Lars Elling. Ved porten til stillhetens skog. En fortelling om vennskap, kunsten og den ulydige hjernen. Forlaget Oktober 2024.
Lars Elling har skrevet en beretning om vennen Stian Carstensen, om veien tilbake fra sykdommen og om mesterverket Musical Sanatorium. Det er flere forhold som gjør at denne boka treffer meg med stor styrke. Lars Elling skriver med en språklig fantasi som i høy grad matcher Carstensens musikalske «assosiasjons-tourette», et av de mange kreative begrepene som dukker opp under lesningen. Jeg deler mange av de rike musikalske og kulturelle referansene Elling henviser til, i en beretning hvor han reflekterer inn egen biografi, kunstsyn og sitt vennskap med Carstensen.
De møter hverandre på Gamle Ormelet på Tjøme, et galleri og konsertsted ikke så langt fra der hvor jeg sitter og leser boka til Elling ute ved Verdens Ende. Her er konserter hver kveld på sommeren, og jeg har selv vaklet hjem noen sommernetter langs fylkesveien (før det ble sykkelvei og gangsti helt ut til spissen av Tjøme) – etter noen fuktige runder med musikere.
Et musikalsk mesterverk
Men ikke minst fascinerer boka som kommentar til albumet Musical Sanatorium. Jeg har lastet ned musikken og leser Ellings kommentarer til hvert av stykkene. Alle satsene har fått navn etter strukturer i hjernen – som Hippocampus Serenade, Thalamus Canticum, Ritornello Amygdala, Cortex Courante, Tarantella Cerebellum, for nevne noen. Elling gir faktainformasjon om disse områdene av hjernen – artig infotainment for alle som ønsker en oppdatering. Elling gjennomgår satsene, formmessig, det særegne instrumentariet, de balkanske rytmene, teksten, noen av de medvirkende artistene. Og disse er selvsagt blant de ypperste av våre musikere, hentet fra nær og fjern.
Carstensens internasjonale ry som multiinstrumentalist og improvisasjonsmusiker gjør at han kan velge på øverste hylle – og han blir godt matchet hele veien. Og instrumentene handler om harpe, fagott og strykere fra KORK, leirgjøk, steelgitar, banjo, sekkepipe, kontrafagott, fløyte, hammondorgel, mellotron, moog, trekkspill... inspirert av asymmetriske rytmeverdier fra Tyrkia/Bulgaria.
Lytt til musikken mens dere leser, flere ganger, det er en særegen miks av jazz, balkanrytmer og klassisk inspirert musikk fra ulike perioder i den klassiske musikkhistorien – det være seg Stravinskij eller Rameau.
Det musikalske grunnvannsreservoaret
Begrepet «det musikalsk grunnvannet» som forfatteren introduserer, burde interessere musikkterapeuter. Dette handler om det reservoaret av musikalske erfaringer vi alle har opparbeidet oss gjennom oppveksten. Det kan være tilfeldig møter med musikk som har festet seg – alt fra Prøysen og Egner, The Beatles, John Coltrane og Miles Davis, skillingsviser og barnesanger, poplåter fra hitlistene, rockekonserter og kjente operaarier. Det er dette grunnvannet Elling og Carstensen øser fra når de skriver, spiller, improviserer eller komponerer. Det er denne rike grunnvannskilden vi som musikkterapeuter er avhengige av for å kommunisere godt med alle vi møter i det daglige arbeidet.
Musikalsk rehabilitering
Carstensen er tredje generasjon trekkspiller. Hans farfar ble utsatt for en skyteulykke, mistet syn på venstre øye, store deler av frontal kortex og måtte slite med senskader. I tiden på sykehuset fikk han låne et trekkspill, noe som passet godt til å trene opp motorikk og koordinasjon, skriver Elling. Og som musikkterapeuter gjerne skriver under på. Denne farfaren lærte opp Stians far, som igjen brakte kunsten videre til Stian.
Da Stian selv trengte å trene opp både hjerne og motorikk, gikk han til anskaffelse av pedal-steelgitar, et «uhåndterlig monster med tjue strenger, to halser, ni gulvpedaler og sju knespaker», skriver Elling. På dette instrumentet trener Carstensen seg opp, samtidig som han pugger bulgarsk grammatikk – noe han mente hjalp på hukommelsen. Han øvde så mye på å spille bulgarsk ornamentikk med fotpedalene at han fikk betennelse i anklene!
Maler, forfatter og musiker
Vi skal ikke glemme Ellings tekst. Som sent debuterende forfatter treffer han meg hjemme med språket, humoren, refleksjonene, assosiasjonene. Han har god peiling på musikk, og avslører også en mer beskjeden bakgrunn som musiker. Alle anekdotene som flettes inn i teksten, både fra forfatterens eget liv og fra Carstensens mange sprø innfall, gjør at jeg sjelden har humret så mye mens jeg har lest en bok. Som maler husker jeg Ellings bilder fra Gamle Ormelet galleri, hvor jeg opp gjennom årene har hentet en rekke bilder. Noen av Ellings bilder fra mange år tilbake har festet seg på netthinnen, og jeg sitter og angrer på at jeg ikke handlet den gang.
Musikkvideo
Det er referanser her til musikk som terapi, ikke til musikkterapi, slik vi kjenner det. Ingen tvil om at musikken har hjulpet Carstensen tilbake. Vi kan se det i den videoen som er laget til låta Hippocampus Serenade. Videoen ligger lett tilgjengelig på nett, og den må også sees mens man leser om den vannvittige innspillingsdagen videoen ble til, med scener hvor Carstensen flyter rundt i elva mens han improviserer gitarriff. Denne narrative videoen, med sin fragmentariske musikkvideoestetikk, har som rammefortelling episoden hvor Carstensen blir innlagt på et psykiatrisk sykehus. Vi møter Lars Elling i rollen som Sigmund Freud og en noe motvillig medisinsert pasient som til slutt får en steelgitar inn på rommet. Nå vekkes drømmen og håpet og Carstensen flykter gjennom skogen, mens en pleier i hvit uniform og fryktinngytende hund jager pasienten ut i elva. Her blir han flytende nedover i en gigantisk badering kamuflert som et svanereir – hvor han tilsynelatende ubekymret kan fortsette sine improvisasjoner.
Musikkterapi – eller?
I et lengre intervju med Arild Erikstad (NRK Hovedscenen) blir Carstensen spurt om sitt forhold til psykiatrien, noe han litt unnvikende må bekrefte ikke er alt for entusiastisk. Dette er ingen hyllest til psykiatrien, sier han, oppholdene der har handlet om manglende frihet og det å ikke å bli lyttet til. Nå skal ikke jeg her ha noe mening om dette. Imidlertid er det henvisninger fra dette intervjuet og i boka til Elling om musikkterapi i Wien. Carstensen viser til at man på et sanatorium i Østerrike kan tilbys behandling med orientalske rytmer. Elling viser også til at det finnes et musikalsk sanatorium i Østerrike: Wiener Zentrum für Musiktherapie-Forschung (s. 109). Her har nok den assosiative touretten gått litt ut av sporet. Denne institusjonen er en del av Institut für Musiktherapie ved Universitetet i Wien. Og det er godt mulig de her forsker på en kultursensitiv musikkterapi hvor man selvsagt bruker balkansk folkemusikk, hvis dette samsvarer med brukernes musikalske identitet og ønsker. Men ingen tvil om at musikken har båret håpet gjennom denne mørke perioden – et håp som Tia DeNora har beskrevet i sin bok med samme tittel.
Og vi merker oss noen viktige sluttord fra Carstensen i intervjuet med Erikstad – musikken ble en form for terapi, sier han, men «det er å lage ting som har bra nivå som gir terapeutisk effekt», legger han til.
Stian Carstensen: Musical Sanatorium, Grappa Musikkforlag 2021.
Lars Elling. Ved porten til stillhetens skog. En fortelling om vennskap, kunsten og den ulydige hjernen. Forlaget Oktober 2024.
Tia DeNora. Hope: The Dream We Carry. Palgrave MacMillan, 2021.
Hovedscenen NRK 30.5.2021. Stian Carstensen – Hippocampus Serenade. Video og intervju med Arild Erikstad
Comments