En viktig brikke i musikkterapistudiets historie
Alfred Fidjestøl (2023) Noregs musikkhøgskole. Femti år med notar, unotar og fotnotar. Det norske samlaget. 414 sider
Når nye musikkterapistudenter ankommer Norges musikkhøgskole vil de kanskje ta det som en selvfølge, at undervisningen foregår sentralt på Majorstua, i nye og lyse undervisningsrom, godt integrert i en musikkhøgskole med undervisning på høyt kunstnerisk nivå innen en rekke sjangere. For slik har det ikke alltid vært. Det er ikke bare musikkterapistudiet som har gått en lang vei fra starten på Veitvet musikkonservatorium på slutten av nittensyttitallet til dagens sentrale plassering mellom Politihøgskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges musikkhøgskole, med sin oppstart på Musikkonservatoriet i Nordahl Bruns gate i Oslo sentrum for femti år siden, har måttet tilkjempe seg den sentrale lokaliseringen og den posisjonen den har innen norsk musikkliv i dag.
For en som har fulgt denne utvikling siden tenårene, ble denne boka en usedvanlig givende historielesning. Alfred Fidjestøl, prisbelønnet fagbokforfatter, har levert en svært velskrevet, godt dokumentert og detaljert historiefortelling om Norges musikkhøgskole som i 2023 feiret sitt femtiårsjubileum. Og musikkterapifaget er godt ivaretatt i denne fortellingen, innbakt i historien om hvordan Veitvet musikkonservatorium ble til Østlandets musikkonservatorium, og som igjen ble fusjonert med Norges musikkhøgskole i 1994. Og dermed fulgte musikkterapistudiet med på lasset. Eller sagt på en annen måte: Da fikk Norges musikkhøgskole endelig en musikkterapiutdanning.
Før den tid hadde musikkterapistudiet holdt til i ganske kummerlige lokaler på Veitvet. Da konservatoriet ble til et distriktskonservatorium, flyttet musikkterapeutene med til Godlia barneskole. Etter noen år der på begynnelse av åttitallet (hvor undertegnede var rektor), var vi innom Skøyenåsen skole. Og før sammenslåingen med musikkhøgskolen, var vi ett år organisatorisk underlag høgskolen i Oslo (nåværende OsloMet). Etter fusjoneringen med musikkhøgskolen måtte vi holde undervisningen i en brakke i Gladengveien, deretter i lokalene til den gamle bibliotekhøgskolen nedfor Carl Berners plass, selv etter at musikkhøgskolen hadde fått sitt nybygg. Men endelig, da tilbygget på den andre siden «broen» stod ferdig i 2007, kunne musikkterapeutene flytte inn i sine nåværende lokaler.
Selv fulgte jeg denne prosessen som student ved Musikkonservatoriet i Oslo helt fra begynnelsen av sekstitallet, der jeg forberedte meg til en framtidig klaverpedagogisk eksamen. Som femtenåring tok jeg kurs i musikkteori på konservatoriet i Nordahl Brunsgate og opplevde å ha selveste Trygve Lindemann som sensor da jeg var oppe til muntlig eksamen. Jeg husker det lå seks lapper på kateteret, hver med sitt tema fra musikkteorien. Jeg trakk lappen med «Intervaller», det var faktisk det eneste jeg kunne noe sikkert om, og kunne forlate rommet med karakteren 1.0, gitt av Lindemann selv. Samme Lindemann tilbød etter hvert staten å overta huset, instrumentene og lærerne, noe som gjennom utallige frustrerende prosesser opp gjennom årene jenket seg til, selv om Lindemanns arv ble til et legat. Denne femtiårige prosessen har Fidjestøl beskrevet i femti korte kapitler, og det på en usedvanlig spennende måte – da det alltid har vært et eller annet som har måttet på plass – det være seg hussaken, styringsformen, ansettelser, fagplaner, utvidelse av sjangere osv.
Boka slutter med å erindre hvordan mediene ble tatt i bruk i denne prosessen for å nå anerkjennelse og gjennomslag for et nybygg. I 1973 var det Arve Tellefsen og Robert Levin som måtte fram foran mediene for å oppnå synlighet i offentligheten. I 2023, avslutter Fidjestøl med, var det «musikkterapeutanes medverknad i NRK-suksessen ‘Demenskoret’ som engasjerte, begeistra og rørte der norske folket».
Comments