore comprensione teorica dei collegamenti tra l'uso della musica, le difficoltà funzionali e le possibilità di cambiamento. Ma dobbiamo fare attenzione alle semplificazioni, specialmente quando coinvolgiamo il cervello nel nostro ragionamento.
​
Biohacking
​
Recentemente, il quotidiano norvegese Morgenbladet (19 febbraio 2024) ha pubblicato una versione aggiornata di un articolo sull' “ottimizzazione del cervello”, scritto dal giornalista Anders Firing Lunde. Lo sfondo dell'articolo è un'intervista con l'autore svedese David Philips, che ha avuto grande successo di vendite con il libro "Sei Sostanze Che Cambieranno La Tua Vita". Qui si tratta di sostanze nel cervello come endorfine, serotonina, dopamina, ossitocina, cortisolo e testosterone – quello che Philips ha definito il "cocktail degli angeli". L'idea del libro è mostrarci come creare una versione migliore di noi stessi "ottimizzando il cervello", trovando un buon equilibrio tra queste sostanze.
​
Il libro è uno tra diversi degli ultimi anni che si concentrano sul "prendere il controllo" del cervello. Questo fa parte di una tendenza più ampia chiamata "biohacking", dove il controllo dei processi biologici nel corpo dovrebbe portare a una migliore salute. Per esempio, il libro afferma: "Quando vuoi essere super-energico e pieno di dopamina e noradrenalina? Quando vuoi essere presente e pieno di ossitocina? Quando vuoi essere armonioso e pieno di serotonina? Quando vuoi essere felicemente euforico e pieno di endorfine, quando vuoi essere sicuro di te e pieno di testosterone?"
​
È facile notare come anche l'impegno nella musica attivi molte di queste sostanze. In terapia musicale, spesso ci riferiamo agli effetti, ad esempio, dell'ossitocina e delle endorfine quando spieghiamo gli effetti della musica, e in alcune versioni semplificate, "perché la terapia musicale funziona". Ho visto diversi esempi di relatori che utilizzano una presentazione PowerPoint per mostrare una serie di substrati nel cervello, fare un breve riassunto di vari neurotrasmettitori, e poi concludere che la musica "funziona". È molto facile essere ingannati da un ragionamento così semplificato. Come e perché la musica e la terapia musicale funzionano sono più complessi di così, e ho scarsa considerazione per spiegazioni facili e universali.
Riduzionismo
​
Il giornalista di Morgenbladet ha seguito l'intervista con lo svedese intervistando Alf Brodal, una figura di spicco nella ricerca cerebrale norvegese. Allo stesso tempo, si faceva riferimento all'articolo di Brodal su "Imperialismo Neuroculturale" del 2018, nel Tidsskrift for Den norske legeforening. L'articolo critica precisamente il tipo di riduzionismo che ho anche sperimentato, ovvero un'esagerazione dell'importanza del cervello. Brodal trova anche che il messaggio di Philips è una forma estrema di riduzionismo, dove la vita emotiva umana è ridotta a sei sostanze. Non si può notare, ad esempio, che "sta arrivando la dopamina" o che "le endorfine stanno prendendo il sopravvento", dice Brodal nell'intervista. Quello che si nota è, ad esempio, il rilassamento, l'entusiasmo, l'energia, la stanchezza, cioè stati psicologici. In altre parole, non si può equiparare un sentimento a un neurotrasmettitore.
​
È un errore attribuire proprietà ed esperienze al cervello che hanno senso solo quando applicate a una persona. Si crea un dualismo quando si cerca di spiegare come funzionino queste sostanze, come se il cervello e la persona fossero due fenomeni separati che comunicano tra loro. Tuttavia, non è intrinsecamente sbagliato sottolineare i collegamenti tra, ad esempio, la dopamina e i cambiamenti nei pensieri e nella motivazione, o che l'ossitocina è legata al comportamento sociale. Tuttavia, Brodal ritiene che queste sostanze abbiano un ruolo molto limitato nell'esplicare la vita emotiva umana e le relazioni sociali.
Una Question Philosophica di Coscienza
​
Brodal sviluppa le sue riflessioni nell'articolo del 2018 nella rivista medica. Egli sostiene che commettiamo un errore equiparando cervello e mente. Anche se sia gli stati cerebrali che gli stati psicologici sono fenomeni reali, non sono reali allo stesso modo. La nostra mente non è un'unità. Sentiamo, pensiamo, desideriamo, ricordiamo, crediamo – la neuroscienza non può dirci cos'è questa mente composita. I fatti psicologici non sono fatti fisici che possono essere localizzati nel cervello. Non dovremmo attribuire al cervello proprietà che possono essere attribuite solo a noi come individui.
Se diciamo che ci sentiamo felici perché il cervello produce endorfine, attribuiamo al cervello uno status autonomo, come un'unità in noi con cui comunicare. Introduciamo una forma di dualismo in cui io e il mio cervello conversiamo. "Molti sembrano accettare che le cellule nervose nel cervello, se le loro attività sono temporaneamente associate a un fenomeno psicologico, siano più reali (oggettive) rispetto all'esperienza della persona (soggettiva). Da lì si conclude che se possiamo trovare substrati nel cervello per un fenomeno e documentarlo 'oggettivamente' con metodi neuroscientifici, non dobbiamo trattare la vita mentale umana come soggettiva," dice Brodal.
​
Naturalmente, i processi cerebrali sono un prerequisito necessario per le esperienze. Ma le cellule nervose e i processi non sono l'esperienza, scrive Brodal. Non comprendiamo meglio le esperienze musicali facendo riferimento a come i neurotrasmettitori nel cervello accompagnano le esperienze o dicendo che le emozioni che proviamo risiedono nell'amigdala. Molti ricercatori cerebrali sono "scettici su quanto i metodi neuroscientifici possano dirci sulle relazioni tra il cervello e i fenomeni psicologici", scrive Brodal. È una pretesa piuttosto banale affermare che misuriamo l'attività cerebrale quando ci impegniamo con la musica. Altrimenti sarebbe strano, impensabile.
​
Detto ciò, va aggiunto che le recenti decadi di ricerca musicale e cerebrale ci hanno fornito importanti intuizioni su dove nel cervello avvengono varie reazioni quando suoniamo o ascoltiamo musica. La ricerca cerebrale è anche, naturalmente, molto importante quando si tratta di trovare le cause delle malattie cerebrali. Anche i terapisti musicali norvegesi ricevono un'introduzione al campo della 'musica e del cervello'. Sin dall'inizio dello studio nel 1978 e per molti anni, Hans M. Borchgrevink ha tenuto lezioni su questo argomento. Oggi, questa tradizione continua con Geir Olve Skeie presso l'Accademia Grieg e presso il Conservatorio di Musica Are Brean. Come è noto, questi due hanno anche scritto un libro di testo sull'argomento. Qui non si tratta di neuroimperialismo ma di conoscenza fattuale di dove e come le funzioni musicali sono localizzate nel cervello. Tuttavia, non dovremmo sovrainterpretare questa conoscenza ma lasciarla essere parte di una comprensione olistica ed ecologica delle relazioni tra cervello, corpo e ambiente.
Letteratura:
Per Brodal 2018. Nevrokulturell imperialisme. Tidsskriftet for Den norske legeforening.
Desember 2018.
​
Thomas Netland og Maia Vige Helle (2021). Den enaktive tilnærmingen. Salongen.
Nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. Oppdatert november 2023.
​
Anders Firing Lunde. Advarer mot «optimalisering av hjernen»: Trendbok
møter motbør. Morgenbladet 10/11 2023, oppdatert19.2. 2024.
​
Dylan van der Schyff, Andrea Schiavio og David J. Elliott. Musical Bodies, Musical Minds.
​
Den virtuose musikkterapeuten
Et utvidet syn på musikalitet
Det er fint å være musikkterapeut om dagen, med alle de gode og positive innslagene i mediene. På NRK kan vi følge ny sesong av Demenskoret, noe som berører oss alle. På YouTube kan vi følge musikkterapeutene på S-Bup med deres fengende 1-2-3- Rasmus rettet mot barn på pediatriske avdelinger. Begge eksempler viser til former for musikalsk virtuositet som fortjener stor anerkjennelse. Kim Wigaard i samspill med Jelena Golubovic er kroneksempel på et produktivt samspill mellom en musikkterapeut og en profesjonell sanger og kordirigent. Men sine lederegenskaper og karismatiske omsorg er Wigaard en prototyp på en virtuos musikk- og helsearbeider som kombinerer sine dirigent- og ledetenikker, profesjonelle sangkompetanse og omsorgsevne. Samme virtuositet finner vi hos Stine Camilla Blichfeldt Ærø, som har hentet fram gull fra skrivebordsskuffen og leder an i den svært så talentfulle gruppen av musikkterapeuter i dette somatiske feltet, hvor Silje Måseide har bidratt med fengende refreng og oppskrift for medrivende dans.
Se https://www.youtube.com/watch?v=su2XMFKQKV0
Nye generasjoner av musikkterapeuter
​
Det har slått meg noen ganger når jeg har observert nye generasjoner av musikkterapeuter, hvor usedvanlig gode de kan være til å opptre, lede, kommunisere, fange opp signaler fra deltakerne, bekrefte deltakerne i sine musikalsk innspill i de musikalske samhandlingene. Dette i samspill med god kjennskap til samtidens populærmusikk. Vi ble i sin tid imponert over Paul Nordoff, som var svært teknisk dyktig, inntil det virtuose i sine pianoimprovisasjoner med barna. Samtidig husker vi ham og Clive Robbins som karismatiske musikere med hva det innebærer av utstråling og engasjement. Gary Ansdell sier et sted at han lærte betydningen av ‘årvåkenhet’ gjennom hvordan Nordoff og Robbins studerte opptakene de gjorde av sesjonene med barna og bygge videre på temaer de fant.
Paul Nordoff var en klassisk utdannet pianist og framtredende amerikansk komponist. Han var skolert innen den klassiske tradisjonen med sine normer for teknisk brillians, virtuositet og musikalsk kreativitet. Samtidig var han uten særlig stor forståelse for samtidens populærmusikk, da bortsett fra hans nære forhold til «the Great American Songbook», altså den sangtradisjonen som mye av mainstream jazz også bygger på. Men utover det holdt han barnesang og poplåter utenfor sin musikalske horisont.
Tror nok Nordoff ville hatt store problemer med å kaste seg inn i en gruppeimprovisasjon med rusmisbrukere under rehabilitering, hvor koderepertoaret er hentet fra rock og populærmusikk. Eller lede musikkstunden på en somatisk barneavdeling. Generasjonen av musikkterapeuter i Nordoffs fotspor behersker imidlertid dette. Tom Næss utvidet jo denne tradisjonen til å omfatte rockebandformatet. Også Gary Ansdell har overført sin musikalske og sosiale årvåkenhet til gruppemusisering med voksne på forskjellige institusjoner.
En holistisk musikalitet
Nå tenker jeg at mange av dagens musikkterapeuter med bakgrunn i samspill i band, det være seg rock eller pop har et fortrinn når det gjelder å møte barn, unge og voksne som har sine musikk-kulturelle referanser i samtidens populærmusikk. Samtidig vil kanskje noen føle at deres musikalske ferdigheter ikke når helt opp til den standard som er satt av musikkhøgskoler som huser så mange usedvanlige musikalske talenter med høye teknisk-musikalske ferdigheter og virtuose musikalske kompetanse. Forhåpentligvis vil musikkterapeuten gjennom utdanning og praksis opplevd at man i det minst er «god nok» til å ivareta klienter innenfor de praksisarenaer og de praksisformer man arbeider innenfor eller med. Men jeg vil snarere si at de er svært mye bedre enn «god nok».
For hva er musikalitet og hva er musikalsk virtuositet? Det er for meg tydelig at en god musikkterapeutisk praksis krever en spesiell form for musikalitet som peker utover det rent tekniske. Som nevnt forbinder vi musikalsk virtuositet med suveren beherskelse av tekniske ferdigheter på instrumentet. Noe som gir tilgang til nyanserte og nyskapende fortolkninger av musikken innenfor den klassiske kanon, eller eventuelt innenfor jazz-sjangeren. Samtidig er musikalsk virtuositet forbundet med høy prestisje blant musikere og innen samfunnet generelt, og har fått sin definisjon via tradisjoner og opprettholdt gjennom en sosial praksis. Med andre ord er vår oppfatning av virtuositet sosialt konstruert, den normaliseres gjennom den praksis vi opprettholder via språkbruk og konvensjoner.
Denne tradisjonelle oppfatningen av virtuositet kan utfordres av musikkterapien og musikkterapeuter som er virtuose i sine musikalske samhandlinger. En utvidet, eller mer holistisk form for virtuositet innebærer hvordan terapeutisk improvisasjon og musikalsk samhandling legger vekt det sosial-interaktive, evnen til å overvåke hva som skjer i en gruppe, til å gripe inn, lede, gi anerkjennelse, vise omsorg og inngå i felles kreative prosesser.
Teknisk virtuositet står ikke i forgrunnen når musikkterapeuter musiserer, selv om tekniske ferdigheter på instrumentet og med stemme selvsagt anerkjennes som viktig med tanke på forming av musikalske ideer, kreativitet og kommunikasjon. Vi vet at musikkterapeuter må improvisere, både musikalsk og sosialt for å imøtekomme behov som oppstår i øyeblikket. Ettersom «valg» er et kjennetegn ved improvisasjon, kan dette ikke bare handle om musikalsk valg, hvilke musikalske ideer som skal spilles ut for å møte innspill fra deltakerne. Like viktig blir avgjørelser i forhold til de sosiale muligheter som oppstår rundt de ulike musikalske konfigurasjoner. Ikke minst vil betydning av kreativt samarbeid være en viktig ingrediens i en mer holistisk forståelse av musikalsk virtuositet. Her er altså snakk om en form for «sosial virtuositet» i kombinasjon med den musikalske utførelsen og hvor musikalsk omsorg og etiske forpliktelser inngår i musikkeringen.
Når vi nå skal definere «musikalitet» bør vi ha slike momenter med oss. Musikkterapeutene kan bidra til en ny sosial konstruksjon av musikalitetsbegrepet ved å vise til sin praksis med å hjelpe mennesker til å oppnå bedre helse og livskvalitet. Vi må løfte fram en form for sosio-musikalitet.
​
​
​
Hva sier ChatGPT3, AIChat og Bing om musikkterapi og musikkterapeuter?
Det skrives for tiden veldig mye i avisene om ChatGPT og Bing, robotene som genererer svar basert på kunstig intelligens. Men hva svarer de når vi stiller spørsmål om musikkterapi og musikkterapeuter? Jeg ble nysgjerrig på dette etter et innsiktsfullt foredrag jeg overvar i Vitenskapsakademiet i mars 2023, og gikk hjem og stilte noen spørsmål, først til ChatGPT3 og noen dager senere til Microsofts nye Bing. Jeg tenkte det var interessant å vite hvordan musikkterapeuter blir framstilt i disse mye «oraklene». Allerede i fjor, bare etter et halvt år, skulle det være over 100 millioner mennesker som benytter disse nye verktøyene.
Ett år har nå gått siden mine første søk. Den nye versjonen ChatGPT4 kom allerede dagen etter at jeg søkte, men jeg ventet med nye søk. Så kom appen AIChat, jeg tok et abonnement og gjorde noen noe søk. Hva har skjedd på ett år?
Hva er musikkterapi?
I fjor ville jeg sammenlikne svar på samme spørsmål stilt til de to aktørene, på norsk og engelsk. Det skal for øvrig opplyses at man visst nok kan spørre på 95 forskjellige språk. Først spurte jeg ChatGPT (14.3. 2023) “What is music therapy?» Og fikk som svar:
Music therapy is the use of music by a trained professional to address physical, emotional, cognitive, and social needs of individuals of all ages. Music therapists use various musical interventions such as playing instruments, singing, listening to music, and moving to music to achieve therapeutic goals.
Music therapy can be used to improve communication, reduce anxiety and stress, manage pain, enhance memory and cognitive function, promote physical rehabilitation, and improve overall emotional well-being. It is often used in a variety of settings, including hospitals, schools, nursing homes, rehabilitation centers, and mental health clinics.
Music therapy is typically conducted by a qualified music therapist who has completed a bachelor's or master's degree in music therapy, and who has also completed clinical training and supervised internships. The therapist works with the client to develop a treatment plan tailored to their individual needs and goals. Music therapy sessions may be conducted one-on-one or in group settings, and the therapist may use a variety of musical genres to achieve therapeutic outcomes.
Dette svaret var jo ikke så helt galt, her er nevnt både profesjonen, målsettinger, praksis og praksisarenaer. Men vi merker oss den kliniske orienteringen, hvor intervensjoner, behandlingsplaner er nevnt, noe som kan diskuteres og nyanseres, og som peker litt mye i en amerikansk retning. Forebyggende og helsefremmende arbeid gjennom musikk er ikke spesielt nevnt.
Så jeg gjentar spørsmålet på norsk samme dag: «Hva er musikkterapi?» Og fikk svaret igjen etter 10-15 sekunder:
Musikkterapi er en disiplin innen helsevesenet som bruker musikk og musikalsk aktivitet som en terapeutisk metode for å hjelpe mennesker med å forbedre fysisk, psykisk og emosjonell helse og trivsel. Musikkterapi kan utføres av en kvalifisert musikkterapeut, og behandlingen kan omfatte ulike musikalske aktiviteter som å spille et instrument, synge, improvisere musikk eller lytte til musikk. Terapeutiske mål kan være å redusere stress og angst, forbedre motorisk funksjon og koordinering, øke kommunikasjon og sosial interaksjon, fremme kognitiv funksjon og hukommelse, og hjelpe pasienter med å uttrykke seg følelsesmessig. Musikkterapi kan brukes til å behandle ulike typer helseproblemer, inkludert psykiske lidelser som depresjon og angst, nevrologiske lidelser som Parkinsons sykdom og demens, og kroniske smertetilstander. Det kan også brukes som en del av rehabiliteringsprosessen etter en skade eller sykdom.
​
Her ser vi at vi er blitt til en «disiplin» innen helsevesenet. Hvis vi med disiplin mener et akademisk eller vitenskapelig «fag», er det jo bra, men at vi med dette plasseres innen helsevesenet er vel ikke nødvendig, da med våre spesialpedagogiske eller musikkvitenskapelige tradisjoner. Ellers står det mye riktig her, men ingenting om ressursorientering, recovery, samfunnsmusikkterapi – og igjen er kliniske og medisinske arbeidsformer framhevet.
​
Jeg spør så igjen 25.2. 2024 og får nå følgende svar:
Musikkterapi er en fagdisiplin som bruker musikk og musikalske aktiviteter som verktøy for å fremme helse, velvære og forbedre livskvaliteten til enkeltpersoner. Denne praksisen utføres av kvalifiserte musikkterapeuter som har kunnskap om både musikk og terapi. Musikkterapi kan tilpasses ulike behov og målsettinger, og kan brukes med enkeltpersoner eller grupper av mennesker, uavhengig av alder eller musikalske ferdigheter. Musikkterapi kan brukes innen ulike helsemessige sammenhenger, inkludert psykisk helse, fysisk rehabilitering, læring og utvikling, stressmestring og palliativ omsorg. Musikkterapeuten kan bruke ulike musikalske virkemidler som improvisasjon, lytting, sang, instrumentspill og bevegelse for å oppnå terapeutiske målsettinger som forbedret kommunikasjon, økt velvære, redusert angst, bedret motorikk eller styrking av identitet. Musikkterapi bygger på teorier fra musikkvitenskap, psykologi, pedagogikk og medisin, og er en anerkjent og evidensbasert praksis innen helse- og omsorgssektoren i mange land.
​
I 2024 har musikkterapien nå blitt til en «fagdisiplin», altså et eget fag ikke lenger underlagt helsevesenet. Helse, velvære og livskvalitet har blitt overordnede målsettinger og den kliniske og medisinske konteksten er tonet ned. Målbeskrivelser er blitt mer generelle og balanserte i forhold til ulike praksisfelt. Samfunnsmusikkterapeutiske perspektiver er fortsatt fraværende.
​
Hva sa Bing i 2023?
I mars 2023 stiller jeg det samme spørsmålet på norsk til Bing (20.3.2023) «Hva er musikkterapi?» Lynraskt blir jeg henvist til Store Norske Leksikons oppslag om musikkterapi. Den artikkelen har jeg selv skrevet, så det kan jeg jo ikke klage på :-). Samtidig blir jeg henvist til hjemmesidene til Norsk forening for musikkterapi. Vi får altså ikke servert en ferdigskrevet tekst, men presentert for noen hjemmesider som må sies å være troverdige. Det samme gjentar seg når jeg stiller andre spørsmål til Bing på engelsk – jeg blir henvist til artikler, på samme måte som når jeg googler. Men muligens er svarene bedre fokusert og oppdatert enn på Google – det gjenstår å se, det er nå konkurransen om brukerne begynner for fullt.
Om norsk utdanning i musikkterapi
Jeg skal ikke her gjennomgå alle spørsmålene jeg stilte i 2023, men prøvde meg på om musikk kunne være farlig, om det var sammenhenger mellom musikk og identitet, og fikk relativ rimelige svar på engelsk fra ChatGPT. Jeg spurte også på begge språk om samfunnsmusikkterapi og om en sammenlikning av «community music therapy» i Norge og USA. Jeg stilte spørsmål om Norsk forening for musikkterapi, og foruten det som var korrekt gjengitt, står det at dette var en fagforening, noe som jo ikke stemmer.
Verre var det da jeg spurte ChatGPT: «Hvor kan man studere musikkterapi Norge?» Da fikk jeg vite:
Det finnes flere utdanningsinstitusjoner i Norge som tilbyr utdanning i musikkterapi på ulike nivåer. Her er noen av de institusjonene som tilbyr musikkterapi-utdanning i Norge:
-
Norges musikkhøgskole (Oslo): Tilbyr en mastergrad i musikkterapi.
-
Universitetet i Bergen: Tilbyr en bachelorgrad i musikkterapi.
-
Universitetet i Tromsø: Tilbyr en mastergrad i musikkterapi.
-
Høyskolen Kristiania (Oslo): Tilbyr en bachelorgrad i musikkterapi. Det er også verdt å merke seg at det finnes flere kurs og videreutdanninger innen musikkterapi som tilbys av ulike institusjoner og organisasjoner i Norge.
Dette var jo nytt for meg, og et veldig tullete svar. Det integrerte mastergradsstudiet i Bergen var redusert til bachelorgrad og Tromsø hadde i stedet fått en mastergrad i musikkterapi. Dette siste hadde vært veldig hyggelig, men ligger nok noe fram i tid? Høyskolen i Kristiania har nok mange ambisjoner, men kanskje ikke på dette feltet. Så hvor får de sin informasjon fra? Dette kunne jeg selvsagt ha spurt om, og som vi skal se nedenfor, var det mulig å utfordre ChatGPT på noen opplysninger jeg visste var gale.
Jeg spør igjen AIChat 25.2. 2024 litt mer presist om hvor i Norge man kan utdanne seg til musikkterapeut. Her kommer svaret:
Q: Hvor kan man utdanne seg til musikkterapeut i Norge?
A: I Norge tilbys utdanning innen musikkterapi primært ved tre universiteter:
1. Norges musikkhøgskole (NMH) i Oslo tilbyr en mastergrad i musikkterapi. Dette er den eneste utdanningsinstitusjonen i Norge som tilbyr en selvstendig mastergrad i musikkterapi.
2. Universitetet i Bergen (UiB) tilbyr et profesjonsstudium i musikkterapi som en del av en mastergrad i spesialpedagogikk.
3. Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet (UiT) tilbyr en videreutdanning i musikkterapi, som er en deltidsbasert studie.
Disse utdanningsinstitusjonene gir deg muligheten til å utdanne deg til musikkterapeut i Norge. Det anbefales å sjekke nettsidene til disse universitetene for å få mer detaljert informasjon om opptakskrav, studieoppbygging og søknadsprosedyrer.
Fortsatt ser vi at AIChat hallusinerer. Musikkterapistudiet i Bergen er blitt til en del av en mastergrad i spesialpedagogikk, mens Tromsø nå ikke tilbyr mastergrad lenger, men en videreutdanning på deltid. Jeg har ikke forsøkt å kverulere med AIChat om dette, men skal etter hvert ta meg tid til å utfordre og komme med riktige opplysninger. Det kan virke som om de er blitt mer lydhøre i 2024.
Om musikkterapeuter
På foredraget jeg overvar ble jeg advart mot å stille for spesifikke spørsmål, noe som snart ble tydelig. Jeg prøvede meg likevel på å spørre ChatGPT: «Hvem er Even Ruud?» Og fikk først et høflig svar:
​
Jeg har ikke informasjon om alle personer som heter Even Ruud, men jeg antar at du kanskje refererer til en spesifikk person med dette navnet. Kan du gi meg mer informasjon om personen du tenker på? Det kan hjelpe meg å gi deg en mer nøyaktig beskrivelse.
Jeg supplerer: «Han er professor i musikkterapi». Svaret kommer:
Takk for opplysningene! Even Ruud er en norsk professor i musikkterapi. Han har vært en viktig bidragsyter til utviklingen av musikkterapi som fagfelt i Norge og internasjonalt. Ruud har publisert en rekke bøker og artikler om musikkterapi, og han har også jobbet som terapeut og veileder for musikkterapikandidater. Han har vært ansatt ved Norges musikkhøgskole siden 1995 og har også vært gjesteprofessor ved en rekke andre universiteter og høyskoler i inn- og utland. Ruud er særlig kjent for sin teori om "musikkterapeutisk holdning", som vektlegger terapeutens personlige egenskaper og holdninger som en viktig faktor for å lykkes i musikkterapi. Han har også forsket på musikkterapi for personer med demens og andre aldersrelaterte lidelser, samt på bruk av musikkterapi i arbeid med traumatiserte flyktninger og asylsøkere.
​
Her ser vi at problemene dukker opp. Riktignok står det mye som er sant her, men årstallet siden jeg ble ansatt på musikkhøgskolen er feil. Jeg har vel heller ikke vært så mye gjesteprofessor her og der, og hva i all verden menes det med at jeg er kjent for min teori om «musikkterapeutisk holdning»? Dette har jeg aldri skrevet spesielt mye om, selv om temaet selvsagt er viktig. Jeg har heller aldri forsket på demens og aldersrelaterte lidelser. Henvisningen til flyktninger og asylsøkere er også i beste fall upresis.
​
Jeg spør derfor Bing på norsk om Even Ruud – og blir umiddelbart vist til norske Wikipedia:
​
Even Ruud (født 22. juli 1947) er en norsk professor og psykolog. Han er professor ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo samt professor 2 i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole. I 1978 var han leder for den første musikkterapiutdannelsen. Ruud er bosatt i Oslo.
​
Den er grei! Bortsett fra at jeg nå er emeritus, som det heter.
Jeg spør igjen i 2024 om hvem jeg er og denne gang får jeg et greit og oppdatert svar. Jeg er ikke lenger kjent for teorier om «terapeutisk holdning», men derimot tilkjennes jeg lang klinisk erfaring!
Brynjulf Stige og GroTrondalen
Jeg stilte i fjor også spørsmål til ChatGPT om Brynjulf Stige og Gro Trondalen. Igjen får jeg en blanding av korrekte opplysninger og noe som er direkte galt. Det sies mye fint og riktig om Brynjulf Stige. Dessuten legges det til for eksempel: Han har også vært med på å utvikle flere musikkterapimetoder og har vært involvert i forskning på musikkterapi i ulike kontekster, som blant annet innen psykiatri, demensomsorg, kreftomsorg og palliasjon.
Nå er jo Stige en så mangfoldig og produktiv person, at det må mye kunstig intelligens for å få med seg alt han gjør, men dette var vel ikke så galt? Når jeg spør på nytt i 2024 får jeg et greit, godt og dekkende svar:
Q: Hvem er professor i musikkterapi Brynjulf Stige
A: Brynjulf Stige er en professor innen musikkterapi ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen i Norge. Han er en anerkjent forsker og utøver på området musikkterapi og har bidratt til utviklingen av feltet gjennom sin forskning og publikasjoner. Stige har jobbet med ulike temaer innen musikkterapi, inkludert klinisk praksis, pedagogikk, og forskning. Han er en sentral skikkelse i internasjonale musikkterapifaglige nettverk og har bidratt til å heve musikkterapifaget både nasjonalt og internasjonalt.
Mer upresist ble det i svaret fra i fjor da jeg spurte: «Hvem er professor i musikkterapi Gro Trondalen?»
Gro Trondalen er en norsk professor i musikkterapi og en pioner innenfor musikkterapifeltet. Hun er for tiden tilknyttet Institutt for musikk og dans ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim, hvor hun har vært siden 1997. Trondalen har gjennom sin karriere bidratt til å utvikle musikkterapifaget både i Norge og internasjonalt. Hun har publisert en rekke artikler og bøker om musikkterapi og er en ettertraktet foredragsholder og veileder innenfor faget. Trondalen er også en aktiv utøvende musiker og har en doktorgrad i utøvende musikk fra Norges musikkhøgskole.
​
Mye bra og riktig her, og det er kanskje mulig Gro Trondalen har et hemmelig liv vi ikke vet om, at hun jobber i Trondheim og har doktorgrad i utøvende musikk fra musikkhøgskolen. Vi ser fram til neste konsert med Gro Trondalen!
I februar 2024 får jeg dette svaret vedrørende Trondalen:
​
Q: Hvem er professor Gro Trondalen?
A: Professor Gro Trondalen er en anerkjent norsk musikkpedagog og fagperson innenfor musikkterapi. Hun har publisert mange artikler og bøker om emner som musikkterapi, musikkopplæring og improvisasjon. Trondalen underviser ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og har vært aktiv i musikkutdanningsmiljøet i flere tiår. Hun er en respektert autoritet innenfor sitt felt og har bidratt til utviklingen av musikkpedagogikk og musikkterapi både nasjonalt og internasjonalt.
​
Når har Gro blitt professor også i musikkpedagogikk, men ikke lenger utøvende kunstner. Hun jobber fortsatt på NTNU, står det. Vi vil helst ha Gro på Musikkhøgskolen!
​
Fra spøk til alvor
Dette kan vi gjerne spøke med, vi som kjenner miljøet og personene. Riktig ille blir det imidlertid når jeg spør ChatGPT i 2023 «Who is the music therapy professor Kenneth Bruscia?» Før vi leser svaret må jeg opplyse at jeg har jevnlig kontakt med Ken Bruscia, flere ganger i året på mail. Da han ble 80 år i fjor, laget jeg en video som jeg sendte ham til dagen og hvor jeg gratulerte på vegne av meg selv og alle norske musikkterapeuter. Jeg fikk flere hyggelige e-mail utover høsten, og hvor Ken forteller at han arbeider med en stor bok om «Assessment in music therapy» (som jeg nå har lest og omtalt på hjemmesidene). Han er imidlertid en del plaget av sykdom, og har flyttet til Kansas for å få et bedre nettverk rundt seg.
Men for ChatGPT står det dårligere til med Bruscia, som omtales i fortid med et liv fra 1948 – 2018. Det står veldig mye pent og riktig om Bruscias bidrag til musikkterapien, men at han dessverre døde i 2018. Dette kan jeg ikke la stå uimotsagt, så noen dager etter (20.3.23) tar jeg mot til meg og konfronterer chatboten:
Jeg spør: “A few days ago you said that professor Kenneth Bruscia had died. How do you know?” Svaret overrasker:
As an AI language model, I gather information from various sources such as news articles, social media, and other online resources. In the case of Professor Kenneth Bruscia, I received this information from a reliable source such as news outlets, blogs, or social media posts. I constantly update my knowledge base with the latest news and information, and I try my best to ensure the accuracy of the information provided to users.
Jeg gir meg ikke, og spør videre: “Ok, but I just had an e-mail from professor Bruscia, so he must be alive?”
ChatGPT: I apologize for any confusion that my previous response may have caused. As an AI language model, I do not have access to personal information such as email addresses or the current status of individuals, and I rely solely on information available on the internet. If you have received an email from Professor Kenneth Bruscia, it is possible that he is still alive. It is also possible that the email was sent before his passing, or that someone else had access to his email account. I recommend that you verify the information by checking reliable sources or contacting someone who may have more information about the situation.
​
Det beste man kan si om dette svaret, er i hvert fall at det var høflig. Likevel krenkende, fordi de stiller tvil ved min informasjon, på en svært lite sensitiv måte. Men jeg velger å avslutte, og svarer like høflig: «thank you for your polite answer».
​
ChatGPT: You're welcome. I'm here to help you with any questions or concerns you may have to the best of my ability. Please feel free to ask me anything else you might need assistance with.
​
Men hva sa Bing om Ken Bruscia i 2023? Jo, her vises det igjen til mer pålitelige hjemmesider som gir full informasjon, vi ser at han han lever og skriver bok om assessment. Bingo!
​
Jeg gir meg ikke på dette også spør AIChat på nytt 25. februar i år:
Q: Hvem er professor Kenneth Bruscia
A: Professor Kenneth E. Bruscia var en anerkjent og innflytelsesrik musikkterapeut som gjorde betydelige bidrag til feltet musikkterapi. Han var en pioner innenfor teori og praksis av musikkterapi og var kjent for sitt arbeid med å utvikle og formidle terapeutiske tilnærminger basert på musikk.Bruscia var født i 1948 og døde i 2008. Han var professor i musikkterapi ved Temple University i Philadelphia, Pennsylvania, og var en aktiv forsker, forfatter og foredragsholder internasjonalt innen musikkterapifeltet. Bruscia var spesielt kjent for å integrere teoretiske perspektiver fra musikk, psykologi og terapi for å utvikle en helhetlig forståelse av musikkterapi som fagområde.
Hans mest kjente verk inkluderer bøker som "Definering and Describing Music Therapy" og "The Dynamics of Music Psychotherapy". Bruscia bidro til å definere musikkterapi som en profesjonell praksis og la grunnlaget for mange av de teoretiske rammeverkene som fremdeles brukes i dag innen musikkterapi.
​
Disse biografiske opplysningene var ikke bra, men ellers er det korrekt det som står. Så jeg spør igjen:
​
Q: Lever ikke Kenneth Bruscia lenger?
A: Beklager for eventuelle unøyaktigheter i min tidligere informasjon. La meg klargjøre dette: Professor Kenneth E. Bruscia døde i 2016, ikke i 2008 som tidligere nevnt. Han var en betydelig skikkelse i musikkterapifeltet, og hans bidrag til teori og praksis i musikkterapi har hatt en varig innvirkning på feltet. Takk for at du påpekte feilen, og jeg håper dette gir deg en riktigere forståelse av professor Kenneth Bruscia og hans historie.
​
Da jeg på nytt konfrontere AIChat om at Bruscia lever og er 80 år får jeg en umiddelbar beklagelse. Hen legger seg flat og har ikke lenger den bråkjekke og umodne tonen jeg opplevde i fjor. Men fortsatt ikke helt voksen.
​
Til slutt spør jeg ChatGPT:
«Finnes det jobber for musikkterapeuter i Norge?»
​
Ja, det finnes jobber for musikkterapeuter i Norge. Musikkterapi er anerkjent som en viktig behandlingsform for mennesker med ulike helseproblemer, inkludert fysisk og psykisk sykdom og funksjonshemninger. Musikkterapeuter kan jobbe i ulike helsetjenester, som sykehus, rehabiliteringssentre, psykiatriske klinikker, skoler og andre institusjoner. Det er også mulig å jobbe som selvstendig næringsdrivende musikkterapeut og tilby tjenester til ulike klientgrupper. Det er flere organisasjoner som jobber for å fremme musikkterapi i Norge, som Norsk Forening for Musikkterapi og Norges Musikkterapeuter. Disse organisasjonene kan gi mer informasjon om karrieremuligheter og andre relevante temaer for musikkterapeuter i Norge. (Min uthevelse....)
​
Velkommen til Norges Musikkterapeuter! Den var ny. Derimot står det ingen ting om POLYFON som vel er den organisasjonen som gjør mest for å utvikle nye arbeidsplasser i Norge.
Så derfor spør jeg på nytt i 2024:
Q: Er det ikke Polyfon som er den viktigste organisasjonen som utvikler nye arbeidsplasser for musikkterapeuter i Norge?
A: Polyfon er en viktig aktør innen musikkterapi i Norge, men det er også andre organisasjoner og institusjoner som spiller en betydelig rolle i utviklingen av arbeidsplasser for musikkterapeuter. Polyfon er en interesseorganisasjon for musikkterapeuter i Norge som jobber for å fremme musikkterapi og drive faglig utvikling. De jobber aktivt med å synliggjøre musikkterapi som fagfelt og øke kunnskapen om musikkterapi i samfunnet.
I tillegg til Polyfon er det ulike sykehus, omsorgsinstitusjoner, skoler, barnehager, rehabiliteringssentre og andre organisasjoner som tilbyr arbeidsplasser for musikkterapeuter. Musikkterapeuter kan få jobb innen helse- og omsorgssektoren, skolesektoren, rusomsorgen, psykiatrien, barnevernet og andre relevante områder. Disse institusjonene og organisasjonene spiller også en viktig rolle i å tilby arbeidsmuligheter og utvikle praksisfeltet for musikkterapeuter i Norge.
Hva har vi lært?
Dette var et interessant og lærerikt forsøk. Som fortsatt sensor i musikkterapi ser jeg fram til mange morsomme svar i tiden som kommer, hvis studentene skal bruke kunstig intelligens. Riktignok gir Bing mulighet til å finne fram til gode kilder, og jobben med å velge stoff og skrive overlates til dem som søker. ChatGPT3 framstod som en bråmoden, eplekjekk tenåring som prøvde å bløffe seg fram. AIChat ser ut til å nærme seg senpuberteten, så vi må gi hen en sjanse. Vi får bekreftet at vi ikke kan stole fullt ut på den informasjonen som oppgis, særlig ikke på spesielle og spesifikke temaer som personopplysninger. Hen har et langt stykke å gå før vi kan stole på informasjonen – så trå varsomt!
English version below
Noe av grunnlaget for å definere musikalitet som «kommunikativ musikalitet» ligger i de observasjonene Colwyn Trevarthen gjorde i sine observasjoner av samspillet mellom spedbarnet og moren – og som han sammen med Stephen Malloch omformulerte til en ny forståelsen av musikalitet. Dette bygger som kjent på hvordan samspillet mellom barnet og den nære voksne har samspillskvaliteter som kan gjenkjennes som og formuleres i musikalske termer. Vi finner i relasjonen og dialogene både rytme, timing, intensiteter og narrativitet. Disse tidlige «musikalske» ytringer blir benevnt som «protomusikalitet», og vi er godt kjent med hvordan dette musikalske samspillsparadigmet i lang tid har dannet noe av den teoretiske forståelsen for betydningen av musikalsk improvisasjon i musikkterapien.
Denne forståelsen av kommunikativ musikalitet inngår også i den framvoksende «enaktive» kognitive psykologien, slik den er framstilt i boka «Musical Bodies, Musical Minds» – da med undertittel «Enactive Cognitive Science and the Meaning of Human Musicality». Boka ligger forøvrig gratis nedlastbar på nett. Dette er en bok jeg vil komme tilbake til i flere blogginnlegg, ikke minst fordi den tilfører et viktig teoretisk fundament for mye av det musikkterapeutene gjør og tenker. Denne nye psykologien, som bygger på teorier om «embodied cognition» vil kreve en egen framstilling, heri inndratt dens betydning for musikkterapien (og omvendt). Det får komme etter hvert. Et hovedpoeng her er at den «enaktive» psykologien ser på musikalitet som en bestanddel i individets utforskende og meningsskapende virksomhet. Her skal jeg ta utgangspunkt i kapittel 8 i boka, «Teleomusicality».
Uttrykket «teleologi» kommer fra det greske «télos» som skal bety «mål» eller «resultat». Med andre ord handler det om atferd som er målrettet og intensjonal. Slik forstått er dette et begrep som hjelper oss til å skape et nyttig skille mellom «protomusikalitet» og hva som kan kalles «teleomusikalitet».
Vi kjenner fra diskusjoner i musikkterapien hvordan det kan være problematisk å betegne «protomusikalitet» som en form for musikalitet. Samtidig er det også en uheldig form for reduksjonisme å tilbakeføre all musikalsk virksomhet til protomusikalitet. Men det er selvsagt sammenhenger her, og vi har manglet en forståelse av sammenhenger mellom spedbarnets lydlige og kommunikative uttrykk og senere former for musikalitet.
Barnets tidlige musikaliserte uttrykk inngår først og fremst i en kommunikativ situasjon. Bruken av lyd og bevegelser har til hensikt å bygge relasjoner. I denne protomusikaliteten har ikke musikken eller lydene og de kroppslige uttrykkene en egen betydning. Når spedbarnet griper en rangle og lager lyd, er det i første rekke selve gripebevegelsen og hva den medfører som fascinerer. Ved seks måneders alder skjer det en endring i og med at formen på ranglen er gjenkjennbar og gripebevegelsen nå er godt automatisert. Nå kan lyden selv komme i fokus, og barnet kan slå på en tromme og finne mening i at noen svarer, kanskje på en ny og utfordrende måte.
Det er på dette utviklingsstadiet vi kan snakke om et skifte i oppmerksomheten, noe den franske musikkpsykologen Michel Imberty kalte (i engelsk oversettelse) et «attentional shift». Dette innebærer at barnet har utviklet evnen til å iverksette (enact) og gjenkjenne musikalsk atferd, leke med nyanser i lyden som det musikalsk engasjementet frambringer.
For å gjenta: Den tidlige kommunikative musikaliteten var en del av en emosjonell-empatisk form for kommunikasjon som innebar rytmiske bevegelser, prosodisk tale etc, og som inngikk i et ønske om oppmerksomhet for å tilfredsstille behov for omsorg, næring, lek og relasjonsdannelse. Soniske – eller musikalske mål – var ikke i seg selv noe mål for de protomusikalske uttrykkene. Med dette skiftet i oppmerksomhet blir barnet motivert av en interesse for å leke med selve lyden, utforske og handle på grunnlag av selve lyden. Vi kan nå snakke om en indre motivasjon for å leke med lyden for sin egen del. Samtidig, ser vi, er dette er starten på en videre utvikling av motorikk og kognisjon, noe ikke minst musikkterapeutene kan utnytte.
Det er altså en kontinuitet mellom protomusikalitet og teleomusikalitet. Jeg tenker at i en improvisasjon, slik vi ofte så det hos Nordoff og Robbins, kan det handle om å ta utgangspunkt i de protomusikalske uttrykkene og nettopp skape dette «attentional shift» som utfordrer barnet til å delta i den musikalske utforskingen. Nordoff og Robbins begrep om «the Music Child» kan forstås som en betegnelse på denne tidlige musikaliteten – både den protomusikalsk og teleomusikalske. Dette skifte i oppmerksomhet ville også bety at barnet utviklet en form for intensjonalitet eller måIrettethet som kan legge gunnlaget for felles oppmerksomhet og videre utvikling. I så måte er denne forståelsen et bidrag fra musikkterapien til den enaktive psykologien.
Nå opereres det med to former for teleomusikalske handlinger, for å beskrive kontinuiteten med protomusikalitet. Opprinnelige teleomusikalske handlinger (original teleomusical acts - OTAs) handler om mer eller mindre spontane handlinger som del av motoriske handlingsmønstre, som å gripe og riste på en rangle. Men det var altså ikke før ved seksmåneders alder at vi kan snakke om en egentlig teleomusikalitet. Derfor opererer man med kategorien «constituted teleomusical acts» (CTA’s) som nettopp bygger på et sett av OTAs. Denne kontinuiteten ser vi i senere musikalske læringsstadier, hvor også automatisering av motoriske programmer tar masse oppmerksomhet før de etter hvert kan utføres med flyt. Jeg observerer for eksempel hvordan min (!) pianoelev må tenke litt før hen spiller en treklang – her er tre fingre som skal utføre samme bevegelse, mens to andre skal holde seg i ro. Med litt øvelse utføres dette automatisk og det er mulig å tenke klang eller lytte til musikalske funksjon. Her må tilføres at boka det refereres til er minst like viktig for musikkpedagogikken, som også er viet mye plass i kapitlene. Dette vil jeg gjerne komme tilbake til.
Et poeng for den enaktive psykologien er at slike OTAs forstås som en form for selvorganiserende atferd. De er plastiske og lar seg lett tilpasse nye situasjoner. De er økologisk relevante når man tenker på hvordan de lydene omgivelsene tilbyr oss (affordance) utvikler seg innenfor en bestemt subjekt-objekt relasjon. Spedbarnet er godt utrustet til å slå, skrape og plukke på gjenstander. Veien er kort fra å utvikle OTAs til CTAs ,og etter hvert henimot å integrere en rekke verdier og mer komplekse former for sosial koordinering gjennom felles musisering.
​
English version:
​
Part of the basis for defining musicality as "communicative musicality" lies in the observations Colwyn Trevarthen made in his observations of the interaction between the infant and the mother - and which he reformulated together with Stephen Malloch into a new understanding of musicality. As is well known, this is based on how the interaction between the child and the close adult has qualities of interaction that can be recognized as and formulated in musical terms. We find in the relationship and the dialogues both rhythm, timing, intensities and narrativity. These early "musical" expressions are referred to as "protomusicality", and we are well aware of how this musical interaction paradigm has for a long time formed some of the theoretical understanding of the importance of musical improvisation in music therapy.
This understanding of communicative musicality is also part of the emerging "enactive" cognitive psychology, as presented in the book "Musical Bodies, Musical Minds" - then with the subtitle "Enactive Cognitive Science and the Meaning of Human Musicality". The book is also available for free download online. This is a book that I will return to in several blog posts, not least because it provides an important theoretical foundation for much of what music therapists do and think. This new psychology, which is based on theories of "embodied cognition" will require a separate presentation, including its significance for music therapy (and vice versa). It will come eventually. A main point here is that the "enactive" psychology sees musicality as a component of the individual's exploratory and meaning-making activities. Here I will start from chapter 8 of the book, "Teleomusicality".
The term "teleology" comes from the Greek "télos" which should mean "goal" or "result". In other words, it is about behavior that is purposeful and intentional. Understood in this way, this is a term that helps us to create a useful distinction between "protomusicality" and what can be called "teleomusicality".
​
We know from discussions in music therapy how it can be problematic to describe "protomusicality" as a form of musicality. At the same time, it is also an unfortunate form of reductionism to revert all musical activities to protomusicality. But there are of course connections here, and we have lacked an understanding of connections between the infant's aural and communicative expression and later forms of musicality.
The child's early musical expression is primarily part of a communicative situation. The use of sound and movement is intended to build relationships. In this protomusicality, the music or the sounds and the bodily expressions do not have a meaning of their own. When the infant grasps a rattle and makes a sound, it is primarily the grasping movement itself and what it entails that fascinates. At six months of age, a change occurs in that the shape of the rattle is recognizable and the grasping movement is now well automated. Now the sound itself can come into focus, and the child can beat a drum and find meaning in someone answering, perhaps in a new and challenging way.
​
It is at this stage of development that we can talk about a shift in attention, something the French music psychologist Michel Imberty called (in English translation) an "attentional shift". This means that the child has developed the ability to enact and recognize musical behaviour, to play with nuances in the sound that the musical involvement produces.
To repeat: The early communicative musicality was part of an emotional-empathetic form of communication which involved rhythmic movements, prosodic speech etc, and which was part of a desire for attention to satisfy the need for care, nourishment, play and relationship building. Sonic - or musical goals - were not in themselves a goal for the protomusical expressions. With this shift in attention, the child is motivated by an interest in playing with the sound itself, exploring and acting on the basis of the sound itself. We can now talk about an inner motivation to play with sound for its own sake. At the same time, we see, this is the start of a further development of motor skills and cognition, something not least music therapists can utilize.
​
There is thus a continuity between protomusicality and teleomusicality. I think that in an improvisation, as we often saw it with Nordoff and Robbins, it can be a matter of starting from the proto-musical expressions and precisely creating this "attentional shift" which challenges the child to participate in the musical exploration. Nordoff and Robbins' concept of "the Music Child" can be understood as a term for this early musicality - both protomusical and teleomusical. This shift in attention would also mean that the child developed a form of intentionality or must-directedness that can lay the groundwork for joint attention and further development. In this sense, this understanding is a contribution from music therapy to enactive psychology.
​
Two forms of teleomusical actions are now used to describe the continuity with protomusicality. Original teleomusical acts (OTAs) are about more or less spontaneous actions as part of motor action patterns, such as grabbing and shaking a rattle. But it wasn't until the age of six months that we can talk about an actual teleomusicality. That is why we operate with the category "constituted teleomusical acts" (CTA's), which are precisely based on a set of OTAs. We see this continuity in later stages of musical learning, where the automation of motor programs also takes a lot of attention before they can eventually be performed with fluency. I observe, for example, how my (!) piano student has to think a bit before playing a triad - here three fingers must perform the same movement, while two others must remain still. With a little practice, this is carried out automatically and it is possible to think about sound or listen to musical functions. It must be added here that the book referred to is at least as important for music pedagogy, which is also given a lot of space in the chapters. I would like to come back to this.
A point for the enactive psychology is that such OTAs are understood as a form of self-organising behaviour. They are plastic and can be easily adapted to new situations. They are ecologically relevant when one thinks about how the sounds the environment offers us (affordance) develop within a specific subject-object relationship. The infant is well equipped to hit, scratch and pick at objects. The road is short from developing OTAs to CTAs, and eventually towards integrating a number of values and more complex forms of social coordination through joint musicking.